Debatten om debatten og ikke minst om samtaleklimaet her til lands er stadig aktuell. Det er utvilsomt et sunnhetstegn, men det er noe som skurrer. Politikere og medier står frem på rad og fordømmer alt hatet og hetsen på sosiale medier, så langt så godt.
Et foreløpig lavmål er de ondsinnede meldingene opptil flere tillater seg å sende til overlevende fra Utøya. Oppfølgende intervjuer viser at noen av dem faktisk ønsker å påføre disse ungdommene en ekstra belastning i hverdagen – som om de på noen måte skulle trenge det. Raseriet dette har utløst er høyst forståelig; i et sunt samfunn skulle det bare mangle!
Så kan vi bare lure på hvorfor det tilsynelatende er så vanskelig å skape en samlet front mot denne svinske atferden? Hvorfor utløser det for eksempel en hissig debatt på sosiale medier i stedet for en unison fordømmelse fra alle oppegående mennesker?
Det skyldes sannsynligvis at det er noe grunnleggende galt med debattpremissene; måten vi – og da særlig den politiske ledelsen, mediene og akademia – omtaler hele problemstillingen på.
La oss ta kulturredaktør i Aftenposten Sarah Sørheims lederartikkel som eksempel. Den etterlater ingen tvil om hvem hun og muligens den øvrige redaksjonen mener har ansvaret for det betente debattklimaet og hvem som rammes av det.
Spørsmålet er om samfunnets evne til å reagere på hatefulle ytringer samtidig er blitt svakere. I trendrapporten skriver politiet at vi har sett en utvikling der kommunikasjonen på nettet generelt er blitt hardere og mer polarisert. Samtidig har stempling av reaksjoner på rasistiske utsagn som «politisk korrekte», bidratt til å flytte normative grenser i vurdering av hva som er hatefullt.
Konsekvensene av hatefulle ytringer og netthets begynner å bli merkbare. En av dem er antallet unge politikere som ikke lenger orker eller ønsker å være en del av det offentlige ordskiftet.
Dette er generelt en uting, og som nevnt: med hetsen, hatet og truslene som rettes mot Utøya-overlevende som foreløpig lavmål. Men innvandringsliberale eller venstresidens politikere – «politisk korrekte», som Sørheim kaller det – er slett ikke de eneste som rammes av dette. Og det er sannelig ikke bare unge politikere eller debattører på den siden som trekker seg vekk fra det offentlige ordskiftet og/eller vegrer seg for å i det hele tatt si sin oppriktige mening høyt. Det bekreftes blant annet av de hundrevis av e-postene, tekstmeldingene og personlige meldinger vi som fronter seriøs innvandringskritikk i offentligheten mottar i året. Og det er bare meg; jeg har et titalls kollegaer, og de får helt sikkert ikke noe mindre. De kommer stort sett fra «vanlige folk», som forteller om frykt for stempling, frykt for arbeidsplass, frykt for hva naboene vil si, hva familien vil si, frykt for å bli hengt ut på sosiale medier av pøbelgrupper på venstresiden, som overhode ikke står noe tilbake for høyresidens ditto. Og de vet godt hva som skjer om de skulle bli hengt ut offentlig, innklagd til arbeidsgiver og kanskje få sparken: de står fullstendig alene.
Det kommer ingen lederartikler i Aftenposten eller VG som setter åpenlyse hetsere i for eksempel Oslo bystyre på plass. Det kommer ingen lederartikler som kritiserer samfunnsdebattører som angir folk til arbeidsgiver, og attpåtil skryter offentlig av det, sønder og sammen. De eneste mediene av noen størrelse som ikke går i takt og vil ta vedkommende i forsvar er Document.no og Rights.no, vel vitende om at de – slik stemningen uheldigvis er blitt – risikerer å gjøre en vanskelig situasjon enda verre. Fordi vedkommende fort kan bli klandret for å la seg omfavne av det politikere, medier og andre snakkende hoder uten betenkeligheter utdefinerer som «feil folk».
De aller fleste husker nok også meget godt hva som ble ambulansesjåfør Erik Schjenken til del. Den delvise oppreisningen kom omsider, men i mellomtiden ble han utsatt for en behandling som ga ham PTSD. Det hersket ren lynsjestemning i hele mediebildet, det aggressive NGO-Norge, med klippekort i samme, fikk seg til å si de forferdeligste ting, og selv statsråder gikk uten å blunke ut med fordømmelse av Schjenken. Hvor mange av dem har bedt offisielt om unnskyldning i ettertid? Og hvem i all verden tror vi at tar sjansen på å bli utsatt for noe lignende i et debattklima som er blitt enda giftigere siden sist?
En dyktig fagmann som aldri har gjort noen fortred, ble plutselig et offentlig hatobjekt og en målskive for de selvutnevnt Tolerante og Gode fordi han begikk en feil på jobben. Å høre disse – for de er stadig en del av norsk samfunnsdebatt – snakke om andres hat og hets i dag, er like uselgelig som uspiselig. Kortidshukommelse er tross alt ikke en smittsom folkesykdom.
Dette er bare en av mange grunner til at vanlige borgere sender private meldinger til fremmede personer som meg, for å lufte sine legitime bekymringer eller bare for å snakke om utviklingen uten at noen øyeblikkelig dømmer dem for bruk av et feilaktig ord/en dårlig formulering. Eller bare for å tipse om saker de gjerne ville sagt eller skrevet noe om selv – disse meldingene kommer nemlig fra folk på nær sagt ethvert samfunnsområde og ethvert samfunnslag – men ikke kan eller våger. Alle trenger et levebrød; de fleste har en familie å forsørge eller regninger å betale.
Rekk opp hånden alle som tror at det er små, høyreekstreme miljøer eller enkeltpersoner disse menneskene frykter?
De som eventuelt gjør fikk seg antagelig en kraftig overraskelse i dag, da nettsiden Faktisk.no bekreftet Per-Willy Amundsens (Frp) utsagn om at Frp-politikere er mest utsatt for hat, trusler og fysiske angrep. Det var kanskje overraskende fra den kanten, men opplysningene i seg selv er ikke det. I det debattklimaet som har vært fremherskende i flere tiår – med èn sides frikort til å slynge ut fordømmelser uten risiko for eget navn og rykte – sier det seg vel nærmest selv? Alle ved sine fulle fem har registrert forskjellsbehandlingen av innvandringsliberale og -kritikere, og hvis ikke den politiske ledelsen og mediene har det, må man lure på hvor de har oppholdt seg de siste 30 år.
Hvilke (normale) grupperinger møter flest problemer når det gjelder forsamlingsfriheten og hvilke ditto grupper er det som må ha politibevoktning ved møter, foredrag eller debatter både i Norge og resten av Europa? Det er ikke den innvandringsliberale eller «politisk korrekte» venstresiden, for å si det sånn.
Men det er altså disse menneskene som utlegges som farlige og ansvarlige for det betente debattklimaet vi har pådratt oss. Alle skjønner – eller bør i alle fall skjønne – at dette er, for å si det høflig, ren ønsketenking: det er ikke mulig for et tross alt lite, om enn høylytt og gjennomført ufyselig, miljø å skape noe slikt på egenhånd. Et lite miljø er rett og slett ikke i stand til å dominere en hel samfunnsdebatt, langt mindre skremme hundretusenvis fra å ytre seg. Så her har mange deltatt med liv og lyst, men mens den ene parten slipper unna med det uansett hvor høyt og ubehagelig de skriker, blir den andre halvdelen avkrevd selvkritikk, moderasjon og blir pådyttet ansvaret for hva enhver som fjernt kan minne om en meningsfelle på visse områder tillater seg å si eller skrive.
Når politikere og medier likevel velger å nesten utelukkende å fokusere på «venstresiden/innvandringsliberale» som utsatt for hat, hets og trusler, så er det et stort problem, særlig fordi det gjør en reell debatt om saken – for ikke å snakke om en «samlet front» mot de som beveger seg langt utenfor folkeskikken og normal anstendighet – veldig vanskelig. Fokus på den innvandringskritiske høyresidens retorikk er viktig, men det virker ikke som om deler av den innvandringsliberale venstresiden ser at mye av deres egen retorikk også mangler mye på sjarmen. Det er opplest og vedtatt at høyresidens retorikk pisker opp hat og at den således har et ansvar for hva skrullinger eller ondsinnende mennesker skriver eller gjør. I så fall har også motsatt side også det, men det blir forbigått i høflig taushet. Det ansvaret er det få, om noen, som har lyst til å peke på eller snakke om. I et allerede polarisert samfunnsklima, er denne påfallende skjevheten – den nåværende måten vi i det hele tatt snakker om dette fenomenet på – farlig.
For ikke bare skaper man en følelse av dyp urettferdighet og bitterhet, med alt det medfører av negative følelser; man lar også en gruppe tro at de er hevet over normale spilleregler i et demokratisk ordskifte. Noen av dem eier, på lik linje med miljøer på ytre høyre fløy, ikke bremser, men i motsetning til speilbildene på ytre antifolkeskikkfløy, har politikere, medier og akademikere i årevis gitt dem inntrykk av at de heller ikke trenger det.
For hvordan ble for eksempel innvandringsdebatten en så stor verkebyll den var og fremdeles er? Det fantes og finnes riktignok nazistiske og/eller rasistiske grupper som det var grunn til å kaste seg over i debatten, men halvparten av befolkningen er jo ikke med i dem. I flere tiår har det vært vanskelig for «normale folk» å komme til orde med legitim kritikk og legitime bekymringer. Som vi ser i dag, har mange av bekymringene vist seg å holde stikk. Det har aldri kommet noen unnskyldning fra de politikerne, mediene og NGO-ene som aktivt søkte å undertrykke dette ordskiftet, og det ligger sannsynligvis mange vonde følelser igjen i kjølvannet av denne deres atferd. Nå er debatten riktignok blitt mer åpen, men likevel blir denne delen av befolkningen, som ifølge siste meningsmåling utgjør 52 prosent, forsøkt utdefinert eller pådyttet skylden for alt som er blitt så vondt og vanskelig i norsk debatt.
– Vi andre kan også bidra. Det handler om ikke å la nummenheten ta overhånd. Om ikke å være så redde for å fremstå som politisk korrekte og lettkrenkede at vi ikke reagerer når vi ser truende, hatefulle eller konspiratoriske ytringer, erklærer Sørheim.
Ja, det kan dere! Men neste gang oppfordringen om å bidra til et bedre debattklima går ut til det store vi på lederplass, bør dere kanskje huske at sannsynligheten for å lykkes er større hvis dere slutter å utgrense halvparten av befolkningen som en beleilig syndebukk for noe mange flere – dere selv inklusive – i aller høyeste grad har bidratt til å skape?