Danmarks svar på Statistisk Sentralbyrå (SSB) utgir hvert år rapporten «Indvandrere i Danmark», som fokuserer på innvandrere og etterkommeres deltagelse på forskjellige samfunnsområder.
Rapporten, som er begripelig selv for journalister og legfolk, gir et bredt bilde av hvordan disse gruppene klarer seg i det danske samfunnet. I Danmark som i Norge har innvandrerbefolkningen og etterkommere en annen alderssammensetning enn resten av befolkningen, og samtlige tall er derfor korrigert for alderssammensetning og sosioøkonomiske faktorer. Nærmere full åpenhet om hvor vellykket integreringen av forskjellige innvandrergrupper egentlig er, er det knapt mulig å komme.
Statistikk: en trussel mot innvandringsliberalernes komfortable posisjon?
Så kan man bare spørre seg hvorfor de samme partiene og mediene som er pådrivere for stor innvandring – og i den anledningen hevder at integreringen går på skinner – som for eksempel Høyre, Krf, Venstre og Dagbladet, ikke vil vite av noe norsk motstykke?
Dette er gjerne de samme som hevder at de ikke er motstandere av å debattere innvandring fra det som på SSBsk kalles R3-land – hovedsakelig land i Afrika og Asia/Midtøsten – men at en slik debatt må være «faktabasert», for deretter å hyle opp om «fake news» – hjelp! hvor er Faktisk.no? – hvis du ikke kan dokumentere dine påstander ned til minste detalj. Kan du uheldigvis det, blir det ofte avvist med metodesvakheter, at det er annerledes i Norge eller at gruppen det er snakk om er for liten til at vi kan snakke om den. Men statistiske fakta vil de altså ikke ha.
Her skal vi huske at denne bemerkelsesverdige statistikkvegringen finner sted i et land der vi fører statistikk over praktisk talt alt, og hvor myndighetene skaffer seg nøyaktig viten om alt fra folks seksualvaner til hva de spiser til middag.
Det er det gode grunner til, for det er slik vi planlegger budsjetter og infrastruktur, alt fra hvor mange nye klasserom vi trenger, hvor mange bomstasjoner, politi, lærere, leger og hvor stort lageret over Khlamydia-medisiner til enhver tid bør være – og hvor mye det vil koste. Uten statistikk vet vi ikke disse tingene og så blir budsjettene som får hele landet til å gå rundt deretter. Hvilke konsekvenser det vil få, er vel åpenbart for alle.
Men på et av de mest kostbare og kompliserte politikkområdene vi har – innvandring og integrering – vil vi visst ikke ha alle tilgjengelige fakta. En liten titt på Danmarks statistikks (DST) rapport avslører hvorfor: integreringen av R3-innvandrere og deres etterkommere går ikke på skinner, hverken økonomisk, sosialt eller kulturelt. Både innvandrere og etterkommere skårer konsekvent høyt på statistikker man helst ikke bør være i og ditto lavt på statistikker man bør være i.
Kort sagt: Innvandrere og etterkommere fra R3-land som Somalia, Libanon, Irak, Syria og Tyrkia får dårligere karakterer, har lavere sysselsetting, høyere trygdeforbruk og høyere kriminalitet, særlig den personligfarlige som f.eks. vold. Andre generasjon er faktisk mer kriminelle enn første generasjon. Selv når man korrigerer for sosioøkonomiske faktorer og alderssammensetning er overrepresentasjonen svært høy, så sannsynligheten taler for at kulturelle normer og tradisjonell oppdragelse fra opprinnelseslandene spiller en større rolle enn innvandringsliberalerne har tatt høyde for. Det lyder ganske kjent fra SSBs langt mindre folkelig tilgjengelige statistikker, gjør det ikke?
«Det overordnede bildet endrer seg ikke»
Eller som det heter i DSTs rapport:
Selv om der for nogle af herkomstgrupperne sker forholdsvis store fald i kriminalitetsindeksene når der korrigeres for de forskellige baggrundsoplysninger, ændrer det overordnede billede sig ikke: Efterkommere har højere indeks end indvandrere og personer fra ikke-vestlige lande har højere indeks end personer fra vestlige lande, hvilket ikke kan forklares af forskelle i alder, socioøkonomisk status, familiens uddannelsesniveau eller familiens indkomst.
Også i Norge regnes innvandrere og etterkommere statistisk som innvandrerbefolkningen, mens tredje generasjon regnes inn i den øvrige befolkningen. Innvandringsliberalerne lukrerer konsekvent på det faktum at gruppen tredjegenerasjon enda er for liten og for ung til at vi kan vite noe sikkert om hvordan den går med den. Et godt eksempel på dette er Dagbladets Geir Ramnefjell, som i forbindelse med SSBs fødselsstatistikk i februar freste at «innvandring er ikke en synd som arves i tre generasjoner» og nettopp krevde «en ryddig debatt»:
Tallene inkluderer også 3. generasjons innvandrere, eller «etterkommere», som de kalles i faglitteraturen. I denne sammenheng blir det som om synden arves i tredje generasjon. Det er urimelig, og forskningsmessig meningsløst. I innvandringsstatistikken telles de ikke med. De er unge, de er få og derfor finnes det knapt forskning på gruppen. Dermed kan de heller ikke, på noen meningsfull måte, regnes inn i totalen for «innvandrere» når vi snakker om deltakelse i utdanning, arbeidsliv – eller når vi diskuterer om barn med innvandrerbakgrunn snakker godt nok norsk når de begynner på skolen. Vi vet for lite om dem! Det vi vet er at 2. generasjons innvandrere scorer bedre enn sine foreldre når det gjelder utdanning og arbeidsdeltakelse, og at de også kommer nærmere resten av befolkningen når det gjelder verdiassimilering – altså holdninger til homofili etc. Det er grunn til å tro at generasjonen etter – «etterkommerne» – vil gjøre det enda bedre.
Ramnefjell har rett i at denne gruppen i Norge er for liten og for ung til at vi vet stort om den utover antall. Men i Danmark er den ikke det, og tallene derfra viser at en kartlegging hverken er «urimelig eller forskningsmessig meningsløs», for «synden» disse gruppene sliter med går faktisk i arv. Det er jo også en bredt anerkjent sosial mekanisme.
Det er med andre ord ikke grunn til å tro, slik Ramnefjell hevder, at de vil gjøre det «enda bedre» enn andregenerasjon. I Danmark gjør de det nemlig like dårlig på skolen. Så dårlig at det nå er politisk flertall for å inkludere tredje generasjon i innvandrerbefolkningen.
Vanlige sosiale mekanismer gjelder kanskje ikke for innvandrere?
Bakgrunnen er de store problemene som fremkom i Dansk Statistiks innvandrerrappport for 2017, som viste at tredje generasjon klarer seg like dårlig som andre generasjon i det danske skolesystemet og dermed i hverdagen.
De er født i Danmark og regnes inn i den øvrige danske befolkningen, men begynner på skolen uten å beherske språket godt nok til å følge alminnelig undervisning. De forstår ikke vanlige beskjeder, og noen av dem kan så lite dansk at de må plasseres i mottaksklasser med barn av helt nyankomne asylsøkere. Språkvanskelighetene fører også til konflikter med jevnaldrende, da de aktuelle barna rett og slett ikke forstår selve hverdagen de befinner seg i. Skoleledere må derfor tilby ekstra språkundervisning, mens noen elever henger så mye etter i samtlige fag at de må gå et trinn om igjen. I 2012 viste da også tall fra København kommune at annenhver gutt med innvandrerbakgrunn forlot folkeskolen som funksjonell analfabet.
Barn med R3-bakgrunn blir ikke bedre i dansk om de får morsmålsundervisning og danskkunnskapene forbedres heller ikke av flere dansktimer eller generell språkstøtte i undervisningen: – Vi må konstatere at morsmålsundervisning er en blindvei rent pedagogisk. Det virker ikke, sa undervisningsminister Merete Riisager i 2017.
– Dersom denne generasjonen ikke blir kartlagt, risikerer man å grovt undervurdere omfanget av fremtidige integrasjonsproblemer, sa Dansk Folkeparti og fikk støtte fra regjeringspartiene Venstre, De konservative og Liberal Allianse, samt Sosialdemokratene.
Tredje generasjon i Danmark teller litt over 24 000, og er enda for ung til at man kan si noe særlig om sysselsetting og kriminalitet. Men skoleresultatene og språkvanskelighetene peker i negativ retning. Likeledes det faktum at deres foreldre har lavere utdannelsesnivå, lavere sysselsetting og høyere trygdeforbruk enn den øvrige befolkningen og andre innvandrergrupper. Det er alminnelig anerkjent at negativ sosial arv nettopp går i arv.
Fra ansvarlig, innvandringsliberalt hold i Norge, lyder det imidlertid slik:
Men tanken om et innvandrerregnskap møter motstand, både hos Frps regjeringspartner KrF og i opposisjonen.
– Et slikt regnskap vil beste fall bare få fram en del av helheten, nemlig den økonomiske. For KrF er et menneske mye, mye mer, sier innvandringspolitisk talsperson Torhild Bransdal til NTB.
Neida, den får også frem den sosiale, som for eksempel overhyppigheten i kriminalitet, som for lengst er statistisk påvist i både Norge, Sverige og Danmark.
Både Venstres Guri Melby og SVs Karin Andersen er skeptiske til om det er hensiktsmessig å bruke offentlige ressurser på å lage en slik statistikk.
– Særlig ettersom slike tall nødvendigvis vil ha stor usikkerhet ved seg. De vil si lite om hvilke tiltak som vil gjøre en positiv forskjell for menneskene det gjelder, sier Melby, mens Andersen frykter at et slikt regnskap vil nøre opp under negative holdninger til flyktninger og gjøre integreringen vanskelig.
Integreringen er allerede vanskelig, Melby. Og lite og lite, Andersen! De vil jo definitivt si noe om hvilke tiltak som i det hele tatt trengs, i hvor stor grad og hva det vil kreve av både menneskelige og økonomiske ressurser. Skolesystemet trenger ressurser, rettsvesenet trenger ressurser og de øvrige offentlige insitusjoner/hjelpeapparater trenger ressurser for å takle de innvandrings- og integreringsrelaterte problemene. Rapporter viser f.eks. at innvandrere fra R3-land har flere og mer kompliserte helseproblemer enn resten av befolkningen, så helsevesenet må også ha nødvendige ressurser. Språkvanskeligheter krever tolk i alle instanser, og tro det eller ei: selv tolketjenester koster penger.
Det innvandringsliberale Høyre kaster seg ikke desto mindre på stigmatiseringstoget:
Også hos Høyres innvandrerpolitiker Ove Trellevik er første reaksjon at slike tall fort kan bli stigmatiserende.
– Men tallene kan muligens brukes til å spisse integrering og rette fokuset mot der det trengs best. Det viktige er at folk kommer seg ut i jobb, sier han.
Det faller tydeligvis ikke Venstre, Krf, SV og Høyre inn at disse gruppene allerede er stigmatisert fordi de er en stor og synlig minoritet som utmerker seg med nettopp lav arbeidsdeltagelse, høyt trygdeforbruk og dårlig/fraværende integrering. Når mennesker som har bodd i Norge i flere tiår – eller enda verre: er født her, trenger tolk på skoler, sykehus og i retten, så er det noe som har gått veldig galt. Og bare denne ene, lille ekstratjenesten koster samfunnet enorme summer i året.
Men vi skal ikke overdrive heller, da. Manglende statistikk har helt klart sine fordeler. For eksempel gir det innvandringsliberale mulighet til å si ting som «se, det går seg til!» eller «dette kan vi ikke debattere, for vi vet ikke nok om det!», og ellers videreføre for lengst tilbakeviste myter om at R3-innvandringen egentlig er liten, ikke medfører økt kriminalitet, er veldig økonomisk lønnsom, vil redde velferden, tørke rumpa vår når vi blir gamle og er en berikelse på alle måter. Noen saklige, faktaorienterte argumenter må jo de innvandringsliberale få beholde, ikke sant?
Kroner en, kroner to, kroner tre…
Akk ja, det er fort gjort å mistenke at den borgerlige statistikkangsten skyldes at regjeringens høyt besungne arbeidslinje ikke har gjort og ikke kommer til å gjøre susen med det første. Den har det nemlig vært tverrpolitisk enighet om i minst 20 år – om enn ikke så uttalt som i de siste årene – og sysselsettingen for de aktuelle gruppene er fremdeles veldig lav, mens trygdeforbruket er særdeles høyt. Her skal det nevnes at statistisk sentralbyrå regner èn times lønnet arbeid i uken som å være sysselsatt. Det synes godt på landets sosialbudsjett. I 2017 gikk over halvparten (56 prosent) av all sosialhjelp til innvandrere, og 86 prosent av dette går til innvandrere fra Afrika og Asia. I Oslo er tallene enda verre: der går hele 71 prosent av all sosialhjelp til innvandrere. Det er en kraftig økning, for så sent som i 2016 utgjorde innvandrere og etterkommere 49 prosent av landets sosialhjelpmottagere. Disse gruppenes generelle trygdeforbruk er antagelig enda høyere fordi innvandrere også har tilgang til andre typer velferdsordninger som f.eks. introduksjonsstønad.
I 2011 ble det kjent at det i løpet av 20 år var blitt brukt 100 milliarder kroner, 5 milliarder i året, på forskjellige integreringstiltak, og likevel var arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere tre ganger så høy som i resten av befolkningen. I dag er sysselsetting for innvandrergrupper fra Asia og Afrika 58 og 51 prosent. For enkelte grupper er tallene enda lavere. Blant somaliere er f.eks. bare 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene i inntektsgivende arbeid – og det er altså ikke heltidsarbeidende. Av somaliske kvinner i arbeidsfør alder er det således bare 9,5 prosent som jobber mer enn 30 timer i uken. Ifølge integreringsminister Jan Tore Sanner bruker vi rundt 17 milliarder på ulike integreringstiltak hvert eneste år, og det er bare de direkte utgiftene, så utgifter til bolig, helsetjenester, utdannelse, rettsvesen og velferdsytelser er ikke inkludert i summen. Og likevel går integreringen feil vei: etter fem års botid er færre i arbeid og flere støtter seg på offentlige velferdsordninger.
Dette lar seg ganske enkelt ikke skjule i lengden, så hvorfor anstrenge seg for å prøve?
Manglende statistikk muliggjør politisk floskelmakeri
Det er forresten ikke noen særnorsk problemstilling, slik innvandringsliberale støtt forsøker å fremstille det som; bildet er nærmest identisk i Danmark, Sverige og andre europeiske land med stor og økende innvandrerbefolkning fra R3-land.
Tilbake til statistikkfrykt og stigmatisering: Så lenge de aktuelle gruppene klarer seg såpass dårlig som de gjør, så er det en fordel – også for dem selv – at vi vet mest mulig. Fortsetningen for å få de aktuelle gruppene ut av sin stigmatiserte posisjon, er og blir detaljert kunnskap. For skal vi ha noe håp om å utarbeide tiltak for å avhjelpe situasjonen, må vi nødvendigvis vite hvem, hva, hvorfor, hvor mange og hva det vil kreve av menneskelige og økonomiske ressurser.
At politikere i posisjon og opposisjon motsetter seg slik kunnskap, sier en hel del om dem selv. Som hva de egentlig tenker om den innvandringen og det mangfoldet de ellers påberoper seg å feire. Det sier også mye om hvilken tro de har på sine egne tiltak, landets integreringspolitikk og innvandreres integreringsevne- og vilje.
Men for all del, hvem trenger vel konkrete fakta når man har luftige floskler?