– Når vi ser unger i 10–14 års alder som går gatelangs til sent på kveld, bærer kniv, stjeler og begår kriminelle handlinger, da er det forstemmende å se at en del foreldre ikke ser at de må gripe inn. De ser mellom fingrene med det. Da er det ikke barnet som kan klandres, da er det foreldrene som svikter, sier Frps stortingsrepresentant Himanshu Gulati til VG. Det er naturligvis hårreisende reaksjonært, men Gulati og Frp mener altså at det er på sin plass å ansvarliggjøre foreldre. Har du hørt på maken?
Er det et stort problem at foreldre unnlater å gripe inn overfor sine egne barns asosiale atferd og kriminalitet?, lurer VGs journalist Bjørn Haugan på.
Tja, hva synes VG og Haugan selv?
For å få en peiling på hvor stort problemet faktisk er, kan vi ta en rask kikk over Kjølen. Riktignok er Raymond Oslo Er En Trygg By Johansen grusomt lei av at vi snakker om «svenske tilstander», men det skyldes sannsynligvis bare at utviklingen hos naboen griper forstyrrende inn i vår tafatte politiske ledelses – i alle former, farger og varianter – ønsketenking og virkelighetsflukt.
Men for avvekslingens skyld kan vi jo heller snakke om «danske tilstander», som avisen B.T. har kartlagt i det siste? Der har gjenger av unge innvandrere helt ned i 13 års alder mer eller mindre overtatt det offentlige rom i det innvandrertette boligområdet Brønshøj. De trakasserer beboere på gaten og terroriserer næringsdrivende, blant annet ved å stjeler usjenert fra butikker og opptre så truende at personalet ikke våger å gripe inn. Restauranter lukker etter systematisk trakassering, hærværk og bortskremte kunder. Butikker opererer med begrenset åpningstider. Det samme gjør bibliotekene, hvis faste besøkende uteblir fullstendig fordi de samme gjengene bruker biblioteket som oppholdssted. Beboere går ikke ut om kvelden, andre flytter. Næringslivet ansetter sikkerhetsvakter av hensyn til både ansatte og kunder. Hva det koster den enkelte bedrift, som neppe er børsnotert, kan man jo bare spørre seg. Politiet griper sjelden eller aldri inn. Men heldigvis: Danmark har – som Sverige har hatt i årevis og innvandringsliberale aktivister i Norge varmt anbefaler – en dialogsk strategi:
Sektionslederen for nærpolitiet i Nordvest, Rene Bro, fortæller, at de har et godt kendskab til de unge grupper og også har en god dialog med dem.
»Vi forsøger med dialogens vej at lede dem på andre tanker, hvis vi har en mistanke om, at de er på vej ud i noget, der ikke er hensigtsmæssigt,« siger René Bro.
Det hjelper sikkert, tror du ikke?
Det har ikke hjulpet i Sverige, i alle fall. Der har de i årevis hatt det samme problemet i innvandrertette forsteder, og det har bare gått en vei: Fra ille til verre. Gutter og unge menn overtar det offentlige rom, trakasserer og truer sivilister såvel som offentlig tjenestepersonell som ambulanse- og brannpersonell og biblioteksansatte. De terroriserer det lokale næringslivet som de stjeler like åpenlyst som uhemmet fra. Kundene flykter og bedriftseierne gir opp, flytter eller stenger sjappa. Anlagte branner, særlig bilbranner, er nær sagt blitt epidemisk. Sivilbefolkningen lever i daglig frykt. Og bare så det er sagt til alle dere rasismejegere der ute: sivilbefolkningen i disse områdene består i stor grad av andre innvandrere fra samme regioner. Mange av dem har selv flyktet eller flyttet – eller er barn av samme – fra frykt, utrygghet og lovløse tilstander i egne hjemland. Bare for å havne midt oppe i lignende tilstander Scandinavian style, hvor de får gleden av at politikere og skattefinansierte NGO`er føyer skam til skade ved å unnskylde eller bortforklare både bøller og kriminelle. For de er jo så lei av å høre om tilstandene andre mennesker lever med, atte!
Men i motsetning til hva mangfoldsbrigaden forsøker å innbille seg selv og andre, dalte hverken svenske eller danske tilstander ned fra det blå. Den er ikke resultatet av en naturkatastrofe og den kom ikke over natten. Den har tatt mange, mange år å utvikle seg og det har ikke manglet på advarsler. Og svært mye tyder på at den typen foreldre Frp nå peker på, spiller en stor rolle.
I alle fall hvis vi skal tro svensk politis kartlegging og uttalelser fra en rekke andre fagfolk – for ikke å snakke om fagfolk og/eller debattanter med røtter i de gruppene som har størst integreringsproblemer.
Norge dilter som vanlig et stykke bak våre naboland, men at vi kommer til å ta dem igjen kan det ikke være noen tvil om. Vi ser at de nøyaktig samme problemene, den samme atferden, begynner å manifestere seg her. Som for eksempel i den totalt manglende respekten for politiet, som jo er rettsstatens fremste og mest synlige representanter. Og som i Sverige og Danmark blir de «respektløse» blir stadig yngre:
Leder for Oslo politiforening, Kristin Aga, sier til VG at problematikken [politibetjent i Oslo politidistrikt Hassan] Ali beskriver er økende.
– Polititjenestemenn og -kvinner opplever en stadig synkende grad av respekt fra ungdommer og miljøene Ali beskriver. Vi ser også at de blir yngre, og mange med en annen etnisk bakgrunn enn norsk.
Politifolk forteller forbundet at de opplever både bruk av ukvemsord som «rasist» og å bli vist fingeren til.
– Når man ser den type mangel på respekt for politiet, så er det et samfunnsproblem, mener Aga.
– En av grunnene til at det kan ha utviklet seg slik er at politiet ikke har ressurser til å være ute å snakke med ungdommen bortsett fra når de har gjort noe galt, fortsetter hun.
Jepp, dialog er tingen. Det har imidlertid ikke virket i Sverige, som ikke står tilbake for Norge hverken når det gjelder pedagogisk, sosial eller dialogisk tilnærming. I Sverige har realitetene for lengst innhentet både pedagoger, sosionomer, politi og påtalemyndigheter. De eneste virkeligheten ikke trenger inn til er landets politiske ledelse, den innvandringsliberale venstresiden og statsfinansierte «antirasistiske» organisasjoner.
For vi står overfor en mentalitet som er radikalt annerledes. De kriminelles – og ofte deres familier – innstilling er rett og slett en annen enn systemet vårt er designet for å håndtere. Den tradisjonelle nordeuropeiske håndteringen av kriminalitet går nemlig ut på at den kriminelle egentlig «er en av oss», en som deler vårt samfunns normer, men som av sosiale årsaker/uheldige omstendigheter har endt opp i kriminalitet. Vi møter problemet med hjelpetiltak, overvåkning, terapi, utdanning og som siste utvei: fengselsstraff som skal inneholde alle fire. Vi involverer også familien deres. – Underforstått i alle bestemmelser ligger forestillingen om at den kriminelle egentlig deler våre verdier, vår moral og vårt syn på samfunnet. Det har ofte gått ganske bra. Men vi vet ikke hvordan vi skal håndtere en kriminell som virkelig driter i oss og våre verdier, konstaterte statsadvokat i Göteborg Thomas Ahlstrand i 2016.
– De skyter dem de oppfatter som konkurrenter, eller dem de mener har krenket dem, de sprenger dem i luften og de bryr seg dessuten ikke om de i så fall skulle drepe andre istedet. Og vi forstår dem ikke og vi kan ikke håndtere dem, la han til. Ahlstrand er hverken er forsker eller kriminolog, men han redegjør for observasjoner han over år har gjort på jobben. Han mener to forhold peker seg ut i forhold til tidligere erfaringer med gjengkriminalitet. Det ene er brutaliteten. Som andre kriminelle har de vanskelig for å forstå konsekvensene av sine handlinger. De er derimot opplært til og internalisert at de har krav på umiddelbar tilfredsstillelse av sine behov og de er lettkrenkede. Han peker også på et faktum som begynner å blir rimelig synlig for de fleste: Det er ikke snakk om gutter eller unge menn som har vært sjanseløse her i livet. De har ikke havnet på skråplanet, de er ikke rusmisbrukere: – De deler ganske enkelt ikke våre normer, og de har absolutt ingen lojalitet eller vilje til lojalitet til samfunnet, skrev Ahlstrand.
Fengselsstraff oppfattes ikke som en skam. Det oppfattes bare som noe besværlig som må unngås fordi det er upraktisk og kjedelig å sitte inne, men ikke noe mer enn det. Lojaliteten er derimot ekstremt sterk når det gjelder gjengen, vennene, familien, klanen og nabolaget. Og den er gjensidig: – Vi kan ikke alltid involvere familiene deres når vi vil behandle dem for kriminalitet, for familiene kan mene at gutten er god, han bringer hjem penger. Den ofte uforbeholdne kjærligheten til moren og respekten for faren besvares ikke sjelden av en fullstendig, og i beste fall, blind lojalitet tilbake.
Store deler av den observerte adferden er typisk for æres- og klankulturell mentalitet: det gjelder å opptre så aggressivt som mulig for å sette seg i respekt. Og det betyr ikke respekt i vestlig forstand, men i arabisk hvor det betyr frykt. Terskelen for vold er like lav som aggresjonen er høy. De får det et sted fra, og mye tyder på at det er oppdragelsen fra fremmedgjorte foreldre som fysisk har forflyttet seg fra klanssamfunn i den tredje verden, men mentalt oppholder seg der fremdeles – og oppveksten i nå hele, fremmedgjorte områder i Sverige.
Dette er ikke feberfantasier, slik alt for mange innvandringsliberale stadig insisterer på. De har jo tross alt vært på besøk hos en svenske venn i de samme områdene, og tenk: de ble hverken slått ned, voldtatt eller ranet mens de var der, så det så! Men opplysningene kommer altså direkte fra offisielle instanser som Nationella operative avdelningen (NOA), Sveriges svar på Kripos, og Brottsförebyggande rådet (BRÅ), som begge har kartlagt et femtitalls områder i Sverige hvor lov og orden ikke lenger kan opprettholdes.
Og problemene går i arv, de unge får mentaliteten sin et sted fra og alt tyder på at det først og fremst er i hjemmet og deretter i den sosiale konteksten som hersker i disse områdene. De er barn av foreldre – og vokser opp i et nærmiljø – som ikke stoler ikke på landets myndigheter og derfor gir denne mistilliten videre. Problemet nedarves dermed fra generasjon til generasjon. Den kriminelle strukturen i det svenske myndigheter kaller «utsatte områder» er således bygget opp gjennom generasjoner og har fått utvikle seg i fred over flere tiår, frem til det nå eksisterer en helt alternativ sosial orden. Voldsparaten er alarmerende høy. Mange av barna blir regelrett oppdratt til ikke å samarbeide med politiet og heller danne en enhetlig front mot svenske myndigheter. Selv små barn oppfører seg provoserende overfor politiet og da særlig overfor kvinnelige betjenter. Adferden forverres i takt med at de blir eldre. Når politiet forsøker å pågripe noen i disse områdene, samler store folkemengder seg raskt og forsøker å befri vedkommende. Politiet blir jaget med steinkast, spark og slag. Situasjoner som tidligere ble løst av en patrulje, krever i dag to til fire patruljer. Dette ser vi da også utvikle seg i innvandrertette bydeler i Oslo.
Den nedarvede tradisjonen med å holde en samlet front mot myndighetene tydeliggjøres for eksempel av foreldre som overfor politiet blånekter for at barnet deres har begått en forbrytelse og bestrider opplysningene til tross for at bevisene er overveldende. Når politiet har gått, straffer de barnet selv. Dette signaliserer at det er i sin skjønneste orden å lyve til politiet og at «rettsavgjørelser» skjer innen familien. Slik videreføres en tradisjon for å ikke samarbeide med politiet og å stille seg utenfor svensk lov.
Det vil si; i de tilfellene disse foreldrene straffer barna sine i det hele tatt, da. Mange gjør ikke det, fordi de synes barnas atferd er helt grei. Politiet i Göteborg bekrefter Ahlstrands observarsjoner og beskriver det som en «trend»: foreldre forsvarer stadig oftere sine kriminelle barn og unge mot politiet:
En annan oroande trend som Yvonne Inge ser i sitt arbete är att de misstänktas föräldrar oftare tar ställning för sitt barn och mot polisen.
– Det är vanligt idag, att vårdnadshavaren försvarar ungdomen istället för att se vad det är de har gjort, säger hon.
I många fall vill föräldrarna inte se allvaret i det deras barn har gjort, och försvarar barnens beteende.
– Om föräldern försvarar sitt barn och inte tycker det de har gjort är speciellt allvarligt, då kommer den unge aldrig att erkänna vad den har gjort. För då gör man ju bort sina föräldrar, säger Yvonne Inge.
Etterforsker Inge har jobbet med ungdomskriminalitet i nærmere 20 år.
Samtidig sitter svenske myndigheter, også dette i likhet med norske, og hevder at kriminaliteten går ned. Sannsynligheten er derimot større for at det bare er antallet anmeldelser går ned, nettopp på grunn av asosiale og kriminelle innvandrergutter og -menns overtagelse av det offentlige rom. Ordinære borgere – du vet: de som ikke har livvakter, privatsjåfør, parkeringsplass i stortingsgarasjen og ikke lever i helhvite enklaver på beste vestkant – er nemlig redd dem.
At det forholder seg slik, er allerede påvist og dokumentert i Sverige: – Mange våger ikke å anmelde. Der er det først og fremst de fornærmedes foreldre som er så urolige for sine barn at de ikke vil at de skal anmelde. Eller de trekker seg etter å ha anmeldt og våger ikke å si noe. Det skjer veldig ofte, forteller Inge, som derfor tror at mørketallene er store.
Det samme sa områdesjef for lokalpolitiet i Storgöteborg Nordost Ulf Merlander til Expressen i 2016: – Innbyggerne sier til oss «dere slipper dem jo direkte. Hvorfor skal jeg vitne? På mandag står de jo utenfor døren min og truer meg». Det blir en taushetskultur, der vi må flytte vitner til andre boligområder. I stdet for å bygge tillit til politiet, skapes det en grobunn for et parallellt rettsystem.
Vi skal ha i mente at dette altså er gutter og unge menn med stor aggresjon og høy voldsparathet, og som ikke eier respekt for myndighetene og ikke viker tilbake for å true uniformert politi og enda verre: barna deres. Men ordinære borgere som jobber og bor i disse områdene skal stå opp mot dem, og/eller praktisere, slik Raymond Johansen anbefaler, aktivt nabokjerringeri?
Ah, men blås! Dette er jo bare anekdoter basert på to svenske politisvins uttalelser? Nei, det er ikke det og det er ikke noe lite problem heller; det rammer i dag over en halv million mennesker, hvorav en stor del er andre innvandrere. Av Brottsförebyggande rådets (BRÅ) siste rapport om saken, fremgår det at tilliten til det svenske politiet og rettsystemet har nådd et bunnivå. Over halvparten oppgir at kriminelle påvirker dem til ikke å ringe politiet eller vitne. Rapporten bekrefter også at «parallelle rettsystemer» er høyst påtagelige, rapporterte Fagbladet Dagens Juridik i mars. 12 prosent oppgir at slektninger eller religiøse miljøer påvirker dem fra å kontakte svenske myndigheter, men heller til å benytte det «alternative rettsystemet». Syv av ti oppgir at de ikke de ikke kan bevege seg fritt og at de ikke tør å si fra dersom de ser for eksempel vandalisme. Årsaken er redsel for gjengjeldelse. – Taushet har blitt en etablert norm blant visse grupper innbyggere, skriver BRÅ.
Etter årevis med de samme problemene vi nå ser manifestere seg her hjemme, advarte den dansk-libanesiske pedagogen og fritidsklubbleder Khaled Mustapha om fremveksten av det han kalte «motborgere» i innvandrertette bydeler i Danmark. Han pekte direkte på oppdragelsen disse guttene får:
– Det er ingen tvil om at foreldrene har vært fraværende overfor disse guttene. De har ikke stilt krav til dem i hele dere oppvekst, og de har ikke satt grenser for dem. Jeg er selv vokst opp i Libanon. Vi var hele tiden ute på gaten og jeg var alltid i slåsskamp. Vi var i krig mot nabogatene og kom alltid blødende hjem. Det var helt normalt – sånn var det bare å være gutt i Libanon. Men i en dansk kontekst er denne atferden totalt uakseptabel. Her betraktes slåsskamper som vold, som kan ende med fengselsstraff. Foreldre med innvandrerbakgrunn har simpelthen ikke forstått i tide hvordan tingene foregår i Danmak, og hvis de først begynner å stille krav til deres sønner når de fyller 12 år, er det dessverre for sent, sa Mustpha i 2015.
Det er nærliggende å tro at alt for mange foreldre oppdrar sønnene sine på denne måten i Norge også. Vi leser jevnlig om behovet for fritidsklubber fordi guttene henger gatelangs hele døgnet. Historiene man ellers hører – og leser om i mediene med jevne mellomrom – er mange, og selv om man slår av 50 prosent for kjente, så er det tydelig at selv helt små gutter i barneskolealder er ute i gatene til langt på kveld, og som resultat halvsover seg gjennom skolen dagen etter.
Mustapha fikk støtte av politiker for Socialdemokratene Yildiz Akdogan, som har tyrkisk-kurdisk bakgrunn. Hun manet også til et oppgjør med tradisjonell muslimsk oppdragelse av gutter, som hun mente kunne bli direkte farlige for omgivelsene. – Vi må ta fatt i likestillingen og gutteoppdragelsen i muslimske miljøer, sa hun – og påpekte at guttene i tradisjonelle familier blir oppdratt til å tro at han er en liten prins. Nederlaget i møtet med det omgivende samfunn blir totalt.
I disse hjemmene forventes det at døtre skal passe skolen, hjelpe til med å tilberede måltider, gjøre rent og passe småsøsken. Sønnene blir derimot oppdratt som små kongelige: det blir ikke stilt noen krav til ham, han har ingen regler; han blir bare oppvartet av alle og trenger ikke gjøre noe annet enn å være sønnen i familien, forklarte Akdogan. Men så skal han ut i samfunnet, da. Og der er han ikke kongelig, bare en «helt vanlig Ali», som Akdogan beskriver det. Ingen henter kaffe til ham og ingen viser ham særlig respekt. Nederlaget blir vanskelig å takle, og med hans oppdragelse blir det nærmest umulig å håndtere kritikk og irettesettelser som jo er en del av vanlig oppdragelse. Rommet for selvkritikk er lite, hvilket gjør rommet for selvforbedring enda mindre. Han vender seg i stedet mot samfunnet med aggresjon. Blir han stilt krav til, av f.eks. krav fra kvinnelige lærere, er det full kulturkræsj og han reagerer med sinne. Mustapha fortalte på sin side at hver tredje ikke-vestlige innvandrergutt på fritidsklubben han driver ikke har store sjanser for å oppnå noe i livet. De kan knapt lese og skrive. Flere er ikke i nærheten av å kunne gjennomføre noen form for utdannelse, og følgelig danner de sine egne fellesskap hvor det handler om å være sterk og stå i motsetning til et Danmark de ikke føler seg som en del av. Han opplyser at han ofte hører dem si at de hater Danmark og danskene. – Og her snakker vi altså om unge som er født og oppvokst i Danmark, la han til.
Vi vet fra Sverige at når ungdom først har havnet i kriminalitet, er det særdeles vanskelig, for ikke å si tilnærmet umulig, å få dem ut igjen. I 2017 kartla SVTs Uppdrag Granskning unge kriminelle mellom 15 og 20 år som opererte i det beryktede Biskopgården. Granskningen viste at 30 av 48 hadde vært kjent av sosialtjenesten fra før og vært gjenstand for en rekke sosiale innsatser som skulle bryte den kriminelle løpebanen – uten hell. Det fikk SVT til å konkludere med at omsorgstjenestene og tiltakene ikke virker. Ansvarlig politiker for sosialnemden Ann-Christine Borgman var enig: – Jeg tror det er vanskelig å ligge i forkant av utviklingen, og det gjør vi ikke. Vi må utvikle metoder for å kunne bryte kriminaliteten, hun. Ungdomsanklager i Helsingborg Magnus Larsson var heller ikke overrasket: – Som det er nå, hender det ikke så mye. Man får gå et program og så kommer man tilbake og så får man gå et annet program. Det leder liksom ingen steder, konstaterte han.
Det gjelder derfor å forhindre at de blir kriminelle i utgangspunktet. For å få til det, må vi først og fremst gripe inn overfor foreldre som skaper kriminelle gjennom en fullstendig uhensiktsmessig oppdragelse. Disse foreldrene oppdrar barna etter tradisjonelle, klanbaserte metoder og får de lov til å gjøre det i fred, har barna deres tapt på forhånd. Det er så enkelt som at barn som blir oppdratt til å fungere sosialt i Somalia eller Pakistan, vil få uoverstigelige problemer med å fungere sosialt i land som Norge. Den aggressive macho-mentaliteten – for ikke å nevne verdisyn, som f.eks. synet på homofile som får Nina Karin Monsen til å se ut som en ihuga Pride-tilhenger i forhold – og klantankegangen alt for mange av disse barna blir utstyrt med hjemmefra, sikrer at de permanent havner på utsiden av samfunnet. De har få eller ingen muligheter til selvkorrigering, for de reagerer ikke adekvat på kritikk, bare med ytterligere aggresjon og «rasistkortet». De kommer aldri til å få en normal jobb – for hvem ville vel ansette en slik fyr? – og ender som dermed som livslange sosialklienter i evig utenforskap, med alle de negative følgene som hører med både menneskelig og materielt. Det vil igjen forsterke den allerede sementerte oppfatningen av samfunnet som urettferdig, rasistisk og avvisende. Før eller siden blir de foreldre selv, og hva slags verdensanskuelse gir de videre til dem, mon tro?
Negativ sosial arv er en internasjonalt anerkjent og grundig bevist forklaringsmodell, ikke minst på venstresiden som har brukt den som grunnlag for å bekjempe årsaker og utslag i alle år. Men den gjelder kanskje ikke når det kommer til innvandrere fra Afrika og Asia og deres barn? Er vi så langt inne i den multikulturelle tåka at vi aksepterer at innvandrede foreldre regelrett river teppet vekk under føttene til sine egne barn fra første dag?
Litt kan sikkert gjøres underveis, og det gjøres da i stor grad også – med vekslende hell. Men det minste vi som samfunn kan gjøre for disse barna, er å slutte å betale foreldre slik at de i ro og mak kan skape morgendagens asosiale eller kriminelle.
Eller hva synes VG?