Drammensimamen og Hitler-groupie Noor Ahmad Noors «krasse uttalelser» – som NTB og NRK mener det er passende å omtale det som – om Israel og jøder tar seg dårlig ut for Drammen og omegn tros- og livssynsforums (DOTL) dialog med mannen. Bedre ble det ikke av at DOTLs mann, prest Ivar Flaten, var raskt ute for å forsvare Noor og bortforklare det blatante jødehatet med situasjonen på Gaza. De aller fleste kan jo bli opprørt av bestemte saker fra tid til annen, men de færreste pleier jo å uttrykke sympati med et av historiens største, verste og mest brutale folkemord av den grunn.
Men det gjorde altså imam Noor, og Flaten har tydeligvis skjønt at hans umiddelbare forsvar og bortforklaring ikke falt helt heldig ut. I et lengre innlegg på Kirkelig dialogsenters nettside beklager han og redegjør for samarbeidet med sin mangeårige dialogpartner:
Når Drammens tidendes journalist skrev saken, forsøkte jeg så godt jeg kunne å forklare det langvarige og gode samarbeidet vi har hatt helt til Noor for noen år siden reiste til Canada for å jobbe tettere på sin leder Tahir Ul-Qadri. Etter at han kom tilbake har vi ikke hatt så mye kontakt. Men vår kontakt gjennom årene før dette gjør det svært vanskelig for meg å forstå at han står for slike holdninger. Ved første anledning kontaktet jeg ham også for å få høre hans egen mening. Svaret hans er formidlet i DT-saken og er i tråd med det jeg har oppfattet.
Inntil videre velger jeg derfor å tro at spredningen av hatefulle og konspiratoriske tekster er en stygg og stor feil. Dette må han svare for. I den grad han og bevegelsen han tilhører er preget av slike holdninger, må det avklares og konfronteres.
Ja, det jo fint med alt man tror man kan velge å tro inntil videre, men da må vi andre nesten spørre: fører den norske kirke dialog med folk og organisasjoner de ikke aner hvem er? Hva går i så fall den tverreligiøse dialogen ut på? Hva har f.eks. Flaten og Noor snakket sammen om i alle de årene de har samarbeidet?
Med tanke på at Noor Ahmad Noor er medlem av Minhaj ul-Quran er det slett ikke vanskelig – burde ikke være, i hvert fall – å forstå at «han står for slike holdninger». At han dro for å «jobbe tettere på sin leder Tahir Ul-Qadri» burde fortalt presten resten. Vi snakker nemlig ikke statshemmeligheter her: informasjon om hvem og hva leder Tahir Ul-Qadri er og hva organisasjonen hans står for er bare et par-tre tastetrykk unna.
Ul-Qadri, dialogpartner Noors ledestjerne og grunnlegger av organisasjonen han representerer, mener blant annet at blasfemikere og ikke minst: frafalne fra islam – dvs. muslimer som bytter religion eller livssyn – fortjener å bli slaktet. Eller «drepes som hunder» for å bruke Ul-Qadris egne, bevingede ord. Og han er mann for sine ord, for han har arbeidet hardt – og lyktes – med å innføre Pakistans beryktede, dødelige blasfemilov som dreper uskyldige mennesker hvert år.
Den internasjonale organisasjonen hans, som dessverre også har tilhengere i Norge, ser nok fin ut på overflaten, spesielt hvis man bare leser egenreklamen. Men allerede i 1998 leste biskop i DNK Per Lønning Qadris bok «Islam and Christianity» og konkluderte med at han og organisasjonen hans står for en «enøyd erobrerideologi». I Aftenposten 19. februar 1998 skrev Lønning således:
«Boken åpner med en lengre introduksjon av forfatteren, hans grunnleggelse av, og hans uavbrutte innsats for Minhaj, og definerer sistnevnte som en organisasjon ’for enhet i den islamske verden, for gjenopprettelse av religionen Islams overlegenhet over andre ideologier og for å intensivere den internasjonale kamp for en islamistisk revolusjon’ (s. 19). Særlig roses Qadris utrettelige kamp for dødsstraff over profetens kritikere».
Ul-Qadri støttet da også ayatollah Khomeinis fatwa som i 1989 krevde forfatteren Salman Rushdies hode på et fat. Flere attentatforsøk og drap på forleggere og oversettere verden over fulgte. Her i Norge ble f.eks. William Nygaard skutt. Den daværende lederen for Minhaj Ul-Quran støttet fatwaen.
I 2004 avslørte Dagens Næringsliv at organisasjonen bisto norsk-pakistanere med å sende barna sine til Pakistan for å gå på koranskole for å «avnorskes». Daværende leder i Minhaj, som ellers hevdet offentlig at det er viktig med integrering – dialog også, antagelig – og denslags, bisto personlig med å arrangere gjenoppdragelsesreiser, men nektet for kjensgjerningene helt til DN opplyste at de hadde opptak av samtalen.
Lønning og Norge er for øvrig ikke alene. I Danmark er samme typer tilstander avslørt. Og det går langt tilbake; i 1994 oppfordret den danske imamen og daværende Minhaj-medlemmet Naveed Baig til drap på frafalne muslimer. Som et pussig sammentreff med Flatens dialogpartner skjedde det på urdu. Nå skal man jo ikke være i overkant mistenksom, men akkurat det kan jo ha en viss sammenheng med at man foretrekker å snakke ærlig til sitt eget publikum uten at omgivelsene – og kristne dialogpartnere – skjønner hva de sier slik at ingen legger seg bort i det.
Lønning er ikke alene om å påpeke Minhajs islamistiske ideologi. Det gjør også en av Danmarks fremste islam-eksperter Jørgen Bæk Simonsen. Han er forsker, historiker, religionshistoriker med spesiale i arabisk og islamsk historie og har dette å si om Minhaj Ul-Quran:
På længere sigt arbejder organisationen for etablering av en islamisk stat, og dens grundlægger har udtrykt støtte til Taleban og er tilhænger av dødsstraf for forhånelse av Muhammed.
Taliban der, altså – og kirkens dialogpartner er ikke bare medlem av organisasjonen, men han reiser også til Canada for å følge lederen enda tettere.
Minhaj Ul-Quran er for alle formål islamister; dvs tilhengere av den totalitære politiske ideologien islamisme. Ufrihet, undertrykkelse, vold, blod, tortur, død og ødeleggelse følger i dens fotspor hvor enn i verden den marsjerer frem. De utrydder annerledestroende – muslimer inkl. – der de kan, så jøder ville hatt like store overlevelsessjanser i Minhaj Ul-Qurans islamistiske drømmestat som i Nazi-Tyskland.
Men Flaten finner det ikke desto mindre svært vanskelig å tro at hans dialogpartner virkelig står for det han sier om jøder på Facebook. Det betyr i så fall at han ikke aner hva Noor og Minhaj står for i det hele tatt, og det kan bare være to grunner til det: Enten har han ikke villet vite eller så er kirkens dialog med muslimske organisasjoner og enkeltpersoner grunnleggende uærlig. Og det er jo en smule spesielt siden det nettopp er et kirkelig prosjekt. Du vet; det åttende bud og sånn.
Så når disse menneskene åpenbart ikke snakker om ting som faktisk teller, hva snakker de da om på alle de statsstøttede dialogmøtene utover å kommentere smultringene og kaffen de får servert i lunsjen?
Været?
Mener du at problemstillinger som dette må belyses og konfronteres? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele denne artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.