De kommunalt ansatte bibliotekarene Martha Bjørkås, Leo Beck og Caroline Louise Gabrielsen går ut i Aftenposten og gjør det norske folk høytidelig oppmerksom på at de ikke vil promotere Harry Potter-bøkene lenger fordi de personlig har misforstått forfatteren J.K. Rowlings uttalelser om transbevegelsen og dens forsøk på å viske ut biologisk kjønn.
Rowlings brøde? Hun «vitset om en organisasjon som brukte uttrykket «folk som menstruerer» istedenfor kvinner». I tillegg skrev Rowling at «transbevegelsen åpner for at alle kan bli kvinner og at det truer feminismen og kvinners rettigheter», hvilket den faktisk gjør. Rowling påpekte følgelig bare en ukontroversiell kjensgjerning: transbevegelsen vil nemlig oppheve den menneskelige biologi fordi de mener at man bare kan bestemme seg for hvilket kjønn man vil være, slik at menn som hevder at de er kvinner får full tilgang til kvinners garderober etc., for ikke å snakke om «rett» til å kreve at kvinner som utelukkende bedriver intim-frisering på andre kvinner også må frisere menns «kvinnelige penis» (ja, du leser riktig, for dette er dessverre ikke en vits – denne gjengen mener dette i fullt alvor). Bevegelsen krever blant annet at produsenter av mentruasjonsbind og -tamponger slutter å diskriminere mentale transmenn, som angivelig føler at de menstruerer, ved å henvende seg til det eneste kjønnet på planeten som fysisk er i stand til å menstruere og derfor trenger sanitetsprodukter: biologiske kvinner.
Bevegelsen har forlangt – og utrolig nok fått gjennomslag for – at biologiske menn kan stille som konkurrenter i sportens kvinneklasser, hvor de selvsagt utkonkurrerer kvinnelige sportsutøvere pga sin overlegne fysikk. Så er det noen som er en vits her, så er det bevegelsen som uten videre visker kvinner ut av vår eksistens og forlanger at alle vi andre skal gjøre det også ved å kalle kvinner «folk som menstruerer» og selvfølgelig myndigheter og kommersielle selskap som blir med på galskapen deres. Man trenger ikke å være Rowling for å mene at det hele er det komplette sprøyt, kun oppfunnet av aktivister som fremmer en totalt realitetsfremmed ideologi.
Men over til våre biblioteksaktivister, som slår rundt seg med oppsiktsvekkende påstander, blant annet at de frykter at folk vil slutte å lese på grunn av Rowlings uttalelser. Det er vi i så fall mange flere som bør frykte – identitetspolitiske aktivister gjør jo allerede nok for å fordumme samfunnet med premieidiotien sin som det er – så hvor reell er egentlig denne frykten? Har De Tre Bibliotekarer noen konkret dokumentasjon eller annen empiri som gir grunn til slik frykt?
Bibliotekar i Vennesla Caroline Louise Gabrielsen, som paradoksalt nok har sendt et bilde av seg selv til Aftenposten der hun er iført bibliotekenes sjokkrosa T-skjorte med påskriften «Utforsk en hel verden» – tilleggsskriften «…men ikke meninger eller faktuelle forhold som utfordrer din egen eller og bibliotekarers politiske verdensanskuelse, takk!» må ha falt av i vask – hevder intet mindre enn at hun ser «mange som skriver at livet er ødelagt og at Harry Potter ikke gir mening lenger». Vi tar den om igjen: «mange som skriver at de har fått livet sitt ødelagt». Av at J.K. Rowling har en annen mening enn dem om en radikal, fullstendig virkelighetsfjern ideologi.
Det er litt av en påstand og den bør dokumenteres grundig før den tas for pålydende av noen som helst. Gabrielsen bør følgelig avkreves konkret svar på hvor mange hennes «mange» er – er det f.eks. 1, 9 eller 50 som skriver at de har fått livet sitt ødelagt av å lese en divergerende mening i media? Har de virkelig fått livet sitt ødelagt og i så fall på hvilken måte? Hvem er de og hvor er de fra? Er de den vanlige Hansen, Ali eller Jensen med normale liv, ditto arbeidskarrierer og av forskjellige politiske avskygninger eller er de f.eks. aktivister med samme identitetspolitiske verdensanskuelse eller tilhører samme politiske utgruppe som Gabrielsen, Beck og Bjørkås tydeligvis bekjenner seg til? Er noen av dem f.eks. fra Vennesla der Gabrielsen driver biblioteket sitt?
Vi er nok mange som venter i spenning på både svar og dokumentasjon, for én ting er sikkert: hvis det er mange her til lands som faktisk får livet sitt ødelagt av at en forfatter sier noe de ikke liker, så bør vi alle kreve at regjeringen Solberg øyeblikkelig slenger seg rundt og finner penger – og det mye! – på statsbudsjettet til en omfattende opprustning av helsesektorens psykiatriske tilbud.
Litt på sidelinjen, men som våre kommunalt ansatte bibliotekarer tror man det er best å redegjøre for sine private følelser i denne saken, slik at ingen kommer i skade for å tro noe annet enn at Gjenstridigs redaktrise vasser i empati og forståelse for Rowlings mange norske biblioteksbrukende ofre. Å få livet sitt totalt ødelagt vet man nemlig alt om fordi man i 1985 gikk til den rådyre frisørsalongen Hair Explotion på Karl Johan og betalte over 500 kroner for å få Madonna-sveis. Frisøren gikk raskt i gang, men det viste seg uheldigvis at han ikke visste hvem Madonna var og derfor ikke hvordan hun så ut, så frisyren ble ikke akkurat som planlagt, for å si det sånn. Man slepte seg knust og ulykkelig ut av salongen, tynget til jorden av det rasjonelle faktum at ens liv var lagt i grus. Vel hjemme lo familien på en heller guffen måte, bortsett fra pappa som var sur fordi han syntes han hadde fått fryktelig dårlig valuta for pengene han hadde gitt sin 15 år gamle datter. I ettertid har de og det øvrige apparatet rundt meg sikkert skjønt at de håndterte det hele veldig feil. I stedet for å glise, påpeke at hår tross alt vokser ut og be meg ta meg sammen og slutte å synes så forbannet synd på meg selv, burde de selvsagt ha oppmuntret meg til å se meg selv som det offeret jeg jo beviselig var og således styrket meg i oppfatningen av at livet mitt var ødelagt – det var tross alt ødelagt i flere dager, folkens! – og minst èn rådgiver samt bibliotekar ved Foss Videregående skole burde gått ut i en riksavis og legitimert min følelse av ødelagt liv som både gyldig og rasjonell. Men det har de nok angret hver eneste dag siden på at de ikke gjorde, tenker jeg!
Da var den saken oppklart og vi går tilbake til bibliotekarene Martha Bjørkås og Leo Beck som ikke sjenerer seg for å vise den norske offentligheten at de totalt har misforstått Rowlings anliggende, alternativt ikke kan lese. For etter aktivisters hysteriske utfall på sosiale medier og i visse skrullete avisredaksjoner, skrev Rowling en lengre redegjørelse av hva hun mener og den meningen er sannsynligvis 99.99999999999999999 prosent av planetens befolkning fullstendig enig i. Og det er ikke så rart, for det er jo ikke en gang snakk om noen mening å være enig i her; det er derimot snakk om ubestridelige biologiske fakta. Menneskelig biologi og evolusjon lar seg nemlig ikke oppheve av venstreradikal, kunnskapsfiendtlig og virkelighetsfornektende ønsketenkning og skrivebordsteorier. Beck sier imidlertid ufortrødent til Aftenposten «at sosiale medier og dyrkingen av enkeltpersoner i større grad gjør forfatteren til en talsperson for bøkene sine. Dermed er det vanskelig å se Harry Potter-serien uavhengig av forfatterens uttalelser om transpersoner«.
Dette er for øvrig et typisk karaktertrekk ved moralister, for de greier aldri å innrømme hvordan det egentlig forholder seg: Det fremgår helt klart av Becks uttalelser at det er han selv som gjør Rowling til talskvinne – sorry: talsperson som menstruerer – for bøkene sine i en debatt som ikke har noe med innholdet i bøkene hennes å gjøre og at det derfor er han selv som sliter med å «se Harry Potter-serien uavhengig av forfatterens uttalelser om transpersoner». Beck skyver ikke desto mindre alle andre foran seg fordi det høres litt bedre ut. Men for all del, det er til dags dato ikke registrert en eneste moralist som er ærlig nok til å si det som det er: «Dette må fjernes, ties ihjel eller forbys fordi jeg – moralisten – ikke tåler det og kan ta skade det». De sier heller at det eller det må fjernes/ties ihjel/forbys fordi andre ikke tåler det og kan ta skade av det, slik at de fremstår som noen slags beundringsverdige beskyttere av mennesker de åpenbart anser som svakere, dummere og mer lettpåvirkelige enn dem selv. Det er selvfølgelig bare vås, for det eneste moralister forsøker å beskytte er sitt eget skjøre selvbilde og mentalitet.
De Tre Bibliotekarer – hvis politiske aktivisme du som skattebetaler finansierer – er bare et av en stadig lengre rekke eksempler på særlig norsk kultursfæres ukritiske dyrking av USA; så ukritisk at de like ukritisk søker å importere den ene oppkonstruerte problemstillingen etter den andre (den ene mer vanvittig enn den andre) i norsk offentlighet, hvor de forbruker godtfolks dyrebare tid og tålmodighet. Ære være Aftenposten for å faktisk fremstille både dem og den kommunalt betalte aktivismen deres som den faktisk er: oppspinn og håpløse påfunn fra en radikal og marginal klikk som befinner seg helt ytterst i samfunnets – for ikke å si virkelighetens – randsone. De er så ute i hampen at de ikke en gang greier å forholde seg til hva Rowling faktisk sa og i stedet velger å forholde seg til hva noen på Twitter har påstått at Rowling mener. Twitter har jo som vi vet planetens største tetthet av vaskeekte tankelesere som alltid vet hva andre mennesker egentlig tenker og føler, så våre kommunale bibliotekarer har naturligvis både dokumentasjonen og argumentasjonen sin i orden her.
Men selv om Beck og Bjørkås´ meningsfelle Caroline Louise Gabrielsen ved Vennesla bibilotek mener at deres oppkonstruerte Rowling-problem er en megaviktig debatt den norske offentligheten må ta nå med en eneste gang, bør den nok vike til fordel for en langt viktigere debatt:
Hvorfor overlater et opplyst kunnskapssamfunn som vårt biblioteker til folk som åpenbart ikke kan lese, ikke klarer å se forskjell på forfatter og vedkommendes bøker og ikke klarer å forholde seg rasjonelt til at andre mennesker mener noe annet enn dem selv?
Hva med en vaksine mot identitetspolitisk galskap?
