Før SIAN-demonstrasjonen i Kristiansand ga politidirektør Benedicte Bjørnland landets politi den grunnlovsstridige instruksen at brenning av koranen er forbudt og at politiet i så fall måtte gripe inn for å stanse det angivelige lovbruddet. Instruksen skjedde på grunnlag av Bjørnlands tolkning av den såkalte rasismeparagrafen §185 – som samtlige forsvarere i flere måneder ellers har hevdet at absolutt ikke kan tolkes på nettopp denne måten – og som i en enkel håndvending således har blitt til en ny blasfemiparagraf og forvandlet landets politistyrke til et meningspoliti og sensurorgan.
Samtidig har voldsmannen fått sitt etterlengtede veto: finnes det personer og grupper som er store nok eller voldelige nok, må de ikke provoseres.
– Det er riktig at PST de siste månedene har vært bekymret for konsekvensene en koranbrenning kan ha. Vi ser på det som en triggerhendelse til voldelige aksjoner, og har gitt en beskrivelse av situasjonen til politiet, sa seniorrådgiver Martin Bernsen i Politiets sikkerhetstjeneste til Filter Nyheter.
Det voldsmennene holder hellig, må også du holde hellig heretter. For islams voldsmenn blir nemlig provosert og trigget av litt av hvert. Listen over kunstverk eller andre ting som må fjernes blir således lengre og lengre. Og så engstelig og unnfallende har Europas politiske ledelse blitt at det ikke en gang er nødvendig med vold; det holder med antydningen – eller at noen tror og/eller ymter frempå om at voldelige grupperinger kan tenkes å bli provosert:
I 2015 ble den fransk-algiriske kunstneren Zoulikha Bouabdellahs kunstverk som viser høyhælte kvinnesko på muslimske bønnematter fjernet fra en utstilling i Paris fordi en islamsk gruppe antydet at det kunne føre til vold. Kunstverket var nemlig så respektløst at en islamsk gruppe tok kontakt med lokale myndigheter og opplyste om at det kunne fremprovosere «ukontrollerte, uansvarlige hendelser».
Eksempler i kø
I 2004 ble islamisten Mohammed Bouyeri så provosert av den nederlandske filmskaperen Theo Van Goghs islamkritiske film «Submission» at han slaktet Van Gogh på åpen gate. Filmen, som kritiserer islams kvinnesyn, var et samarbeidsprosjekt mellom Van Gogh og Ayaan Hirsi Ali, som også ble drapstruet og måtte gå under jorden for siden å leve med sikkerhetsvakter døgnet rundt.
I 2005 fjernet Verdens kulturmuseum i Gøteborg Louzla Douradis bilde fra en utstilling om hiv/aids etter trusler fra muslimer som ble provosert av at bildet kombinerte et erotisk motiv med vers fra koranen.
I 2006 måtte direktøren for operaen i Berlin stanse fremføringen av Mozart-operaen «Idomeneo» etter advarsler fra tyske sikkerhetsmyndigheter om at stykket kunne føre til like voldelige reaksjoner som mot Jyllands-Postens karikaturtegninger.
I 2007 ble et eksemplar av koranen fjernet fra en kunstutstilling i Drammen etter reaksjoner fra rasende muslimer. Kunstneren Morten Viskum tok skylden på egen kappe og uttalte at han var lei seg for at muslimer ble sinte og provosert av utstillingen: – Mine intensjoner er å bygge broer mellom muslimer og kristne. Det er trist at dette blir misforstått, sa han.
I 2008 ble en dansk kunstutstilling i Berlin lukket på grunn av trusler fra muslimer som følte seg provosert og krenket av en plakat som avbildet kabaen i Mekka, som er en sentral helligdom i islam, under tittelen «Dumme sten». Dagen før hadde provoserte muslimer forstyrret publikum og truet med vold dersom plakaten ikke ble fjernet.
I 2010 fjernet The Metropolitan Museum of Art i New York i all stillhet bilder av den muslimske profeten Muhammed fra sin islamske utstilling. I 2015 gjorde The Victoria and Albert museum i Storbritannia det samme.
I 2011 mottok Universitetet i Bergen klager fra gjesteforskere fra det som ble kalt «enkelte kulturer» på grunn av et fotografi som viser en kvinne som ligger på magen og har en oppslått bok på rumpa. Bildet ble fjernet. Ansatte ved UiB skal også flere ganger ha måttet dekke til bildet på grunn av lignende reaksjoner fra «gjesteforskere».
I 2012 ble en lukket visning av historikeren Tom Hollands film «Islam: The Untold Story» avlyst etter trusler.
I 2013 ble G E Schröders kjente maleri Juno (med bare bryster) fra 1700-tallet fjernet i den svenske Riksdagen av hensyn til muslimske gjester og svenske feminister: – Man måste ju tänka på de utländska gästerna, speciellt de från muslimska länder, lød forklaringen.
Ikke lenger herrer i eget hus
I 2018 kom det frem at Storbritannia vegret seg for å tilby den blasfemianklagede og drapstruede Asia Bibi fra Pakistan – et land som nå belærer norske myndigheter om ytringsfrihet, blasfemi og krenkelse av islam – og hennes familie asyl. Myndighetene fryktet nemlig at noe slikt ville føre til sosial uro i og fra «miljøer» som allerede befinner seg i landet.
Selv ikke i vesle Norge klarer vi å beskytte de som flykter fra islamsk forfølgelse og f.eks. bosetter seg i knøttlille Drøbak. I mars 2017 arrangerte flyktningetjensten i forfatterfribyen Drøbak en kunstutstilling for nyankomne asylsøkere, men en av dem rev ned flere av Arifur Rahmans – som har vært fengslet, forfulgt og torturert for sine tegninger i opprinnelseslandet Bangladesh – tegninger fra veggen og tok dem med seg fordi de var «blasfemiske». Ingen av arrangørene forsøkte å stoppe mannen. Som følge av hendelsen følte Rahman seg ikke lenger trygg i Drøbak (13 400 innbyggere). Kommunens ansatte forsøkte på sin side å dysse ned saken og frarådet anmeldelse av hensyn til den asylsøkende gjerningsmannens fremtid i Norge. Lokalavisen Amta tok også hensyn til kommunens ønske om taushet, men tok i ettertid selvkritikk for dette.
Men de krenkede får aldri nok innrømmelser, så å gi dem noen – slik politidirektør Benedicte Bjørnland med regjeringen Solberg generelt og justisminister Jøran Kallmyr spesielt nå har gjort – er å invitere de samme kreftene til bli enda mer truende og voldelige, og ikke minst oppmuntre andre grupperinger til å true med eller å begå vold for å få gjennomslag for sine synspunkter.
Not their finest hour
Her kan det legges til at noen av våre tradisjonelle mediers indignasjon lyder en smule hule etterhvert. Etter Charlie Hebdo-massakren i 2015, premierte faktisk Aftenposten en kronikk av en Kamilla Sadol, som må ha vært en av de mest blatante legitimeringene av vold som er skrevet her til lands, skåret over den i identitetspolitiske kretser populære lesten «ytringer er det samme som vold». Og avisens egne faste kommentatorer var begeistret: – Jeg opplever at ytringsfrihet uten ansvar ofte ender i brutalitet, skrev f.eks. Kathrine Aspaas. – Å unnlate å krenke betyr ikke at man «gir etter for terroristene», men å etterstrebe klokskap og ansvarlighet i en komplisert verden. Jeg syns det er mer modig enn å krenke og gjøre narr, skrev Kjetil Røed.
Ikke akkurat Aftenpostens finest hour, men vår egen regjering og øverste politiledelse har nå gitt dem og voldsmennene utvetydig rett. Lovlydige borgeres ytrings-, religions- og forsamlingsfrihet må innskrenkes fordi voldelige enkeltpersoner og grupperinger ikke må provoseres eller trigges. Litt sånn som voldtektsmenn, egentlig, som blir provosert og trigget av for korte skjørt og for utringede gensere, stakkars, og derfor begår voldtekt. Offeret har naturligvis selv skylden som trigget ham, det er jo en allment akseptabel tankegang.
Mon tro hva det neste vi ikke kan si eller gjøre blir?
Er du bekymret for hva voldsmannens offisielle veto, våre myndigheters unnfallenhet ift samme og våre mediers motvilje mot å skrive om saker som dette gjør med samfunnet? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.