Tradisjonelle mediers voldsomme fascinasjon av drapet på George Floyd og den radikale bevegelsen Black Lives Matters demonstrasjoner i et koronakjedsomt nyhetsbilde, gjorde rasisme superpopulært og brått fant Europa rasisme høyt og lavt og overalt. Slik stemningen var på dette tidspunktet kunne man like gjerne lagt til «og nåde dem som ikke…», så man fant og fant. Eller gjorde man nå egentlig det?
Her hjemme plasserte kulturminister Abid Raja (V) seg i det gunstige rampelyset ved å utfordre Idretts-Norge til å finne rasisme i Idretts-Norge. Og idretts-Norge gjorde som Idretts-Norge ble fortalt og tilstår nå at Idretts-Norge er «strukturelt rasistisk». Det er forresten ikke overraskende at utfordringen kom fra nettopp Raja, som også tidligere har vist en forbløffende trang til å kaste seg på antirasistiske stemningsbølger. I 2007 oppfordret han bevisst til mistillit til landets uttrykningspersonell og spredte ditto frykt blant minoritetsmiljøer ved å proklamere at tjenestefeilen i den såkalte Schjenken-saken «ikke ville skjedd en hvit mann» – til tross for at et to sekunders Google-søk viste at utsagnet ikke hadde noen som helst rot i virkeligheten (i motsetning til etablerte mediers journalister søkte jeg nemlig. I 2007 ga søket «AMK» pluss «klager» ikke færre enn 2210 treff og blant dem var det mer enn nok av eksempler på at lignende tjenestefeil nettopp «skjedde en hvit mann». Særlig hvite menn, faktisk). Men de etablerte mediene stiller ikke kritiske spørsmål til politikere med tidsriktige meninger, så Rajas åpenlyse myteskaping og -spredning i rasisme-spørsmål blir aldri nevnt.
Men nå er det altså spredning av mistillit og fiendtlighet til Idretts-Norge blant landets minoriteter som gjelder!
For tilbake til rapporten – som er ført i pennen av professor Else Kristiansen og førsteamanuensis Lasse Sonne ved universitetet i Sørøst-Norge – begeistrede norske medier blant annet beskriver som «knusende» (NRK og Aftenposten) og «skremmende lesning» (Aftenposten igjen): rapporten fastslår imidlertid at det kun er rapportert inn 20 – tyve – rasismehendelser i idretten de siste to årene. Det er selvfølgelig 20 for mye, men når man husker på at Idretts-Norge består av 55 særforbund, 11 idrettskretser, 375 idrettsråd og 10 787 idrettslag, og nærmere 2,1 millioner medlemmer, så gir det ikke akkurat noen grunn til alarm og dugnadsinnsats på lik linje med koronapandemien.
Og det er den organiserte antirasismens problem i et nøtteskall: Vesteuropeiske land er generelt de minst rasistiske landene på planeten og blant dem troner Norge på toppen. Det er lite å finne av den rasismen de og en hærskare akademikere innenfor det moteriktige «faget» Kritisk Teori faktisk lever av. Så da gjelder det å finne på noe nytt og et av de beste sirkustriksene begrepet «strukturell rasisme». Det har nemlig den fordelen at det er deilig abstrakt, selvforklarende og aldri trenger å konkretiseres. Man trenger følgelig ikke å påpeke eller dokumentere noen konkrete tilfeller av rasistisk eller diskriminerende praksis i en organisasjon; usynlig rasisme og diskriminering er tilstede per definisjon.
Så hva er det, da? I Kristiansens og Sonnes rapport defineres det slik:
Strukturell rasisme kan kort fortalt forstås som at samfunnet er strukturert på en måte som utelukker et betydelig antall mennesker med minoritetsbakgrunn fra å delta i sosiale institusjoner (James, 1996, s. 27). På samme måte er strukturell diskriminering en form for institusjonell diskriminering av enkeltpersoner, eksempelvis på grunn av rase eller kjønn, som har den effekten at de begrenser deres muligheter. Dette kan være enten forsettlig eller utilsiktet. Strukturell diskriminering oppstår når en politikk har uforholdsmessig negative effekter på mulighetene til visse sosiale grupper (Pincus, 1996, pp. 186–194). Strukturell rasisme og strukturell diskriminering har negative konsekvenser med tanke på demokrati og medborgerskap. Utestengning av grupper er et demokratisk problem, både for idretten og for samfunnet.
Det er et faktum at Idretts-Norge ikke er så mangfoldig som ønskelig, men skyldes dette – slik det nå påstås ukritisk av politikere og media – at idretten er strukturelt rasistisk? Da må vi først stille noen grunnleggende ABC-spørsmål:
A) Hva gjør Idretts-Norge helt konkret eller hvilken praksis fører de som «utelukker et betydelig antall mennesker med minoritetsbakgrunn»?
B) Hva gjør Idretts-Norge helt konkret eller hvilken praksis fører de som begrenser personers muligheter på grunn av rase eller kjønn?
C) Hva gjør Idretts-Norge helt konkret eller hvilken praksis fører de som har «uforholdsmessig negative effekter på mulighetene til visse sosiale grupper»?
Rapporten gir ingen svar på dette, og det er ikke så rart: de har ingen svar å gi. Nettopp fordi Idretts-Norge overhodet ikke gjør noe som helst som utelukker eller begrenser mulighetene til minoritetspersoner. Med andre ord: Idretts-Norge er ikke strukturelt rasistisk.
De har tydeligvis ikke vært flinke nok til å rekruttere minoritetspersoner inn i styre og stell og heller ikke som utøvere, men da snakker vi ikke om rasisme, og langt mindre en strukturell av slagsen, lenger. Derimot kommer en hel rekke andre spørsmål med i betraktningen, som: Når Idretts-Norge henvender seg bredt til hele den norske befolkningen for å rekruttere f.eks. barn til idretten, hvorfor føler minoritetspersoner tilsynelatende at det ikke gjelder dem? Hvor mange minoritetspersoner er idrettsutøvere i dag, er innmeldt i idrettsforeninger, hvor aktive er de og hvor er de aktive – eller hvorfor ikke? Hvor mange minoritetspersoner og særlig minoritetsforeldre jobber som frivillige – som er den gruppen som hovedsakelig drifter Idretts-Norge og derfor er det miljøet de fleste idrettsforeninger henter trenere og andre ressurspersoner fra? Hvor stort rekrutteringsgrunnlag har Idretts-Norge rent faktisk her? Hvor viktig anser forskjellige minoritetsmiljøer at de forskjellige idrettsgrenene er og synes de de forskjellige er viktige nok til at de melder på barna sine og selv bidrar til frivillig arbeid? Hvis ikke, hvorfor ikke det?
Hvis det er sånn, slik mange hevder, at idrett og ditto utstyr er for dyrt for mange innvandrerfamilier: vel, det kan ikke norsk idrett klandres for. Lokaler, trenere, dommere, frakt til forskjellige arenaer, vedlikehold av baner og øvrig utstyr koster penger og bortsett fra toppfotball-klubber er det ikke slik at de fleste idrettslag velter seg i penger. De er i stor grad avhengige av medlemskontigent og igjen: frivillig, til dels mye, arbeid fra medlemmenes side. Det er heller ikke Idretts-Norge som produserer og prissetter idrettsutstyr, så skylden for kostnadene får nok noen andre ta.
Det kan dermed fastslås at Idretts-Norge ikke strukturelt rasistisk for noe de sier eller gjør.
Hva er det da som gjør dem strukturelt rasistiske i Kristiansens, Sonnes, kulturministerens, medias og utrolig nok deres egen president Berit Kjølls øyne? Den aktuelle rapporten gir oss det rasistiske svaret: medlemmenes hudfarge:
Hvithet er et tredje begrep som kan anvendes og betyr at hvite mennesker høster fordeler av rasisme som et samfunnssystem til og med om den enkelte kan være sterkt uenig i diskrimineringen det fremmer. Hvithet kan være umerket, men det kan likevel ha betydning i forhold til hvordan andre ‘rasekategorier’ defineres. En analyse av hvordan makt gjennomsyrer ulike sosiale relasjoner, er sentralt i forbindelse med tildelingen av samfunnets ressurser. Erkjennelse av hvithetsprivilegier er problematisk siden disse ikke er likt fordelt. For eksempel opplever samer og andre nasjonale minoriteter diskriminering selv om de kan beskrives som hvite.
Idrettsforbundets president, rapportskriverne, landets kulturminister og medier stempler altså hele Idretts-Norges og deres medlemmer som strukturelt rasistiske på grunn av hudfargen deres. Som de bare har fordi landet de bor og virker i gjennom sin tusenårige historie har vært bebodd av overveiende hvite mennesker. Hvite mennesker som etter mange hundre års stridigheter mellom klaner omsider fikk samlet seg til å utvikle et av verdenshistoriens beste, tryggeste, åpne og tolerante samfunnsstrukturer – et land tusenvis av mennesker fra den andre siden av kloden med glede innvandrer til hvert år – men altså har den grusomme skavanken at flesteparten av de som bor her altså har hvit hudfarge. Faktisk utgjør den hvite befolkningen stadig en, for å bruke medias egne ord, knusende majoritet på rundt 90 prosent (SSB, mars 2021).
Det er ikke Idretts-Norges skyld det heller. Men skal vi ta rapporten på alvor, kan vi allerede nå fastslå at samtlige foreslåtte og iverksatte antirasistiske tiltak, rekrutteringskampanjer, kurs og annet antirasistisk vissvass være helt forgjeves, for Norge er og vil forbli overveiende hvitt og derfor «strukturelt rasistisk» i uoverskuelig fremtid. Idretts-Norge kan med andre ord spare pengene sine og heller bruke dem på noe nyttig; som f.eks. å sponse nødvendig utstyr for en minoritetsfamilie med både utøver og dugnadsdeltagende foreldre.
Opportunistiske norske politikere og andre ledere på det populære rasismekjøret har åpenbart ingen bremser når det gjelder ting de tror vil skaffe dem rosende omtale; som de jo også får av elleville, ukritiske medier og journalister – som for øvrig selv er blant de mest strukturelt rasistiske i landet hvis vi skal følge logikken i den aktuelle rapporten – som ikke føler seg journalistisk forpliktet til å granske den antirasistiske bølgens teoriene og påstandene nærmere. Sistnevnte tåler da heller ikke dagslys, men redaktørstyrte medier synes å arbeide etter retningslinjen om at leserne ikke har vondt av det de ikke vet.
Men hm..bare 20 tilfeller av påvist rasisme i en hel rapport om Idretts-Norge? Det kan da umulig stemme, tenk på alle mørketallene, da! Ja, la oss tenke litt på dem: mørketall er nemlig fine greier og nok et våpen i det antirasistiske arsenal, hovedsakelig fordi de har den egenskapen at de kan brukes til alt fordi de per definisjon ikke er kartlagt. Så når det gjelder rasisme og andre uhumskheter er de selvsagt alltid enorme. Men noe vet vi faktisk om mørketall og det er dette: når vi først har konkrete tall, bruker vi dem til å anslå sånn cirka hvor store mørketallene kan være. I Idretts-Norges tilfelle tyder tallene vi har på at mørketallene ikke er direkte avskrekkende de heller. Men du finner ingen journalister i de tradisjonelle mediene som påpeker dette og enda mindre konfronterer en mørketall-bruker hvis saken brukeren kjemper for er ansett som god.
For noen år siden kjørte Human-Etisk Forbund kampanjen «Ingen liker å bli lurt» som advarte mot klarsynte, helbredere og kvakksalvere som lever av å nettopp lure folk. Det er ingen grunn til å la seg lure av klarsynthet, helbrederkompleks og kvakksalveri som kommer i pen, antirasistisk innpakning heller. Gå en politiker, journalist, forsker, akademiker eller aktivist som opererer med ord som «strukturell rasisme», «hvithet» og «store mørketall» nærmere på klingen og du vil som regel finne en politiserende sjarlatan.
Og hvis jeg var en av norsk idretts frivillige og presidenten min het Berit Kjøll, så hadde jeg definitivt blitt med på en mange måneders dugnadsboikott!
Mener du forvaltningen, forskere og media forsømmer seg når de ikke inntar en granskende eller kritisk holdning til påstander som kommer fra personer som påberoper seg en god sak? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på nytt Vipps-nummer 918 18 142 eller Paypal.