Identitetspolitikken har kronede dager i Vesten, og den er i ferd med å infisere den norske samfunnsdebatten også. Identitetspolitikk står i sterk motstrid til Vestens individorienterte samfunn, ettersom den er basert på gruppetenking. Den er angivelig antirasistisk, men det er det nok bare de selv som synes. Disse menneskene hevder nemlig at en person skal bedømmes og behandles ut fra den etniske gruppen de ble født inn i, og som av identitetspolitiske aktivister tillegges bestemte, delvis uforanderlige karakteristika. Det er for så vidt klassisk rasisme, men det lar man seg ikke merke med, ettersom motivene deres – i deres egne øyne – er gode: grupper som historisk har vært undertrykket eller lidd urett, skal få oppreisning og mer makt i dagens samfunn. Samtidig ser identitetspolitiske personer og organisasjoner åpenbart ned på de samme gruppene de hevder å beskytte, for de mener i fullt alvor at disse gruppenes medlemmer er så følelsesmessig og mentalt skjøre at de ikke tåler å høre motstridende, fiendtlige eller politisk ukorrekte meninger. Og slett ikke å se noe så fryktelig som politiske motstandere i offentlige debattforum.
Litt på sidelinjen, men identitetspolitikken har også et umiskjennelig mørkemannskristent trekk, for de tror på og fremmer konseptet om Arvesynden: er du født inn i en gruppe som historisk sett kan ha lidd urett, er du et evig offer for noe eller noen. Da har statsfinansierte organisasjoner og rettsvesenet rett og plikt til å både tenke for deg og kjempe dine kamper for deg. Er du derimot født inn i en gruppe som kan ha gjort urett, er du like privilegert som skyldig. Du har ganske enkelt skylden og ansvaret for – og er dermed forpliktet til – å gjøre livslang bot for hva noen av dine antatte forfedre i en fjern fortid kan ha gjort eller ikke gjort mot noen av forfedrene til en eller flere i dagens offergrupper. Og hvem som er hva, avgjøres av hudfargen din. Er du «hvit» er du privilegert, om du så er uteligger. Er du «mørkhudet» er du offer, om du så er plastisk kirurg med pasientappell og fet bankbok.
Denne tankegangen ser vi klart illustrert i debatten om § 185, hvor den ellers feirede samfunnsdebattanten Sofia Rana går til angrep på oppropets støtter fordi de/vi ganske enkelt ikke skjønner dette med hatytringer. I følge Rana skyldes vår manglende innsikt at ingen av oss vil bli rammet av denslags:
Wow…. hvor kort er man i tankerekka om man ikke ser at hatefulle ytringer har konsekvenser for enkeltpersoner og samfunnet. Sånne standpunkt kunne med nød forsvares for 10 år siden, i dagens samfunn med ytre høyre på fremmarsj blir dette uendelig naivt. Legger også merke til at ingen av de som er med på oppropet vil bli rammet av hatytringer og kan kose seg med å slippe sånt på grunn av den de er, snakk om å ikke se sine egne privilegier.
Hva vet Rana om det? Ingen verdens ting, så hva hviler bedømmelsen hennes på? Utelukkende én ting: oppropsstøttenes hudfarge. Mer antirasistisk blir det ikke på denne siden av evigheten, i alle fall.
Så vil nok mange hevde at hatytringer er annerledes for minoriteter, for de får hatytringer på bakgrunn av karakteristika de ikke kan endre, som nettopp hudfarge, etnisk eller nasjonal opprinnelse, seksuell legning eller funksjonsevne, mens resten hovedsakelig får det på grunn av sine egne holdninger og meninger. Og da kan man jo bare skylde seg selv, for holdninger og meninger kan man jo bare endre.
Neppe, det er et faktum at dine verdier, holdninger og meninger formes av livssynet ditt, selv om dette ikke er religiøst. For eksempel er ikke en ateist religiøs, men vedkommendes syn på livet, universet og alt mulig formes likevel av vedkommendes livssyn. § 185 anerkjenner også dette, da den omfatter religion og livssyn, som jo ikke er medfødt. Den nevner derimot ikke kultur, som også spiller en stor rolle i å forme folks verdier, holdninger og meninger. Imidlertid må det kunne sies at kultur er implisitt i § 185, etter som religion er en av – hvis ikke den – verdens største kulturbærere. Å endre religion/kultur og verdiene, holdningene og meningene som følger derav, er ikke bare-bare – til sammen utgjør det en stor, integrert del av et individs identitet.
Og § 185 anerkjenner som sagt dette, ellers ville den ikke omfattet religion og livssyn og likestilt begge deler med medfødte karakteristika. Men dette er jo ikke noe spesielt for minoriteter; det er allmennmenneskelig. Det gjelder uansett hvilken hudfarge, etniske eller nasjonale opprinnelse, seksuelle legning eller funksjonsevne du har. Det er således ikke noe verre eller annerledes for Sofia Rana å få hatytringer enn for noen andre individer i dette samfunnet. De blir like lei seg, forbanna eller skremt som Rana. Det er ikke noe verre for en muslim å bli ringeaktet eller forhånet for sin religion enn for en kristen. Eller for en ikke-troende/annerledestroende å bli ringeaktet eller forhånet av religiøse. Men våre elskelige identitetspolitikere og «antirasister» vil tydeligvis at alle skal tro det.
Et alibi for denne forskjellsbehandlingen er at «mørkhudede» eller muslimer utgjør en svak, sårbar eller utsatt gruppe. Men hvor svake, sårbare eller utsatte er de egentlig? Når en kontroversiell debattant som Sumaya Jirde Ali blir hetset, står i praksis hele det politiske, mediale og kulturelle miljøet opp, for ikke å nevne en overveldende majoritet på sosiale medier som én mann og protesterer – med rette. Det er avstandstagen til hetsen, støtteerklæringer til og forsvar for Ali over hele linjen, og det er som det skal være.
Det sitter riktignok en avmektig flokk på ytre høyre og hetser på sosiale medier eller i diverse kommentarfelt, men det er til gjengjeld ingen grenser for hvordan de som er opprørte over hets tillater seg å omtale dem. «Kloakkrotter», skrev f.eks. advokat Jon Wessel-Aas, som tilsynelatende er skrekkelig forarget over hets og hatyringer. Mange benytter også anledningen til å etterlyse flere eller strengere «hatespeech-lover» og mer sensurering av sosiale meder. Er det noen som tar seg bryet med å finne ut hvorfor denne gruppen er så sinte og frustrerte at de skriver ting som er helt uakseptable? Er det noen i det politiske, mediale eller kulturelle miljøet som skriver noe formildende om inkludering av en gruppe som befinner seg helt i randsonen av samfunnet? Nei, de blir demonisert og ekskludert som drittsekker langt utenfor pedagogisk rekkevidde. Identitetspolitiske aktivister og organisasjoner får spalteplass til å avskrive sinnet og frustrasjonen deres som en typisk «hvit» reaksjon på at de mister de påståtte privilegiene sine.
Det finnes ytterligere en avmektig flokk, som i kommentarfelt og på sosiale medier også uttrykker sinne, frustrasjon og hetser over en lav sko. En stor del av dem har det til felles at de har bakgrunn fra den islamske kulturkretsen. Vi fikk en liten smak av deres virksomhet under debatten om teleselskapet Telias frihets-reklame. De samme miljøene er ikke helt snaue når det gjelder å hetse muslimske jenter/kvinner som stikker seg ut fra flokken eller andre «mørkudede» debattanter som sier noe de ikke liker heller. Dette leser man imidlertid stort sett om på sosiale medier eller i en og annen avisnotis. Den berettigede harmen og protestene i beste sendetid og på lederplass fra det politiske, mediale og kulturelle miljøet uteblir. I den grad hetsernes atferd blir påtalt, forsøker man å forstå dem i lys av sosioøkonomisk bakgrunn eller som ekskluderte og fremmedgjorte, klandrer det øvrige samfunnet for avmakten, frustrasjonen og sinnet de åpenbart føler og etterlyser bedre inkludering, større toleranse og flere fritidsklubber.
Vi har også store og tungt (stats)finansierte organisasjoner til å tale minoritetenes sak, sette majoriteten «på plass» og til å føre eventuelle diskrimineringssaker. Minoriteter er representert i nær sagt alle yrkesgrupper, også i politikken og i medier.
Så hvordan er egentlig styrkeforholdet her og nå?
Synlige minoriteter i dagens Norge er verken svake, sårbare eller utsatte, til tross for at de foreløpig er færre i antall i forhold til majoritetsbefolkningen. Men antall er ikke noe kriterie på å være svak, sårbar eller utsatt, for i så fall hadde f.eks. kulturparnasset eller den øvrige eliten levd farlig i mange år allerede. At man er del av en synlig minoritet gjør en kanskje mer svak, sårbar eller utsatt, men med mindre jeg har gått glipp av noe, går det f.eks. ingen gjenger rundt i gatene på systematisk, jevnlig jakt etter minoritetspersoner og medier gransker sjelden minoritetsmiljøer med et kritisk blikk. Selv såkalt innvandringsfiendtlige politikere passer seg for hva de sier om minoritetsmiljøer- eller personer. Og gjør de ikke det, venter mediastormen rett bak hjørnet.
Og det er ikke til å komme fra at vi nå opererer med to standarder i samfunnsdebatten; en for majoritetspersoner og en for minoritetspersoner. Hva man kan tillate seg å si eller skrive kommer i stadig større grad an på hvilken etniske, nasjonale eller religiøse bakgrunn man har. Skal jeg være ærlig – og det skal man jo i samfunnsdebatten – opererer jeg stadig med den selv: når det er et interessant, men svært kritisk stykke om innvandring, islam eller klankultur, ser jeg på hvem avsenderen er. I mine øyne er begge legitime, men det er uendelig mye lettere å trykke på publiseringsknappen hvis vedkommende heter Malcolm Kyeyune enn Brendan O`Neill. Og som regel viser vurderingen seg å være riktig; der ingen blunker eller velger å overse krass kritikk fra Kyeyune – som virkelig er hardtslående – blir det fort anklager om rasisme og hvit supremascisme når det gjelder den mikroskopisk mindre hardtslående O`Neill.
Vi så noe av det samme i forbindelse med masseovergrepene i Köln nyttårsaften 2015. Mange var vi som påpekte at kulturelt/religiøst betinget syn på kvinner og seksualitet var og er en faktor i slike overgrep, mens kultureliten og identitetspolitikere var mest opptatt av å bortforklare det hele og hevde at det bare er en mannegreie som også vestlige menn praktiserer. Det er det altså ikke, men nok om det: den samme europeiske klassen som under Metoo-kampanjen tok til orde for at kvinner alltid skal bli trodd når de forteller om overgrep, tilbrakte debatten om de massive seksuelle gruppeovergrepene på åpen gate i en rekke europeiske byer med å bagatellisere og/eller bortforklare dem. Vi som mente at kultur spiller en stor rolle, ble tillagt en rekke ufjelge holdninger og motivasjoner.
Så kom den algiriske forfatteren og journalisten Kamel Daoud på banen: – Folk i Vesten er med gru i ferd med å få øyene opp for den muslimske verdens sykelige forhold til sex og at sykdommen er i ferd med å spre seg til deres egne land, fastslo han i New York Times. For mange identitetspolitikere holder det ikke lenger med riktig hudfarge og bakgrunn, man må også ha riktige – som i: identiske med deres egne – holdninger og meninger, så europeiske «intellektuelle» hang Daoud, som allerede har en islamsk dødsdom hengende over seg, ut til tørk som islamofob. Men dette var bare en liten klikk, resten forbigikk bare Daouds heller oppsiktsvekkende, voldsomt kritiske uttalelser i stillhet. Selv trykket jeg publiser med den aller største letthet, og det er bare en grunn til det: han har «riktig» bakgrunn. Men dette er helt feil, for det skal ikke være sånn. I et mangfoldig samfunn er dette tanker og praksis som ikke er holdbare.
Men § 185 er nettopp en slik etterlevning av en foreldet tankegang som stammer fra et samfunn som ikke lenger eksisterer, og den vitner om den dobbelstandarden som i stadig større grad gjør seg gjeldende i Det nye Norge. En dobbeltstandard som bidrar til å skape misnøye, mistillit og spenninger mellom grupper såvel som individer.
Det er en generell og svært synlig skjevhet i måten den politiske, økonomiske, kulturelle og mediale eliten behandler og omtaler forholdet mellom – eller forhold i – majoriteten og minoriteter som de åpenbart ikke ser selv, og det er ytterst bekymringsfullt med tanke på samfunnsutviklingen. 70-, 80- og 90-tallet er for lengst passert, men det offisielle Norge fortsetter ufortrødent å oppføre seg og snakke som om vi fremdeles lever i samfunnet slik det så ut for 30-40 år siden.
Hvis vi virkelig ønsker et mangfoldig, individuelt og dynamisk samfunn bygget på solid grunn med ekte toleranse, gjensidig respekt og aksept mellom individer fremfor et overfladisk og skjørt samfunn der grupper står mot grupper skilt av ytre karakteristiska, bør vi avvise identitetspolitikken og tilhørende attributter som § 185.
Det kan ikke skje fort nok.
Likte du det du leste, eller mener at det er viktig at noen forsøker å sette ord på vanskelige problemstillinger og at det trengs alternativer til de etablerte mediene? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte enkvinnesdriften på Vipps 918 18 142.