Photo by Tom Oates, 2013
Dagen etter at læreren Samuel Paty ble halshugget på åpen gate i Frankrike, kom SV-politiker og forfatter Neha Naveen i skade for å sende ut en uheldig tweet som ble svært dårlig mottatt av publikum. Det hører med til historien at hun beklaget og slettet både Tweeten og kontoen sin. Det er lov å gjøre feil, og når vedkommende beklager bør vi gå videre.
Men det er ikke spesielt Naveen og den aktuelle tweeten som er problemet. Problemet er at hun bare ga uttrykk for en holdning som begynner å bli skremmende vanlig.
Og det er ikke så rart at så mange gjør seg skyldige i akkurat denne type feil hver gang islamister slakter noen fordi de har ytret seg kritisk eller nedgjørende om islam eller Muhammed, for selv den ærverdige tanta i Akersgata synes blatant voldsapologi og et særdeles forvrengt syn på ytringsfriheten er så prisverdig at de faktisk ga det en pris.
I 2015 – hele 20 dager etter at islamister slaktet Charlie Hebdo-redaksjonen i Paris – gikk 21 år gamle Kamilla Sadol lenger enn noen til da hadde våget i å legge skylden for massakren på ofrene. For denne blatante voldsapologien fikk hun tredjeplass i Aftenpostens Si ;D-skrivekonkurranse «Hva er ytringsfrihet for deg?»
Sadol hadde svaret klart: Det er drap med ord.
Offermentaliten lå tykt utenpå: At islamister slaktet Charlie Hebdo-redaksjonen – og ikke å forglemme at gjerningsmennenes kompis i sympati slaktet 4 jødiske borgere på et koshermarket – gjorde stakkars Sadol til et dobbelt offer. Først ble hun «»krenket, angrepet og drept» av ytringsfriheten og deretter ble hun angrepet av gjerningsmennene fordi de «misbrukte religionen» hennes.
For å si det rett ut: Sadol avslørte noen av de mest skremmende holdningene – i skjønn forening med en livsfarlig offermentalitet og et forvrengt tankegods – jeg noensinne har sett på trykk. Og ikke desto mindre gikk Aftenposten hen og premierte det.
Noen smakebiter:
Så i realiteten gir altså ytringsfriheten «lov» til å angripe og drepe et annet menneske eller en viss folkegruppe, så lenge du gjør det med ord og ikke våpen!
Og ingen vil kalle deg terrorist eller ekstremist, fordi det var en «fredelig» måte å drepe på.
I Afghanistan bruker de vold, bomber og våpen for å ta et liv, men de gjør det i hvert fall ikke i det skjulte. Og her, her sitter du og bruker det samme, men du holder deg til den såkalte «fredelige metoden».
Forskjellen blir bare at der drepes du med våpen, her med ord som stikker dypere enn et skudd. Smerten er like stor, men vet du hvorfor?
Kamilla Sadol i Aftenposten 27. januar 2015.
Aftenpostens egne ansatte var ikke desto mindre begeistret. Kommentator Kathrine Aspaas hadde tre dager før lansert begrepene «ytringsmot og ytringsvett» – for «ord kan ha en bombes sprengkraft». Aspaas dro denne sammenligningen for oss:
«Ytringsfriheten for slike som meg er like viktig som profeten er for en troende muslim», skriver redaktør Frank Rossavik i Bergens Tidende.
Da har vi en polarisert situasjon: Rossaviks ukrenkelige ytringsfrihet, mot islamistenes ukrenkelige profet. Skyttergravene er inntatt, og krigen er i gang.
Fast kommentator i Aftenposten Kathrine Aspaas 24. januar 2015.
Jepp, Rossavik kastet verbale og skriftlige bomber, mens islamistene skjøt med vaskeekte kuler og skar over halser med vaskeekte kniver. Mer sammenlignbart blir det jo ikke!
Aftenposten-kollega Kjetil Røed gav sitt besyv med:
Å unnlate å krenke betyr ikke at man «gir etter for terroristene», men å etterstrebe klokskap og ansvarlighet i en komplisert verden. Jeg syns det er mer modig enn å krenke og gjøre narr.
Aftenpostens Kjetil Røed 28. januar 2015.
Er det noe som er klokt og modig, så er det å la være å bruke ytringsfriheten, skrev altså Aftenpostens kritiker og anmelder hele 21 dager etter at 12 redaksjonsmedlemmer lå døde og 11 var skadet for livet – for å ha brukt ytringsfriheten sin på det Røed forklarte oss at var en uklok og feig måte.
Dette er dessverre blitt gjengs tankegang og syn på ytringsfriheten i en altfor stor del av pressen, akademia, organisasjons-Norge og øvrig norsk offentlighet. Da bør vi hverken bli overrasket eller sjokkert over at en stadig større del av befolkningen faktisk tror at det er gangbart også.
Eller at noen tror at det kan være både priser og hyllester å hente dersom man breker med flokken. For det er det jo også – i alle fall for dem som har tålmodighet og anstendighet nok til å vente med å klandre ofrene og/eller likestille dem med drapsmennene til likene deres er blitt noenlunde kalde først.
Denne artikkelen er skrevet på NHØs private Facebook-profil 18. oktober og lagt inn av Stellan Hjerpset-Østlie.