I helgen registrerte politiet mellom 15 og 20 tilfeller av vold i i Raymond Johansens trygge Oslo, hvorav mange var direkte blind vold med flokker av unge menn som gikk løs på tilfeldig forbipasserende. Volden omtales som grov og ble begått for voldens skyld; det var ikke ransforsøk eller «fremprovoserte» tilfeller.
Folk blir naturligvis redde og slik kan vi ikke ha det. Selv har jeg en sønn som ofte har ærend i byen, og sitter nærmest med hjertet i halsen hver eneste gang. For at en lovlydig ung mann beveger seg i landets hovedstad. Det er jeg, etter hva jeg hører og leser, ikke alene om; det er nå mange foreldre som helst ser at barna deres ikke drar inn til eller oppholder seg i Oslo.
– Det er helt uakseptabelt at vi har såkalte ungdomsgjenger som reiser rundt i byen og lager kvalm, og banker opp folk som er helt uskyldige, sier justisminister Jøran Kallmyr, som foreslår lavere terskel for å sperre kriminelle ungdommer inne.
EL byrådspresidente Raymond Johansen, som tilbrakte store deler av 2018 med å insisterer på at Oslo er en trygg by, overlater ballen til regjeringen og foreslår forebyggende tiltak og raskere reaksjoner. Jan Bøhler, som later til å befinne seg nærmere bakken enn politikere flest og er en av få som har snakket åpent om problematikken i en årrekke, foreslår mer politi og natteravner, samt raskere og kraftigere reaksjoner overfor de kriminelle.
Felles for alle tre og medienes lederartikler om kriminaliteten og volden, er at de roper på stat, kommune og sivilsamfunnet.
Bare èn peker i den retningen samfunnet pleier å peke på i nær sagt alle andre forbindelser: de kriminelles foreldre. Himanshu Gulati mener at foreldrene bør ansvarliggjøres og straffes ved f.eks. bortfall av barnetrygd.
Det er rart med det, i nesten alle andre saker som involverer kriminelle eller for den saks skyld terrorister som Anders Behring Breivik, rettes det før eller siden fokus mot hjemmet og foreldrenes sentrale rolle i hvorfor det ble som det ble. Negativ sosial arv er da også en anerkjent sosiologisk forklaringsmodell. Men den gjelder visst ikke når det dreier seg om kriminelle med bakgrunn fra Afrika, Midtøsten og det islamske Asia (R3-land) Disses kriminalitet og vold forklares nesten alltid med utenforliggende årsaker som «utenforskap», fattigdom, samfunnets rasisme og øvrig strukturell urettferdighet.
Leserne er ganske sikkert like lei av å lese om dette som jeg er av å skrive om det, men nær sagt alt tyder på at en for stor del av R3-ungdommer får en dysfunksjonell oppdragelse, og således står uten forutsetninger for klare seg i en demokratisk rettsstat som Norge. Eller tilsvarende. For problemene vi ser manifestere seg her er som vanlig ikke særnorske; de gjenfinnes i alle land som har store og økende R3-minoriteter, som for eksempel Sverige og Danmark.
Men i Danmark har debattører med samme bakgrunn satt fingeren på disse miljøenes tradisjonelle oppdragelse av gutter og ikke minst mannsidealet disse miljøene fremmer. Det er problematisk, for det som fungerer godt i mislykkede klansamfunn uten en fungerende statsmakt, fungerer særdeles dårlig i demokratiske rettsstater med voldsmonopol. Den dansk-libanesiske pedagogen og fritidsklubbleder Khaled Mustapha advarte i 2015 om fremveksten av det han kalte «motborgere» i innvandrertette bydeler. Han pekte direkte på oppdragelsen:
– Det er ingen tvil om at foreldrene har vært fraværende overfor disse guttene. De har ikke stilt krav til dem i hele dere oppvekst, og de har ikke satt grenser for dem. Jeg er selv vokst opp i Libanon. Vi var hele tiden ute på gaten og jeg var alltid i slåsskamp. Vi var i krig mot nabogatene og kom alltid blødende hjem. Det var helt normalt – sånn var det bare å være gutt i Libanon. Men i en dansk kontekst er denne atferden totalt uakseptabel. Her betraktes slåsskamper som vold, som kan ende med fengselsstraff. Foreldre med innvandrerbakgrunn har simpelthen ikke forstått i tide hvordan tingene foregår i Danmark, og hvis de først begynner å stille krav til deres sønner når de fyller 12 år, er det dessverre for sent, sa han.
Han fikk svar på tiltale av det samfunnssegmentet som helst ikke vil at noen snakke om disse tingene, da de føler at det er stigmatiserende og fører til økt skepsis og rasisme. Det er nok mer nærliggende at eventuell stigmatisering, skepsis og rasisme øker nettopp på grunn av den omfattende og personfarlige kriminaliteten som stammer fra disse miljøene; ikke det at vi snakker om det i et forsøk på å få løst de problemene som løses kan.
Men det førstnevnte segmentet hevder stedig at R3-innvandrere er ressurssvake, at de ikke kjenner til vestlig syn på oppdragelsesmetoder og barns rettigheter, eller at de ofte er traumatiserte og derfor sliter med å oppdra barna sine. Imidlertid viser alle offisielle statistikker at det hovedsakelig er sønnene som klarer seg dårlig, mens døtrene klarer seg bra. Det er ikke de som henger gatelangs døgnet rundt og gjør folk utrygge. Samfunnsgavnlig sett har døtrene således fått en hensiktsmessig oppdragelse.
Derfor må påstanden om foreldrenes manglende evner til å oppdra barn forkastes som feilaktig: foreldre som klarer å oppdra døtrene sine, klarer også å oppdra sønnene sine. Nå er det jo ikke alle husholdninger som har døtre, men dette vil enkelt la seg kartlegge.
Men hva slags oppdragelse får alt for mange gutter? Mustapha fikk støtte av politiker for Socialdemokratene Yildiz Akdogan, som har tyrkisk-kurdisk bakgrunn, som også manet til et oppgjør med tradisjonell muslimsk oppdragelse av gutter, som hun mente kunne bli direkte farlige for omgivelsene. Utover individuell personfarlig kriminalitet, er det også fare for at disse guttene ender i bander eller terrornettverk, sa Akdogan.
– Vi må ta fatt i likestillingen og gutteoppdragelsen i muslimske miljøer, sa hun – og påpekte at guttene i tradisjonelle familier blir oppdratt til å tro at han er en liten prins. Nederlaget i møtet med det omgivende samfunn blir totalt. I disse hjemmene forventes det at døtre skal passe skolen, hjelpe til med å tilberede måltider, gjøre rent og passe småsøsken. Sønnene blir derimot oppdratt som små kongelige: det blir ikke stilt noen krav til ham, han har ingen regler; han blir bare oppvartet av alle og trenger ikke gjøre noe annet enn å være sønnen i familien, forklarte Akdogan.
Men så skal han ut i samfunnet, da. Og der er han ikke kongelig, bare en «helt vanlig Ali», som Akdogan beskriver det. Ingen henter kaffe til ham og ingen viser ham særlig respekt. Nederlaget blir vanskelig å takle, og med hans oppdragelse blir det nærmest umulig å håndtere kritikk og irettesettelser som jo er en del av vanlig oppdragelse. Rommet for selvkritikk er lite, hvilket gjør rommet for selvforbedring enda mindre. Han vender seg i stedet mot samfunnet med aggresjon. Blir han stilt krav til, av f.eks. krav fra kvinnelige lærere, er det full kulturkræsj og han reagerer med sinne.
Mustapha fortalte på sin side at hver tredje gutt med R3-bakgrunn på fritidsklubben han driver ikke har store sjanser for å oppnå noe i livet. De kan knapt lese og skrive. Flere er ikke i nærheten av å kunne gjennomføre noen form for utdannelse, og følgelig danner de sine egne fellesskap hvor det handler om å være sterk og stå i motsetning til et Danmark de ikke føler seg som en del av. Han opplyser at han ofte hører dem si at de hater Danmark og danskene. – Og her snakker vi altså om unge som er født og oppvokst i Danmark, la han til.
Kallmyr er for så vidt inne på det samme. Dette er egentlig ungdommer som har fått alle sjanser på lik linje med alle andre: – Dette går på at det er ungdommer som har egentlig har fått alt dekket, de har fått gratis utdannelse, de får alt det de trenger i et moderne samfunn, likevel oppfører de seg på en slik måte. Det må rett og slett få en konsekvens for dem, sier han.
Utviklingen i Oslo har sterke likhetstrekk med den svensk politi observerte i Göteborg i 2005: Da var den grove, organiserte kriminaliteten blitt så alvorlig og omfattende at politiet kartla ungdommer med risiko for å bli rekruttert. Man identifiserte 102 gutter og unge menn i risikosonen. Politiet konstaterte at kriminaliteten i byen hadde økt siden 90-tallet, og påpekte at flere grove forbrytelser involverte svært unge mistenkte. Man advarte derfor om at en ny generasjon grovt kriminelle holdt på å vokse frem.
Professor i kriminologi ved universitetet i Cambridge og tidligere forskningssjef hos Brottsförebygganda rådet (BRÅ) Per-Olof Wikström kan fortelle at BRÅ observerte det samme og varslet allerede på 90-tallet om utviklingen i visse bydeler. Selv så tidlig som på 80-tallet var volden i noen boligområder i Sverige såpass merkbar at BRÅ forsket på saken. Det er de samme bydelene som i dag har enorme problemer. Volden har bare eskalert.
Wikström har forresten forsket på betydningen av samspill mellom individ og miljø, med særlig fokus på samspillet mellom personlig moral og den moralske sammenhengen ungdommer befinner seg i, og i motsetning til forklaringsmodellen om sosioøkonomiske faktorer, påpeker han at kriminalitet bygger på aksept av en viss adferd og at denne ofte grunnlegges tidlig i livet. – Det gjelder å stille spørsmål om hvorfor kriminalitet er blitt akseptabelt i visse boligområder i Sverige. Det finnes altså miljøer der slik adferd fremmes, mener han. – De som begår forbrytelser er de som oppfatter det som akseptabelt eller ikke kan motstå press fra venner på grunn av dårlig selvkontroll. Det handler mye om hvilken moralsk sammenheng man vokser opp og lever i, legger han til.
Politiets rapport beskriver den typiske rekrutten for kriminelle gjenger slik: Han er andregenerasjons innvandrer eller kom til Sverige som barn og har vanskelige leveforhold i et segregert område. På skolen får han stryk i flere fag og får problemer med å få seg jobb. Han vil tjene penger, lever nær grovt kriminelle personer og begynner å begå forbrytelser i 12-årsalderen, men blir først tatt for det i 15-årsalderen. Det hender at han selv blir utsatt for voldsforbrytelser.
Og hvor mange fikk exit-programmer eller tiltak ut av dette miljøet? Det er det ingen som vet. Sannsynligvis få. Politiet satt inn flere betjenter, men til liten nytte. I 2005 foregikk mesteparten av rekrutteringen i det beryktede boligområdet Biskopgården. SVTs dokumentar Uppdrag Granskning kartla gjengkriminaliteten der i 2017, og fant at en kjerne på bare 20 unge menn sto bak konfliktene i området. Det skal altså ikke så mange til hvis de bare er aktive og voldelige nok. Den eldste er 29 år og den yngste 18. 19 av 20 er født i Sverige, og alle bortsett fra én har en eller to foreldre som er født i utlandet. Halvparten har vært i barnevernets omsorg fra 15-årsalder. En av dem begynte sin kriminelle karriere allerede som 9-åring. De har til sammen vært tiltalt og straffet for over 350 forbrytelser.
SVT Helsingborgs kartlegging av unge kriminelle mellom 15 og 20 år viste at 30 av 48 hadde vært kjent av sosialtjenesten og vært gjenstand for en rekke sosiale innsatser som skulle bryte den kriminelle løpebanen – uten hell.
Det fikk SVT til å konkludere med at omsorgstjenestene og tiltakene ikke virker. Ansvarlig politiker for sosialnemden Ann-Christine Borgman var enig: – Jeg tror det er vanskelig å ligge i forkant av utviklingen, og det gjør vi ikke. Vi må utvikle metoder for å kunne bryte kriminaliteten, hun. Ungdomsanklager i Helsingborg Magnus Larsson var heller ikke overrasket: – Som det er nå, hender det ikke så mye. Man får gå et program og så kommer man tilbake og så får man gå et annet program. Det leder liksom ingen steder, konstaterte han.
I Sverige har således realitetene for lengst innhentet både pedagoger, sosionomer, politi og påtalemyndigheter.
For vi står overfor en mentalitet som er radikalt annerledes. De kriminelles – og ofte deres familier – innstilling er rett og slett en annen enn systemet vårt er designet for å håndtere. Den tradisjonelle nordeuropeiske håndteringen av kriminalitet går nemlig ut på at den kriminelle egentlig «er en av oss», en som deler vårt samfunns normer, men som av sosiale årsaker/uheldige omstendigheter har endt opp i kriminalitet. Vi møter problemet med hjelpetiltak, overvåkning, terapi, utdanning og som siste utvei: fengselsstraff som skal inneholde alle fire. Vi involverer også familien deres. – Underforstått i alle bestemmelser ligger forestillingen om at den kriminelle egentlig deler våre verdier, vår moral og vårt syn på samfunnet. Det har ofte gått ganske bra. Men vi vet ikke hvordan vi skal håndtere en kriminell som virkelig driter i oss og våre verdier, konstaterte statsadvokat i Göteborg Thomas Ahlstrand i 2016.
– De skyter dem de oppfatter som konkurrenter, eller dem de mener har krenket dem, de sprenger dem i luften og de bryr seg dessuten ikke om de i så fall skulle drepe andre istedet. Og vi forstår dem ikke og vi kan ikke håndtere dem, la han til. Ahlstrand er hverken er forsker eller kriminolog, men han redegjør for observasjoner han over år har gjort på jobben. Han mener to forhold peker seg ut i forhold til tidligere erfaringer med gjengkriminalitet. Det ene er brutaliteten. Som andre kriminelle har de vanskelig for å forstå konsekvensene av sine handlinger. De er derimot opplært til og internalisert at de har krav på umiddelbar tilfredsstillelse av sine behov og de er lettkrenkede. Han peker også på et faktum som begynner å blir rimelig synlig for de fleste: Det er ikke snakk om gutter eller unge menn som har vært sjanseløse her i livet. De har ikke havnet på skråplanet, de er ikke rusmisbrukere: – De deler ganske enkelt ikke våre normer, og de har absolutt ingen lojalitet eller vilje til lojalitet til samfunnet, skrev Ahlstrand.
Fengselsstraff oppfattes ikke som en skam. Det oppfattes bare som noe besværlig som må unngås fordi det er upraktisk og kjedelig å sitte inne, men ikke noe mer enn det. Lojaliteten er derimot ekstremt sterk når det gjelder gjengen, vennene, familien, klanen og nabolaget. Og den er gjensidig: – Vi kan ikke alltid involvere familiene deres når vi vil behandle dem for kriminalitet, for familiene kan mene at gutten er god, han bringer hjem penger. Den ofte uforbeholdne kjærligheten til moren og respekten for faren besvares ikke sjelden av en fullstendig, og i beste fall, blind lojalitet tilbake.
Store deler av den observerte adferden er typisk for æres- og klankulturell mentalitet: det gjelder å opptre så aggressivt som mulig for å sette seg i respekt. Og det betyr ikke respekt i vestlig forstand, men i arabisk hvor det betyr frykt. Terskelen for vold er like lav som aggresjonen er høy. De får det et sted fra, og mye tyder på at det er oppdragelsen fra fremmedgjorte foreldre som fysisk har forflyttet seg fra klanssamfunn i den tredje verden, men mentalt oppholder seg der fremdeles – og oppveksten i nå hele, fremmedgjorte områder i Sverige.
Og problemene går i arv, de unge får mentaliteten sin et sted fra og alt tyder på at det først og fremst er i hjemmet og deretter i den sosiale konteksten som hersker i disse områdene. De er barn av foreldre – og vokser opp i et nærmiljø – som ikke stoler ikke på landets myndigheter og derfor gir denne mistilliten videre. Problemet nedarves dermed fra generasjon til generasjon. Den kriminelle strukturen i det svenske myndigheter kaller «utsatte områder» er således bygget opp gjennom generasjoner og har fått utvikle seg i fred over flere tiår, frem til det nå eksisterer en helt alternativ sosial orden. Voldsparaten er alarmerende høy. Mange av barna blir regelrett oppdratt til ikke å samarbeide med politiet og heller danne en enhetlig front mot svenske myndigheter. Selv små barn oppfører seg provoserende overfor politiet og da særlig overfor kvinnelige betjenter. Adferden forverres i takt med at de blir eldre. Når politiet forsøker å pågripe noen i disse områdene, samler store folkemengder seg raskt og forsøker å befri vedkommende. Politiet blir jaget med steinkast, spark og slag. Situasjoner som tidligere ble løst av en patrulje, krever i dag to til fire patruljer.
Den nedarvede tradisjonen med å holde en samlet front mot myndighetene tydeliggjøres for eksempel av foreldre som overfor politiet blånekter for at barnet deres har begått en forbrytelse og bestrider opplysningene til tross for at bevisene er overveldende. Når politiet har gått, straffer de barnet selv. Dette signaliserer at det er i sin skjønneste orden å lyve til politiet og at «rettsavgjørelser» skjer innen familien. Slik videreføres en tradisjon for å ikke samarbeide med politiet og å stille seg utenfor svensk lov.
Det vil si; i de tilfellene disse foreldrene straffer barna sine i det hele tatt, da. Mange gjør ikke det, fordi de synes barnas atferd er helt grei. Politiet i Göteborg bekrefter Ahlstrands observarsjoner og beskriver det som en «trend»: foreldre forsvarer stadig oftere sine kriminelle barn og unge mot politiet.
Men det blir stadig klarere at det er nødvendig å se litt nærmere på tilvandrede oppdragelsesmetoder. Vi ser eksempler på at hele brødreflokker er grove voldskriminelle. Som de tre 16, 17 og 19 år gamle brødrene med somalisk bakgrunn som i 2018 ble dømt for flere straffbare forhold som væpnet ran, voldtekt og trusler. De sto tiltalt for til sammen 30 straffbare forhold. Foreldrene deres har således produsert ikke færre enn tre farlige og voldelige kriminelle som terroriserer omgivelsene, uten at det har fått eller får noen konsekvenser for dem. Dette må opphøre, og ressurser settes inn overfor foreldre med R3-bakgrunn på tidligst mulig stadium, som f.eks. ved første tegn til asosial atferd hos barnet/barna.
Sverige har latt humla suse i alt for mange år allerede og resultatet er synlig for alle. Ifølge fagfolk og toppfigurer i politiet vil myndighetene måtte slite hardt med å gjenopprette lov og orden, og de fleste tror at det vil ta minst 10-15 år snu dagens utvikling. Problemene har også blitt forverret av en klippefast, men feilaktig tro på såkalte exit-programmers og -tiltaks effektivitet: de virker dessverre ikke helt som de er tenkt, og det gjør at det er mye vanskeligere å løse problemene i ettertid enn man tilsynelatende har trodd.
I Norge øker også problemene, men de er fremdeles håndterbare. Men det forutsetter en ærlig og åpen debatt uten tabuer, og at den politiske ledelsen vedtar tiltak som monner – også overfor foreldrene. Disse må kartlegges slik at vi får nok informasjon til å identifisere «risikofamilier», slik at de som er i risikosonen får den hjelpen eller støtten de trenger fra start for å oppdra særlig guttene sine til å fungere i samfunnet.
Vi må erkjenne at mange av disse kommer fra land hvor klan er den viktigste sosiale organiseringen, hvilket jo er hensiktsmessig der. Derfor er det ikke så underlig at mange oppdrar barna sine etter klankulturelle normer og tradisjoner . I Vesten vil derimot klankultur uvegerlig skape kriminelle, og den kulturkollisjonen taper vi alle på.