Den pågående islamiseringsdebatten avslører at etablerte politikere og medier først og fremst er i villrede om hva islamisering er og dernest iherdig opptatt av å benekte at noe slikt finner sted. Men det finner sted i hele Vest-Europa, og er det én ting vi vet om saken, så er det at en stor majoritet ikke vil ha noe av det. Det er det gode, rasjonelle grunner til.
Islamisering er ganske enkelt stadige små og store tilpasninger til islamske normer i offentlige institusjoner, på arbeidsplasser og andre områder av samfunnet. Islamisering er for eksempel ikke at muslimer får tilbud om halal-mat i fengsel eller andre steder, men så var det da heller ikke det Venstres egen sirkusartist Abid Q. Raja foreslo i 2008. Det var noe helt helt annet [min uth.]:
– Det mest praktiske ville vært om fengslene bare førte halalmat, for da slipper kjøkkenet å styre med så mange ulike mattilbud. Nordmenn har ingen problemer med å spise halal-kjøtt, og dersom de ønsket svin kunne de fått dette ved siden av. Dette ville løst mange problemer, mener Abid Raja. – Man vil ikke komme til å tilfredstille en særgruppe dersom halal-mat innføres ved fengslene, fordi muslimske innsatte er en stor gruppe i fengslene. Det vil heller ikke være problematisk å få tak i halal-kjøtt i dag, da Gilde tilbyr dette. For meg er dette en enkel prosedyre, men det er ikke evnen det går i, det går i viljen, sier Raja.
Ok, så fordi nordmenn ikke har noe problemer med å spise halalkjøtt, så skal de pådyttes andres religiøse forbud og påbud og slik bli fratatt den religionsfriheten den herskende klasse er så glade i å skryte av at vi har?
Det er dette som er islamisering: Tilfeller der islamske påbud, skikker og tabuer forflytter seg fra de religiøse institusjoner og den enkeltes privatsfære der de hører hjemme, og over i det offentlige, der de uvegerlig får betydning for eller blir påtvunget ikke-muslimske omgivelser.
Raja uttalte seg riktignok i 2008, men det han sa er en stadig tilbakevendende – nå også på lederplass i Aftenposten – påstand: å prakke religiøst velsignet mat på alle er uproblematisk fordi ingen tar skade av spise halal. Det er nok så, men skal vi først se på saken med disse brillene, så er det rent faktuelt ingen som tar skade av å spise haram heller. – Men de tror jo at de kommer til helvete hvis de spiser haram, heter det gjerne da. Javel, jeg for min del tror at hvis jeg gjør en grimase og vinden snur, så blir jeg seende sånn ut resten av livet. Og hvis problem er nå det? Ikke det omgivende samfunns, i hvert fall.
De eneste som nyter godt av denne våre myndigheter og mediers konfliktsky holdning til små og store religiøse krav er islamister, for når slike forslag kommer på bordet og det offisielle Norge tilsynelatende gir etter, slik lokalpolitkere f.eks. jevnlig gjør med muslimske krav om kjønnssegregerte svømmehaller, gir de islamistene en liten seier, samtidig som de trekker grove veksler på folks toleranse – som altså ikke er en utømmelig ressurs – noe som selvfølgelig irriterer det samme folket. Denne irritasjonen kan i sin tur brukes av islamister som del av deres yndlingsfortelling om muslimer som misforståtte, uskyldige ofre for forfølgelse, undertrykkelse, hets og hat – i et Europa som i motsetning til nær sagt alle muslimske land gir muslimer all mulig frihet og trygghet. Det henger jo ikke på greip, men likevel er dette en fortelling som åpenbart appellerer til alt for mange europeiske muslimer. Det er også et offisielt anerkjent faktum at denne fortellingen bidrar til å radikalisere muslimer og rekruttere dem til terrororganisasjoner.
Har det falt noen hos myndighetene, i den etablerte pressen og statsfinansierte NGO´er inn at deres åpenlyse misbruk av folks toleranse kombinert med manglende vilje eller evne til å sette foten ned kan radikalisere ikke-muslimske europeere? Sannsynligheten er nemlig ganske stor for det, skal vi tro samtlige meningsmålinger som er foretatt om islam i Europa. Resultatene har i en årrekke vært overveiende og stabilt negative. I Norge er f.eks. tallene slik (Integrering- og Mangfoldsdirektoratets Integreringsbarometer 2017, publisert i 2018):
47 prosent er skeptiske til personer med muslimsk tro.
34 prosent er negative til hijab i det offentlige rom («på gaten»).
44 prosent er negative til hijab på arbeidsplassen.
53 prosent er negative til hijab på lærere.
66 prosent er negative til hijab til politiuniform.
I juni 2017 viste en måling fra det internasjonalt anerkjente målingsinstituttet YouGov at hele 59 prosent av den norske befolkningen mener at «det foreligger en fundamental konflikt mellom islam og det øvrige samfunnet». Norge var ikke alene, i Tyskland svarte 53 prosent det samme, Danmark 59, Sverige 56 og Frankrike 48. I februar 2017 viste en omfattende undersøkelse fra Chatham House, the royal institute of international affairs, at hele 56 prosent av den europeiske befolkningen ønsker full stans av muslimsk innvandring.
Hva tror man dette kommer av? Våknet over halvparten av befolkningen i disse landene bare opp på feil ben en tilfeldig morgen? Eller kan det ha noe å gjøre med at alle vet at a) samfunn dominert av islam er alt annet enn gode samfunn og b) islam er en svært utadvent religion som krever stor plass i offentligheten og som sådan oppfattes som både støyproduserende og påtrengende?
Ta f.eks. en titt på en jurist Tomas Lægreid, som mener at det ikke pågår noen islamisering, men likevel føler for å tone ned problematikken med antall muslimer i Bergens Tidende:
La oss så se på utviklingen de fem foregående årene. Mens man i 2005 hadde 0,018 muslimer pr. kristen i Norge, hadde man 0,024 muslimer pr. kristen i Norge i 2010. Videre hadde man 0,017 muslimer pr. ikke-muslim i 2005, og 0,020 muslimer pr. ikke-muslim i Norge i 2010. Som vi ser, er det to sider av saken: Muslimene er blitt flere, men er samtidig forsvinnende få sammenlignet med resten av befolkningen. Å snakke om en «islamisering» av det norske samfunnet er, i beste fall, å ta meget hardt i.
…
Altså har den prosentvise veksten av buddhisme i Norge vært mye større enn økningen av medlemmer i muslimske trossamfunn. Likevel er det ingen eg har hørt som snakker om buddhifiseringen av Norge.
Nei, og det er det en grunn til: Buddister kjører nemlig ikke frem en endeløs rekke krav til offentligheten. Kanskje vil de gjøre det en gang i fremtiden, men det får vi i så fall krangle om den dagen det skjer.
Islam er derimot en annen skål. For den er dessverre ikke en privasak, slik mange i det etablerte Norge og særlig pressen hevdet da Human Right Services Jeanette skrev sitt åpne brev til Hadija Tajik i 2015. Men islam er alt annet, for den er ikke bare en religion, men også en form for samfunnsinnretning og de stadige kravene som stilles til det omgivende samfunn i islams navn har i aller høyeste grad gjort denne spesielle religionen til et offentlig anliggende. Islams representanter har i årevis fremmet islamske krav i offentligheten, som dermed har blitt tvunget til å ta stilling til dem. Når man forlanger at det omgivende samfunn skal tilpasse seg eller tilrettelegge for en spesiell religion, har man således gjort den til et offentlig anliggende og da kan man ikke i neste omgang bli krenket og indignert over at svært mange har – og uttrykker – en mening om saken. Påstanden om at hva man tror på innen islam er en privatsak faller på sin egen urimelighet.
Det bekrefter for eksempel Aftenposten på lederplass når de skriver hodeløse ting som «hvis skjulte ører i passfotoboksen strider mot måten Siv Jensen lever livet sitt på, får det nesten være hennes sak.» For hvorfor har vi egentlig denne debatten i utgangspunktet? Fordi islamister vil det slik. De ønsker at det omgivende samfunn skal rette seg etter deres religiøse påbud og forbud, og sågar innlemme dem i lovgivingen.
Men hvorfor skal befolkningen i et opplyst land legge om rasjonelt begrunnede ordninger – eller endre matvaner, for den saks skyld – fordi noen har fullstendig irrasjonelle, religiøst betingede forestillinger om dette og hint? Ville man tatt til orde for slik tilpasning på lederplass hvis det var Flat Earth Society det dreide seg om? Jeg tenker vi alle vet svaret på det.
Lægreids artikkel er for øvrig ikke så beroligende som han kanskje tror. Den muslimske minoriteten, særlig de organisert troende, er liten, og likevel preger islam samfunnsdebatten så til de grader. Det er hijab, kjønnssegregring, negativ sosial kontroll av jenter, bedetider, niqab-debatter, islamske hilseskikker, islamske ekteskapstradisjoner, islamsk vold, islamsk offermentalitet og islamofobi-beskyldninger dag ut og dag inn, året rundt. Når Lægreids «2,04 prosent av det samlede folketallet i Norge» klarer å få politikere, offentlige ombud og lederskribenter til å ta til orde for tilpasning til deres irrasjonelle, arkaiske forestillinger; hva når de blir 5,03 prosent? 10,7 prosent? 15,9 prosent? Kan det tenkes at folk ser denne problemstillingen og bekymrer seg for hva det vil si for fremtidens Norge? Igjen; det finnes (minst) 57 land som domineres av islam og ingen av dem er land nordmenn – eller europeere – flest ville drømme om å bosette seg i. Islam skaper ikke gode samfunn.
Land hvor hijab og øvrig islamsk tildekning er utbredt er heller ikke gode samfunn, og derfor har da også en stor majoritet i Europa store motforestillinger mot det religiøse plagget. Der det blir mer av hijab, blir det som regel mindre av alt annet. Det skyldes ikke plagget i seg selv, men tankegangen bak. Hijab er først og fremst et symbol, og man kan ganske enkelt ikke dra på seg et så symboltungt plagg og forlange at det omgivende samfunn bare skal forholde seg til den enkeltes personlige, private tolkning av det. Den aktuelle tankegangen bak islamsk tildekning har konsekvenser for hele samfunnet, og de er tydelige for alle å se i landene der islam dominerer og tildekningen – og i forlengelsen: kjønnssegregeringen – er utbredt. Seksuell trakassering av kvinner i det offentlige rom er et omfattende samfunnsproblem og så vanlig at det jager kvinnene ut av gatebildet og inn i hjemmene.
Vi ser da også nøyaktig de samme tendensene i stadig flere innvandrertette bydeler i Europa. Og de trakasserende mennene føler ingen skyld, for kvinnene er jo selv ansvarlige for den, enten fordi de ferdes ute uten sine mannlige eiere eller fordi de ikke er tildekket nok. – Den sosialt aksepterte, hverdagslige seksuelle trakasseringen, berører enhver kvinne i Egypt uavhengig av alder, yrke eller sosioøkonomisk bakgrunn, sosial status, klesdrakt eller oppførsel, sa talskvinnen for den egyptiske organisasjonen HarassMap, Noora Flinkman, i 2013. Det er verdt å notere seg at denne atferden faktisk er sosialt akseptert i visse muslimske miljøer.
Det er også verdt å notere seg at et symbol alltid har to funksjoner. Det viser hva bæreren er, men også hva ikke-bærere er. Så når tankegangen er at ærbare kvinner går tildekket, sier det også noe om kvinner som ikke dekker seg til. Når du da har en stor andel menn som virkelig mener dette og kvinner som bekrefter dem i det, utgjør det en reell risiko for alle andre jenter og kvinner. Det er nærliggende å anta at innvandrere fra det islamske Afrika og Asia (som begge inkluderer Midtøsten) voldsomme overrepresentasjon på statistikkene over seksualforbrytelser i Norge, Sverige og Danmark i hvert fall delvis skyldes kvinnesynet de har. Koblingen er i alle fall såpass anerkjent at myndighetene i alle tre land holder egne kurs for asylsøkere for nettopp å forhindre seksuelle overgrep og voldtekter. I Europa har vi religionsfrihet og de fleste mener selvfølgelig at klesvalg er en privatsak. Men menneskesynet bak er ikke det, og siden islam har en rekke utadrettede, for ikke å si påtrengende, praksiser – med tydelige symboler og leveregler med halalmat, bønnetider og klesstil – kan ikke organisert islam regnes som noen privatsak eller utelukkende som et religiøst spørsmål. Det er i aller høyeste grad et politisk spørsmål også.
Og myndigheter og medier bør ikke påta seg rollen med å pådytte ikke-muslimer islamske verdier og praksiser. Vi har nemlig noe som heter religionsfrihet her til lands, og den innebærer også frihet fra religion. Og siden de heller ikke kommer til å lykkes med mindre hovedstrømsislam gjennomgår en like umiddelbar som omveltende reform, så de kan like gjerne innrette seg etter det faktum at selv om såkalte liberale foretrekker å bekvemt avfeie motstanden mot islamsk påvirkning som hat, hets, rasisme, fobier og konspirasjonsteorier – som jo også finnes, det er det ingen grunn til å stikke under en stol – så har en svært stor del av befolkningen velbegrunnede, rasjonelle årsaker til å være bekymret for og/eller motstandere av islams fremmarsj i våre land.
Men åh, debatten om islamisering er jo bare støy, klager politikere og medier regelmessig. Vel, kanskje de selv skulle gå foran med et godt eksempel? Akkurat som det finnes en stor gruppe muslimer som overhodet ikke har noen tilpasningsproblemer og i likhet med nordmenn flest holder sin religionsutøvelse privat eller i dertilhørende forum, finnes det en stor gruppe rasjonelle, argumenterende islamkritikere som er fullt i stand til å diskutere saken med innestemme.
Så hvis politikere og medier ikke liker støynivået, hvorfor kjører de da konsekvent frem og/eller refererer til de minst rasjonelle, mest høylytte aktørene på begge sider?