Vår politiske ledelse, medier og institusjoner har de siste årene lagt seg til en svært uheldig vane med å skylde på alt og alle andre for alt som går galt. Antagelig skyldes det en viss mangel på selvinnsikt- og kritikk, men de har vel kanskje tenkt at de trenger noen av delene fordi den perfekte syndebukk har hildret frem i synsranden?
Det er nemlig høyrepopulismen, som tilsynelatende har oppstått helt uten grunn. Den suger næring fra en folkelig misnøye som også har oppstått helt uten grunn. Ingen skjønner hvorfor, men i det minste vet vi hva det definitivt ikke kan skyldes: den utviklingen 40 års europeisk ledelse og dertilhørende institusjoner og medier har vært de fremste pådriverne for. Således har høyrepopulismen i tur og orden fått skylden for Brexit, Donald Trump, økende innvandringsskepsis, feil valgresultat, dårlig debattklima, Fake News, hatmeldinger, kaldere samfunn og alt annet det angivelig liberale etablissementet opplever som vondt og vanskelig. Selv har de jo ikke medvirket til noen av delene.
Sistemann ut i denne bransjen er genusfolket og kjønnsforskere: at de snart er diskreditert i nesten hele den vestlige verden – vel og merke den verden som eksisterer utenfor byggene de holder til i – kan naturligvis ikke skyldes at de og pseudoforskningen deres har kastet fortøyningene til virkeligheten og således diskreditert seg selv. Siden det aldri kan være ens eget ståsted som er problemet, må eventuelle problemer skyldes at man blir motarbeidet av noe eller noen.
At store deler av kjønns- og genusteoriene er basert på politisk/ideologisk pseudoforskning og en god dose ønsketenking, vitner for øvrig både «forskerne» og tilhengerne selv om: når du må finne opp et helt nytt språk for å gjennomføre forskningen og formidle den, forteller det det meste som er å vite. Men det har naturligvis den fordelen at ingen utenfor den harde kjerne skjønner det døyt av hva du snakker om. Og det er vel hele hensikten, for kjønns- og genusforskningen har åpenbart nytt eksepsjonelt godt av nettopp det. Hvis ikke, hadde et hvert tenkende menneske snørt igjen pengesekken og vist dem døren for lengst.
Normal forskning – du vet; sånn ordentlig forskning som europeiske institusjoner foretrakk å bedrive før vi ble i overkant rike og late – tyder tvert i mot på at utslagene av genus- og kjønnsforskning er skadelig for barn. Men hva er vel barns, og da særlig gutters, ødelagte barndom og eventuelle mentale problemer mot kjønnsforskernes ideologiske triumf? Det skal vi komme tilbake til i en annen artikkel.
Så tilbake til mørke krefter: denne gangen er det daglig leder i FOKUS (Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål) Gro Lindstad som har fått vondt i kjønnsforskningen sin. FOKUS er i følge Wikipedia et «samarbeidsforum for norske kvinneorganisasjoners arbeid innen kvinnerettet utviklingssamarbeid/bistand i det globale sør».
Det globale sør der, altså, hvilket ikke er Europa. Men som de fleste organisasjoner med opprinnelig gode formål, har FOKUS tydeligvis blitt politisert og slått sine pjalter sammen med kjønnsforskeriet. Det var nok ingen god idè, for om europeere reagerer negativt på det, kan vi jo bare tenke oss hvordan ledere og befolkningen i dypt patriarkalske land i det globale sør reagerer. I motsetning til oss europeere har de jo hverken hatt tid eller penger til å låne øre til akademikeres livsfjerne skrivebordsteorier og øvrige diller, så de er ikke vant til det heller. Heldiggrisene!
Og så er man straks mer tilbøyelig til å avvise det hele tvert, selv det som kanskje er nyttig og bra. Det er noe med at en hver strikk ryker når den blir tøyd for langt. Det er europeiske eliter med sine kostbare kjæleprosjekter åpenbart i ferd med å oppdage på den harde måten.
Lindstad er følgelig sjokkert over at Ungarn vil legge ned kjønnsstudiene på landets universiteter, og tror at flere «reagerte med vantro på nyheten».
Nja, vantro og vantro. Ungarn driver med mye rart for tiden, men her er de nok et eksempel til etterfølgelse. Så «reagerte med håp og glede» er muligens en bedre beskrivelse. Det skyldes nok bare at jeg er anti-kjønn, til tross for at jeg alltid har trodd at jeg har ett.
Den såkalte «anti-gender» bevegelsen er transnasjonal og bredt sammensatt av høyrepopulistiske krefter. De har et tradisjonelt syn på kvinne, kjønn og familierollen i samfunnet til felles, og ser på kvinnefrigjøring og likestilling mellom kjønn som en trussel mot samfunnet.
Neida, kvinnefrigjøring og -rettigheter samt likestilling er og blir et ideal for en stor majoritet; det er resten av kjønnsforskeriet som er problemet.
I debatten om homofilt samliv og ekteskap blant katolikker i Spania, Frankrike og Polen ble begrepet «gender ideology» tatt i bruk for å fremstille en sosial forståelse av kjønn som uvitenskapelig og ideologisk, og for å hevde at liberale ideer om kjønn og seksualitet er en del av en vestlig imperialisme.
Nei, fy, sa papistene virkelig at at vestlige kjønnsforskeres forståelse av kjønn er uvitenskapelig og ideologisk…? Det kan ikke stemme, for en stor del av «forskningen» deres går tross alt bare ut på at biologi ikke har noe som helst med kjønn å gjøre og at om det mot formodning har, så gir det seg i hvert fall ikke utslag mentalt. Det finnes rett og slett ingen forskjeller mellom kvinner og menn, alt er bare en sosial (patriarkalsk og selvfølgelig vestlig) konstruksjon.
Legg til genusforskning, og vi er over i det komplette galehus. Her driver de ikke bare med skrivebordsteorier; i genusbegeistrede land – det vil si land hvor eliten har latt seg dupere inntil det absurde – har de faktisk blitt sluppet løs på barnehager og førskoler, hvor de driver sin ideologisk konstruerte kjønnskorrigering av barn. Det er særlig guttene det går ut over, for deres maskulinitet blir rett og slett sykeliggjort som noe mørkt, skremmende og voldelig. Denne skal de kureres for med genuspedagogikk, akkurat som man før forsøkte å kurere homofili.
Som en kjønnskorrigeringsekspert i genusbrigaden så fint sier det: «Vi aksepterer ikke biologi som skjebne… Vi vaksinerer, vi driver immunterapi, vi medisinerer… Jeg foreslår at vi inntar samme holdning til biologiske kjønnsforskjeller.» Jepp, vi vaksinerer, bedriver immunoterapi og medsinerer. Mot sykdommer. Biologiske kjønnsforskjeller er derimot ingen sykdom. Likevel har vi sluppet løs folk på barna våre som faktisk mener dette. Om noe er det et tegn på sykdom; et hensyknende samfunn.
Noen i Sverige har omsider våknet opp, og nå klager genuspartiet over alle, Feministisk Initiativ, over at «högern» vil skru tiden tilbake til de barbariske 1980-årene:
I Stockholms kommun har Feministiskt initiativ storsatsat på jämställdhetsarbete i skolan. Vi har gjort det för att det finns ett tydligt samband mellan genuspedagogik och frihet från våld och trakasserier. Vi vet från forskning att unga killar med stereotyp syn på manligt och kvinnligt använder tre gånger mer våld än andra.
I moderne genus- og kjønnsforskeri er nemlig alt mulig: 40 år gamle menn kan påberope seg å være kvinner, fordi de føler seg som en, og kreve å få benytte damegarderober og -toaletter. Kvinner kan påberope seg å være menn og kreve å skifte i herregarderoben. Eller de behøver ikke å påberope seg noen som helst, for det ville jo være fordomsfull kjønnstereotyping å spørre hvorfor 60 år gamle Ola er på vei inn i damegarderoben hvor din 15 år gamle datter Kari dusjer naken.
Tro det eller ei, men å reagere negativt på dette, er ikke fordomsfullt – det er sunn fornuft. Og de som sier noe annet bør vi ganske enkelt ikke høre på.
For tiden setter forresten lesbiske aktivister opp klistremerker med slagordet «Kvinner har ikke penis» rundt omkring i britiske byer, i et mottrykk mot genus-vrøvlet som gjør at menn – som oppfatter seg som kvinner, men fortsatt er seksuelt tiltrukket av kvinner – som ikke er kjønnsoperert, nå kan møte opp på lesbisk only-kvelder sammen med penisen sin og legge an på sine «medkvinner». De setter de lesbiske kvinnene ikke nevneverdig pris på.
Revolusjoner eter som vanlig sine egne med god apetitt.
Tidligere i sommer fikk arrangørene – Feministisk Initiativ og Vänsterpartiet, selvsagt – av en «queer-dag» på et offentlig badehus i Malmö seg også en skikkelig overraskelse. De har jo revet kjønnsgrensene, må vite, og derfor kunne alle besøkende velge hvilken garderobe eller badeplass de ville oppholde seg på.
Men skulle du sett; den nedrevne kjønnsgrensen, de tolerantes åpenhet så å si, ble regelrett misbrukt av menn som kom dit for å «glo på kvinner som ellers er fredet». – De var i dusjene, på toalettene, i garderobene og på badebryggene. Stedet var invadert av menn, ikke av transpersoner det jeg kunne se. Alt føltes utrolig ubehagelig. Hvordan det så ut på herrenes side, vet jeg ikke, sa foreleser i mangfoldsspørsmål Jeanette Larsson. Både hun og andre opplevde å bli nedstirret og objektifisert. Larsson spurte badevaktene om dette var meningen, men ikke noe svar. For hva skulle de vel svare? Hun og flere andre kvinner valgte til slutt å forlate badet på grunn av stirrende menn.
Hvem kunne forutsett noe slikt, liksom?
Og aktivister som leverer, påtvinger og håndhever denne verdensfjerne ideologien, vil altså Ungarn og katolikker i en rekke land ha ut av universitetene og langt, langt vekk fra barnehagene, skolene og barna våre. Ja, verre kan det jo ikke bli!
Sa jeg forresten at alt er mulig i kjønns- og genusforskeriets verden? Beklager, det var en feil. Motforestillinger er selvfølgelig fullstendig uakseptabelt. Det utløser øyeblikkelig beskyldninger om intoleranse, all mulige anti-merkelapper og anklagen om å være høyrepopulist.
Hvis det å ikke være markspist nok på loftet til å gå i takt kvalifiserer som høyrepopulisme nå, kan i så fall kjønns- og genusforskeriet, samt elitens velvillige støtte, raskt skape flere av slagsen enn de kan håndtere. Det spørs om det vil gi dem noen færre problemer fremover.