I ukene før tiårs-markeringen av 22. juli har det vært to parallelle debatter og begge dreier seg om hatefulle ytringer og et stadig hardere, polariserende – eller verre, om du vil – debattklima.
Det offisielle perspektivet er at hat, hets, trakassering og trusler kommer fra høyreradikale, høyreekstreme og selvfølgelig rasistiske personer eller miljøer – og at den bredere høyresiden må kjenne sin besøkelsestid ved å ta et oppgjør med det som angivelig er baklandet deres. Denne debatten har alle fått med seg, for den har gått på inn og utpust, uten korrigerende eller balanserende motforestillinger, i alle kanaler den siste uken.
Den andre har vært mindre tilgjengelig fordi den hovedsakelig har vært (fortjenstfullt) fulgt av og ført i nisjemedier som universitetsavisen Khrono og senere kulturmagasinet Subjekt.no, hvorav sistnevnte har betalingsløsning. Mange av de særdeles avslørende artiklene er derfor utilgjengelige for et større publikum. Imidlertid har saken blitt plukket opp av Nettavisen slik at flere nå kan sette seg inn den.
Men saken noenlunde kort er at da et aktivistisk miljø ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) så de massive, koronakjedsomhetoppblåste avisoppslagene om George Floyd som et gunstig tidspunkt å kreve store, angivelig antirasistiske, dekolonialiserende endringer – altså den venstreradikale, pseudovitenskapelige, ektremt intolerante og rasistiske identitetspolitikken som herjer universiteter i hele den vestlige verden – i skolens pensum, fikk de uventet svar på tiltale fra fem medelever ved skolen: Iris April Andresen, Magnus Vanebo, Andrea Veiden, Vebjørn Pedersen og Elias Kallestein. Rektor Måns Wrange hadde allerede åpent støttet de andre 137 studentene som krevde innføring av identitetspolitikk på pensum, så noen former for opposisjon eller innvendinger aktet man overhode ikke å finne seg i. Ikke desto mindre tillot de fem kunststudentene seg å skrive «Vi vil ha kunnskap, ikke ideologi. Kvalitet, ikke politikk. Perspektiver, takhøyde og redelighet, ikke indoktrinering» – og tråkket dermed på tærne til aktivistene og rektor som nettopp foretrekker ideologi, politikk og indoktrinering fremfor kunnskap, kvalitet, perspektiver, takhøyde og redelighet.
Og dermed begynte den skjulte, ondsinnede kampanjevirksomheten disse miljøene er så glade i. De fem ble – selvsagt – hengt ut som rasister og høyreradikale og sammenlignet med f.eks. SIAN. I en møteinnkallelse hevdet en elev at Pedersen er voldelig og at hans tilstedeværelse ved skolen gjorde vedkommende utrygg. Vanebo skulle holde et innlegg på Kunstnernes hus, men arrangøren fikk meldinger med det som beskrives som aggressivt og delvis truende innhold. Avsenderne var blant andre flere av Vanebos medelever ved KHiO. Seminaret ble avlyst.
Det skal her legges til at de fem studentene ikke var de eneste som reagerte på aktivistenes krav og fremferd (som begge deler foregikk med rektors fulle støtte) – og ikke minst det elendige ytringsklimaet med manglende toleranse for divergerende synspunkter – ved skolen. Bekymringsmeldingene kom også fra fagpersoner ved og utenfor KHiO. I begynnelsen av juli fikk da også skolen strykkarakter av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (Nokut), som fører jevnlig tilsyn ved kvaliteten på norsk utdanning. Nokut fremhever særlig mangler ved skolens arbeid for studentenes læringsmiljø og ved det «systematiske arbeidet med å fremme en kvalitetskultur blant ansatte og studenter». I tilsynsrapporten heter det at manglene ved KHiO er av «en slik art at institusjonen må gjennomføre omfattende tiltak for at de sakkyndige skal ha tillit til at institusjonens systematiske kvalitetsarbeid sikrer og videreutvikler utdanningskvaliteten».
Saken utviklet seg videre i stillhet frem til juni, da billedkunstner, tidligere student ved KHiO og daværende ansatt som lærer ved Strykejernet kunstskole Tommy Johansson, som samarbeider med noen av kunststudentene om en kunstutstilling om nettopp denne problematikken, i den anledning la ut videoskissen #superstraight som utfordrer og (åpenbart) provoserer Pride-bevegelsens mer radikale budskap om ørten forskjellige kjønn, forsøk på å oppheve biologiske realiteter, fremstilling av «hvit hudfarge» som selve arvesynden og at ordene kvinne og mann er diskriminerende osv. Beskyldningene om å være en høyreekstremist, rasist og transfob lot naturligvis ikke vente på seg. Da kjæresten hans, billedkunstner, og også tidligere student ved både KHiO og Strykejernet, Ina Bache-Wiig, tok seg friheten å trykke «liker» på prosjektet, ble hun prompte kastet ut fra utstillingen «Paper Planes» på galleriet Standard fordi menneskesynet hennes angivelig stred mot gallerieierens. Bache-Wiigs bidrag til utstillingen var artig nok en billedliggjøring av menneskets «syndebukk-mekanisme og mobbmentalitet». Men at hun trykket liker og attpåtil sa at hun støttet Johanssons prosjektet, utløste beskyldninger fra gallerieieren om at kunsten til en med hennes meninger ville gjøre galleriet utrygt for besøkende.
Dette er en beskyldning og fremgangsmåte du like gjerne kan merke deg med en gang, for den er gjennomgående fra dette miljøet og deres støtter. Si dem i mot, og du kan øyeblikkelig starte nedtellingen til det begynner å sirkulere påstander om at din kritikk har utløst massivt hat, trakassering og trusler fra ditt angivelige bakland og at du dermed er ansvarlig for å gjøre de kritiserte enkeltpersoner eller hvis du er virkelig heldig: hele miljøer utrygge. Påstandene blir aldri dokumentert og på spørsmål om slik dokumentasjon forsvinner de og deres støtter som regel raskt ut av debatten – før de kort etter dukker opp med de samme, udokumenterte påstandene et annet sted på nett. Til tider skjer det så raskt og ofte at man nesten skulle tro de jobbet etter en slags skiftordning.
Samtidig driver de utstrakt angivervirksomhet i den hensikt å få meningsmotstandere sparket eller i hvert fall utsatt for en eller annen form for disiplinærtiltak på arbeidsplassen. Det skjer både ved aktiv inntagging av arbeidsplassen i debatter på sosiale medier og ved å sende e-poster direkte til arbeidsgiver. Fra de som blir utsatt for dette fortelles det at det alltid kommer flere slike e-poster med nokså likelydende innhold men med forskjellige avsendere, hvilket tyder på at det denne virksomheten til en viss grad er koordinert. Hensikten er naturligvis å øke presset på arbeidsgiver ved å foregi at det står en «bredere offentlighet» bak de enkelte klagerne. På Johanssons FB-side foregikk dette fullstendig åpent og i stor stil; aktivist og kunstner Melanie Kitti tagget inn Johanssons arbeidsgiver i nær sagt alle innlegg hun skrev om saken på flere sosiale plattformer og la ikke skjul på hensikten. Da en annen tidligere kunststudent, nå ansatt på Elvebakken skole, støttet Johansson, svarte Kitti og en meningsfelle umiddelbart med dårlige skjulte trusler om å kontakte vedkommendes arbeidsgiver. Selv skrev jeg om saken og dokumenterte det hele med skjermbilder, for øyeblikkelig å bli masserapportert for mobbing på FB og fikk innlegget fjernet flere ganger samt kontoen min begrenset. Og som brev på posten ble jeg da også kort etter forsøkt hengt ut som rasist – hvilket sjokk! – av samarbeidspartner med Antirasistisk senter Jamal Sheiks angiverkonto «Rasisme i Norge». Og naturligvis: Kitti turnerer nå Facebook med påstander om at hun ble gjenstand for hat og trakassering på grunn av min artikkel.
Dette er en helt vanlig fremgangsmåte fra disse personene/miljøene og innleggene/påstandene deres er så identiske at det ikke kan avskrives som noe et og annet individ bare pusler med på egenhånd.
Men fordi den truende atferden deres, kombinert med en aggressiv offerfremstilling, dessverre virker, er ikke lenger disse menneskene vant til å bli underkastet et kritisk blikk. Det er ikke så rart, men det kommer vi tilbake til. Hybris blir ofte resultatet og nå har de antagelig gapt over mer enn de kan tygge. I slutten av juni trakk daværende ytringsfrihetskommisjonsmedlem Begard Reza seg fra kommisjonen og gikk hardt ut mot samme i et helsides innlegg i VG. Årsakene hun oppgir og de implisitte beskyldningene er nærmest en blåkopi av det øvrige miljøets fremgangsmåte og påstander. Hun hevder at kommisjonens sekretariat har invitert inn «rasister, hatpredikanter og andre fra ytre høyre» og således sviktet sitt mandat. Dertil skal de aktuelle kritikernes retorikk ha forhindret minoriteters «grunnleggende rett til å gjøre motstand mot undertrykkelse og urett», «knebler opposisjonelles samfunnskritikk av maktspråk og rasisme» og gjør at en elite «fritt kan stemple folk som truer majoritetens privilegier». På denne måten har Ykom skapt et utrygt ytringsklima disse, påstås det.
Det statstøttede kunstmiljøet kastet seg begeistret på det de må ha trodd at var en ny, gunstig stemningsbølge. Rezas fremstøt hadde da også alle forutsetninger for å lykkes fordi avsender tilhører både en etnisk og seksuell minoritet, er kvinne og trykket altså på alle de rette, identitetspolitiske knappene: man er jo bare mot hat og rasisme, og hvem er vel motstander av dette gode formålet…? Det burde funket, for det pleier å funke. Men så var det det, da, at i Ykom sitter det hovedsakelig kjente samfunnsdebattanter de aller fleste vet hvem er – også fra venstresiden. Som f.eks. Rødts Mimir Kristjansson, og å be folk om å tro på han liksom skulle sitte og enten bifalle eller stilltiende finne seg at «rasister, hatpredikanter og andre fra ytre høyre» ble invitert eller at deres meningsfeller i Ykom fikk breie seg, var nok å be om for mye. Ykomleder Kjersti Stavrum svarte også på tiltale, og til tross for at Reza og det øvrige kunstmiljøet mumlet noe om «typisk motstand fra mektige høyreorienterte nettverk» på sosiale medier, kom man ganske enkelt ikke forbi at der sitter anerkjente samfunnsdebattanter av alle politiske avskygninger i Ykom og at alle er ansett som alminnelig respekterte og respektable mennesker.
Da fulgte oppropet fra 15 kunstorganisasjoner, skrevet og iverksatt av de samme menneskene som renner rundt med udokumenterte påstander mens de strør rikelig om seg med beskyldninger om hat, hets og trusler og iscenesetter seg selv som avmektige, uforskyldte ofre som bare ber så pent om «trygge ytringsrom» fordi de jo føler seg så utrygge av all den hetsen du – ja, du, ja! – er ansvarlig for å ha utløst og støtter. Man kan merke seg her at det er en nøyaktig lik fremgangsmåte som de enkelte aktivister og hele miljøer ved våre statsstøttede skoler bedriver.
Ykom svarte igjen på tiltale, flere andre kunstnere, som f.eks. forfattere, nektet å være med på moroa, søkelyset ble dreid mot oppropet og hva det faktisk sa, så i Forfatterforeningen ble det bråk, mens Oversetterforeningen gjorde det utenkelige: de trakk støtten sin i all offentlighet.
Nytt forsøk, nå med kunstner Hanan Benammar fra det svært spesielle teaterstykket «Ways of seeing» – ellers herostratisk berømt for regissør Pia Marie Rolls påstand om at «for å oppnå makt i Norge i dag må du enten være rasist eller akseptere rasistisk retorikk» i NRK – i spissen, denne gangen i Dagsavisen. Igjen med identiske påstander om at hele saken og all kritikken har utløst trusler og trakassering og dermed gjort kunstmiljøet utrygge.
«Samarbeidet [mellom Ykom og den såkalte Sløseriombudsmannen] har resultert i trusler og trakassering, hvorav noen er etterforsket og dømt«, skriver Benammar friskt. Det er i så fall tidenes raskeste etterforskning og domfellelse, så vi er flere som spør om dokumentasjon på de aktuelle dommene. Spørsmålene blir møtt med en skur av skjellsord og beskyldninger om rasisme og å tilhøre et slags høyreradikalt nettverk. Og det er i beste fall, for vanligvis er det jo ikke noe svar å få. Og alle vet det: spør man om dokumentasjon forsvinner antirasistiske aktivister veldig fort, de tar seg bare tid til å spy raskt på deg og resten av debattantene tråden før de går. Men en debattant tagger Dagsavisen som jo har publisert Benammars innlegg og spør om de har sett den etterlyst dokumentasjonen og i så fall kan bekrefte Benammars påstand? Dagsavisens representant lover å sjekke, men som ventet har de ikke sett noe slikt og taust ble det. I mellomtiden har – også en helt ny, uventet hendelse – sjefredaktør i Nettavisen Gunnar Stavrum; nyhetsredaktør i TV 2 Karianne Solbrække og sjefredaktør i Vi menn Alexander Øystå, som Benammar også beskylder for å være ansvarlig for de etterforskede og dømte hatytringene og truslene blitt irritert og går ut offentlig og forlanger en konkretisering og/eller at påstandene blir dokumentert.
Helt plutselig blir siste del av setningen i Benammars innlegg fjernet og artikkelen er nå merket av Dagsavisen med påskriften: «Red.anm.: En setning i dette debattinnlegget er redigert bort etter publisering». Og det er ingen som er overrasket, for å si det sånn.
Men er det ikke bare outrerte, små miljøer på den «antirasistiske» ytrevenstresiden som holder på sånn? Nei, det er ikke det. De støttes av en rekke meningsfeller og organisasjoner i kultur-Norge, meningsfeller i media og ikke minst: av tunge, statsstøttede organisasjoner som Antirasistisk senter. Og også blant de mer respektable støttene finner vi en påfallende likhet: i motsetning til de aktivistene som stort sett lirer av seg ukvemsord og udokumenterte påstander på alle platformer de har tilgang til, må de mer kjente ansiktene eller representanter for organisasjoner te seg litt bedre, for det er uheldigvis ikke alle de kan avvise på strak arm ved å kalle dem rasister og høyreradikale. Men de har nøyaktig samme snedige måte å forsvare sine mer sprelske meningsfeller på, avvise enhver tenkelig kritikk på og samtidig mistenkeliggjøre enhver meningsmotstander på. Vi skal se på et par av dem.
Som vi husker støttet den identitetspolitiske rektor ved KHiO sine aktivistiske elever, helt konkret nektet Måns Wrange for at det overhodet fantes noe fiendtlig, trangt ytringsrom for meningsmotstandere ved skolen og hadde generelt ingen motforestillinger mot aktivistenes krav. Noter deg hvordan han svarer på Aftenpostens spørsmål (september 2020) om konflikten ved skolen:
– Redaktør Mona Wille og arkitektur-professor Thomas Thiis-Evensen og andre mener det er stadig flere krav om å mene det rette. Er ytringsfriheten under press?, spør Aftenposten.
– For min del handler arbeidet for mangfold og mot diskriminering tvert i mot om å verne om ytringsfriheten gjennom å ikke skulle ekskludere individer, perspektiver og erfaringer, svarer Wrange.
Assosiasjonsrekken han etablerer er helt tydelig og han gjør det med hensikt. Med andre ord: Kritiserer du Wrange og hans meningsfeller eller deres ideologiske verdensanskuelse, så er det egentlig antirasisme, antidiskriminering og kampen for likeverd du kritiserer. Og hvem er det som gjør sånt, mon tro?
Og på spørsmål om ikke Wrange og ledelsen ved KHiO er i ferd med å politisere skolen?
– Nei, det er ikke tilfellet. Med mindre man mener at arbeide mot diskriminering og for likestilling og økt mangfold er politisering, svarer Wrange i en e-post.
Du skjønner tegningen: Måns Wrange og aktivistene hans arbeider for det gode og kritiserer du dem og deres arbeid, så har du i beste fall tvilsomme holdninger og i verste fall støtter du diskriminering og er motstander av likestilling og mangfold. Det lyder jo ikke bra, gjør det vel? Men det er faktisk nøyaktig det han sier.
Over til dagens dato og saken i Nettavisen, hvis journalist har spurt Antirasistisk senter (ARS) om hva de mener om hetsen de fem kunststudentene har blitt utsatt for av kunstmiljøet. De viser også til at fire av de fem, etter å ha blitt hengt ut som rasister, fikk politibeskyttelse rundt kunstutstillingen sin. «Antirasistisk senter har støttet ønsket om mer faglig fokus [dvs. psedovitenskapelig, påstått antirasistisk identitetspolitikk. Min anm.] på KHiO for å motvirke rasisme. Du kan lese innlegg blant annet her og her«, skriver Nettavisen. Og ARS svarer:
– Selvsagt har studentene du refererer til rett til å mene at de er imot mer antirasisme i pensum på KHiO, sier kommunikasjonsansvarlig Carima Tirillsdottir Heinesen ved Antirasistisk Senter.
Aha, de kritiserer altså ikke innføringen av en ekstraordinært kontroversiell og sterkt kritisert politisk ideologi på pensum og ikke minst: måten det gjøres på? Nei, som Heinesen tydelig sier: de er imot mer antirasisme i pensum. Og hva slags typer er det vel som er imot antirasisme, tror vi…?
ARS-Heinesen nøyer seg ikke med dette: de fem uthengte, politibeskyttede kunststudentene er ikke bare imot antirasisme, de er imot mangfold også! Og vel, når de mener så rasistiske, antimangfoldige ting, så får de også tåle hat, hets og trusler:
– Men de gikk selv hardt ut med sine meninger mot elevene som sto bak oppropet, og må også tåle at folk reagerer på deres motstand mot at elevene bak oppropet ønsket seg et mer mangfoldig pensum, med mer fokus på antirasisme, avkolonialisering og feminisme. Mitt inntrykk er at de som sto bak oppropet i utgangspunktet har møtt vel så mye motbør som Vanebo, Andersen, Veiden og Pedersen gjør i forbindelse med utstillingen sin. Vanebo, Pedersen, Andersen og Veiden har også mottatt mye støtte for sine holdninger, blant annet gjennom tildelingen av Subjekt-prisen for 2020, sier hun.
Det ser nok penere ut på overflaten, for hverken Wrange eller Heinsen er like grove i målet som vårt hundsede, utrygge kunstmiljø. Men de sier og gjør akkurat det samme: de avfeier og mistenkeliggjør kritikere som rasister – som til alt overmål støtter diskriminering, er motstandere av mangfold og motarbeider den gode sak!
Det er bare å følge med på hvordan disse personene, miljøene og organisasjonene svarer på spørsmål/kritikk i fortsetningen, så vil du fort få øye på mønsteret med den konsekvente mistenkeliggjøringen og egentlige utdefineringen av både kritikere og kritikk.
Her skal det nevnes at når disse menneskene, miljøene og organisasjonene offentlig anklager navngitte personer for hatefulle ytringer, beskylder de dem i realiteten for å ha begått en forbrytelse – for å være kriminelle – ettersom hatefulle ytringer er straffebare iht. straffelovens paragraf 185. Så selv om flommen av de udokumenterte anklagene i de fleste tilfeller oppfattes som urimelige og tåpelige, så er de faktisk ikke så bagatellmessig som det offisielle Norge åpenbart behandler dem som.
Med tanke på de utallige innleggene den siste uken hvor diverse politikere, organisasjoner og ditto mediakommentatorer skjeller ut Erna Solberg spesielt og en udefinert høyreside generelt for ikke å ha tatt et oppgjør med hatefulle ytringer og begrunner det med at Human Rights Service stadig får statsstøtte, så er det grunn til å minne om at den venstreradikale, politiserende rektor Wrange som beskyldte sine egne elever for uhumske moriver var lønnet av staten, mens de hatefulle kunstaktivister med alle sine anklager og udokumenterte påstander og ARS som støtter dem også får statsstøtte. I mangemillionersklassen.
Og som nevnt litt lenger oppe i løypa: ARS – en organisasjon som mottar over fem millioner kroner i året i statsstøtte – samarbeider med og roser innehaveren av en tvilsom instagramkonto som ikke en gang gidder å sjekke faktiske forhold før de uten blygsel henger tilfeldige arbeidstagere ut som rasister for hele Norge og dertil forsøker å få vedkommende sparket fra jobben. Det skjer uten kritikk fra det offisielle Norge. Hvis du har lyst til å forestille deg ramaskriket om HRS med sine 1,8 millionene i statsstøtte som nær sagt alt som kan krype å gå av politiske partier, organisasjoner, medier og øvrige offentlige kommentatorer har sett seg fullstendig gale på og som de derfor regelmessig henger ut som hatefulle løgnere, splittere osv, gjorde noe tilsvarende, ja, da bør du nok skaffe deg et par veldig gode ørepropper først.
Som angivelig høyreradikal gjennom 15 år er jeg vant til dette og bryr meg ikke stort om hverken folk som Wrange, kunstmiljøet eller ARS, men til gjengjeld innrømmer jeg at den skrikende dobbeltstandarden som er i virksomhet her og hvordan disses hat og løgner møtes på av ukritiske politikere og medier er og blir et irritasjonsmoment.
For som nevnt: alle som har en konto på et sosialt medium, eller har lest en artikkel begått av de aktuelle typene, vet det. Det er mange av dem, de er aktive, de er alle steder og mange av dem er svært ofte i mediebildet kjemisk fritt for kritiske spørsmål, så det er ingen – og slett ingen journalister, selv ikke den lateste av de late – som kan ha gått glipp av hvordan de holder på. Likevel blir det aldri påpekt eller kritisert offentlig.
Ja, det er ingen tvil om at der er hatefulle typer som sender private meldinger fulle av atale ytringer, hets og til og med trusler der ute, og at mange av dem, kanskje flesteparten, befinner seg på ytre høyre. Men der er en viss forskjell i måten de blir behandlet på. NB: Det gjelder selvsagt ikke alle, men det er mulig å påvise et visst mønster her også: en stor del av «høyresidens» svinepelser sender griseriet sitt som nettopp privatpost til de enkelte. Det er fordi de vet at det de gjør er galt og at omverdenen vil reagere med avsky. Som den alltid gjør, med rette, når innholdet i disse postene blir offentliggjort. Det blir overskrifter, lederartikler og debatter hos NRK. Det er som det skal være. «Venstresidens» svinepelser gjør det stort sett helt åpent, for de mener ikke selv at de gjør noe galt. De er på «den rette siden», de jobber for den gode sak og alle som kommer i veien for dem kan bare ha det så godt. Og fordi det til nå stort sett har gått utover folk som meningfeller i den politiske, kulturelle og mediale eliten ikke er utpreget begeistret for, så vet de også at de aldri blir tatt for det. De blir aldri stilt til ansvar for den tilsviningen av ikke bare enkelpersoner, men også av det offentlige ordskiftet de bevisst og kalkulert bedriver. Det blir ingen overskrifter, det blir ingen lederartikler eller debatter hos NRK. De har frie tøyler.
Men folk som meg forventes altså å ta ansvar og et oppgjør med miljøer PSTs og resten av det offsielle Norge forsikrer oss at er store og farlige? Vel, jeg for min del er villig til å prøve, men da vil jeg også gjerne ha et svar på spørsmålet:
Hvis bakland skal statsstøttede, hetsende og trakasserende kunstnere, deres støtter i stat og kommune og like støttende (og statsstøttede) organisasjoner som ARS regnes som og hvilke politiske partier eller andre legitime samfunnsaktører er det som heretter har ansvaret for å konfrontere dem og rydde opp i den hatefulle, polariserende og mistenkeliggjørende retorikken deres?
Forlanger jeg for mye nå fordi aktiviteten – den statsstøttede aktiviteten – til disse menneskene bare går utover noen få som frivillig stikker nesen frem, sier provoserende ting og som dessuten tåler en støyt? Ja, gjør det nå egentlig det? En av de toneangivene personene i dette miljøet er Pia Marie Roll, og hun sitter altså i beste sendetid og rasisterklærer nesten hele befolkningen med sitt «for å oppnå makt i Norge i dag må du enten være rasist eller akseptere rasistisk retorikk» – og hun gjør det på den samme befolkningens regning. Det samme gjør ARS og de får statsstøtte for å finne så mye rasisme og så mange rasister som mulig, så selvfølgelig gjør de det. Det er snart ingenting ved Norge som ikke er rasistisk, og med identitetspolitikkens «hvithetsproblematikk» vil dette vedvare og eskalere fordi majoriteten dessverre har gjort seg skyldig i den grufulle forbrytelsen at deres fjerne forferdre en gang i tidenes morgen vandret langt mot nord slik at evolusjonen etterhvert sørget for at hudfargen deres ble hvit. Det bør visst dagens majoritetsbefolkning skamme seg for og gjøre opp for. Dette er den samme venstreradikale identitetspolitikken som et sammenrenn av aktivister forsøker å innføre på våre statsfiansierte læreseter, slik at de attpåtil kan indoktrinere majoritetens barn med den tvilsomme politikken og pseudovitenskapeligheten sin.
Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre, men at denne virksomheten vil skape harmoni, forståelse eller samhold mellom folk og røvere i Kardemommeby i overskuelig fremtid skal en vel helst være statsstøttet, antirasistisk aktivist eller kunstner for å innbille seg.
Men kanskje har de har de gått for langt nå – fem kunststudenter, en liten klikk karaktersterke billedkunstnere og Ykom kan vise seg å bli dem overmektige. Så gjenstår det bare å se om det offisielle Norge, media inklusive, greier å omstille seg, realitetsorientere seg og se hva som faktisk foregår.
For vi andre ser det og hvis det offisielle Norge fortsatt velger å ikke gjøre det, samtidig som de taler varmt om å bekjempe hatretorikk og polarisering, så taler det for seg. Og den talen er ikke pen å høre på den heller.
Mener du at autoritære aktivister og politiske bøller som utnytter antirasisme for å påtvinge omgivelsene en radikal verdensanskuelse bør eksponeres for hva de er og at de fortjener motbør? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele denne artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.