I en kommentar 21. oktober skriver Aftenpostens Frank Rossavik om «splittelsen i den skeive bevegelsen» og viser blant annet til en Tonje Moser i organisasjonen Oslo Queers innlegg i magasinet Blikk hvor hun hevder at Pride-paraden blir «brukt som en plattform for å fronte den norske stats homonasjonalistiske propaganda».
Begrepet homonasjonalister «er relativt nytt», skriver Rossavik, «tanken er at vestlige land gjør de skeives vellykkede rettighetskamp til en del av sitt stolte nasjonale selvbilde. Dette brukes så mot andre land, fremfor alt de med muslimsk flertall», fortsetter han, og forklarer at begrepet hovedsakelig brukes om høyrepopulister.
Bruken av begrepet – som for øvrig ikke er så nytt at det gjør noe – benyttes imidlertid mest på hjemmebane; hovedsakelig for å kvele intern/ekstern dissens i egne rekker, som regel på områder som ikke har noe som helst med relevante homo – eller andre samfunnspørsmål å gjøre. Derimot har det alt å gjøre med noe som kalles Queer-teori. Queer betydde opprinnelig «merkelig» og merkelig er ordet! I senere tid har det blitt oversatt til «skrulle» – og da ikke som i: når homsekompisen din skruller seg opp for moro skyld på fest, men som i: skrullete i ordets rette betydning.
Før vi går videre kan vi fastslå en gang for alle at samtlige fancy nyord som de siste 15-20 år ustanselig har blitt pumpet ut fra små, sære miljøer som f.eks. homonasjonalist, TERF (transekskluderende radikalfeminisme), homofob, islamofob, antitrans osv. i det uendelige, utelukkende kan oversettes med langt mer folkelige utrykk som dust, drittsekk, rasshøl, idiot osv. Eller «hold kjeft, for faen!», som jo er avsenderens egentlige mening. Så hvorfor ikke bare si det?, tenker kanskje du, men da må du nok tenke om igjen. For det som i dag beskrives med samlebegrepet (i mangel på et bedre ord) woke-bevegelsen har et selvbilde og en salgsgimmick som gjør ting som direkte, forståelig tale helt umulig.
Du skjønner: når man lever av og på å fremstille seg selv som en øy av toleranse, mangfold og inkludering i et intolerant, ensrettet, ekskluderende og attpåtil fiendtlig samfunn og ønsker å påvirke både politikk, lovutforming og offentlig opinion og samtidig fremmer et budskap eller en ideologi som ikke tåler nærmere ettersyn, møter man på et uoverstigelig problem: Hvordan opprettholde eget selvbilde og offentlige gimmick, samtidig som man så raskt og brutalt som mulig må kvele all dissens og kritikk som kan underminere de to første? Utsagn som «Hold kjeft, din idiot» er tross alt ikke det folk forbinder med tolerante organisasjoner og/eller forskning.
Så da er det bedre å gi avvisningen/tilbakevisningen av den/de formastelige et skinn av rasjonalitet og faglighet og det gjør man enkelt ved å bruke ord og vendinger folk aldri har hørt om og – hvis de er heldige – ikke en gang aner hva betyr. Da fremstår man selv som nettopp rasjonell, faglig og tolerant fordi man er noenlunde villig til å debattere selv kritikere, mens sistnevnte står igjen som den uforstående, akteruteseilte, intolerante dusten han/hun er. For de innvidde er vedkommende kritiker nå merket som godkjent mål for utskjelling og trakassering på sosiale medier. Og neste gang han/hun griper sin penn eller åpner sin kritiske munn, trenger ikke organisasjonens ledere en gang å nedlate seg til å svare, for alle vet jo nå at vedkommende er en intolerant -fob eller -nasjonalist, hvorav det siste gir assosiasjoner til høyrekstremisme og nazisme som ekstrabonus.
Og du må ikke tro at du er forskånet for denne taktikken bare fordi du ellers har upåklagelige politiske standpunkt. Du vil kanskje bli overrasket over å høre at et av de mer kjente eksemplene på en norsk homonasjonalist ikke er fra ekle partier som Frp, men fra Sosialistisk Ungdom. Ikke bare fra SU, men leder for dem. En annen homonasjonalist er tidligere leder i Skeive Dager.
Undertegnede kom første gang borti begrepet – og den artige bruken av det – i 2010. Da frasa Queer-teoriens ubestridte ledergestalt, professor i retorikk ved Berkeley-universitetet i California Judith Butler, seg prisen “Civil courage award” under det tyske motstykket til Skeive dager, Berlin Pride. Årsaken var at hun ønsket å distansere seg fra det hun kalte «homonasjonalistenes rasisme og antimuslimske holdninger». «- Jeg er nødt til å distansere meg fra medvirkning til rasisme», sa Butler, samtidig som hun benyttet scenen til å kritisere Berlin Prides bånd til «homonasjonalistiske organisasjoner».
I en pressemelding om det inntrufne hevdet Butler at rasisme de siste årene hadde gått som «en rød tråd gjennom internasjonale homsearrangementer». Som eksempel viste hun til Berlin Prides slagord “Har du noen problemer med det, eller?». Jepp, mer problematisk og rasistisk kan et slagord neppe bli eller hva?
Men joda, Butler og hennes sympatisører har et ørlite poeng, selv om de elegant hopper bukk over den høyst rasjonelle årsaken fordi det i så fall ville underminere deres øvrige politiske standpunkter. En god del av n o en organisasjoners og enkeltpersoners kritikk har vært og blir rettet mot minoriteter i Vesten og da særlig mot de muslimske av slagsen. Det er det særdeles gode, faktuelle grunner til:
I den muslimske verden er intoleranse/fiendtlighet mot homofili nærmest institusjonalisert. Ti muslimske land har dødsstraff for homoseksuelle handlinger, mens hele 80-90 prosent av befolkningen mener at homofili er uakseptabelt. Holdningene har naturligvis forflyttet seg med innvandringen fra disse landene til Vesten. Det er ikke like ille her og holdningene er i bevegelse, men likevel mener en stor majoritet at «homofili aldri er ok» og de gir holdningene videre til barna sine. 40 prosent av unge innvandrere mener det samme og blant norskfødte innvandrere med «muslimsk bakgrunn» mener 25 prosent at homofili er helt uakseptabelt. Til sammenligning mener bare 3 prosent etnisk norske unge det samme. De verste tallene finner vi blant pakistanske og somaliske innvandrere – et problem som forsterkes av at dette er de to største ikke-vestlige innvandringsgruppene i Norge. Tallene som fremkom i Fafo-undersøkelsen (2017) ble kommentert slik av Fafo-forsker Jon Horgen Friberg: «– Alvorlig stor intoleranse. Disse svarene viser at vi ikke nødvendigvis bør puste lettet ut. Det er et problem at selv blant innvandrerungdom som er født i Norge, mener en fjerdedel at homofili ikke er akseptabelt.«
For å si det sånn: fakta i dette spørsmålet er så ubestridelig at selv Dagsavisen har fått det med seg og skriver om det. Det er grunn til å minne om at holdningsendringene dessverre skjer i sakte tempo: Senest i 2016 mente over halvparten av muslimer i Storbritannia – som har hatt innvandring fra den islamske verden mye lenger enn oss – at homofili burde kriminaliseres og medføre fengselsstraff. Som de fleste vil huske syntes ikke NRK at dette var noe problem; i likhet med Queer-bevegelsen og de fleste norske «homoorganisasjoner» mente statskanalen at hovedproblemet er at noen tillater seg å snakke om det. Slikt er det da bare rasister, høyreekstreme og islamofober som gjør?
Og så homonasjonalister da, selvfølgelig. Som for eksempel daværede nyvalgt leder i Sosialistisk Ungdom Nicholas Wilkinson (nå SV) som etter å ha blitt uprovosert overfalt på Grønland i 2014 sa at det nå var steder i Oslo han ikke lenger våget å leie kjæresten: «– Jeg leier ikke ham på Grønland i Oslo på natta, jeg frykter den volden jeg kan bli utsatt for. Religiøse ekstremister i Norge gjør meg utrygg. Jeg og veldig mange homofile frykter hatvold. Vi vet at mange av våre venner utsettes for det. Vi er kommet langt i homokampen i dag, men det er noen miljøer som henger etter». Han la til: «– De uttaler offentlig, gang på gang, at både homofile, men også kvinner, er annenrangs borgere. Det legitimerer vold.»
Wilkinson stilte seg således på linje med en annen homonasjonalist, daværende leder i Skeive Dager Stein Runar Østigaard. I likhet med mange andre hadde han oppdaget det unevnelige og etter et voldelig overfall på et homofilt par kort før tillot han seg noe helt grotesk i 2009: Han foreslo å legge Pride-paradens rute over Grønland. Homonasjonalisme av verste sort, med andre ord og nestleder i Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH) i Trøndelag, Stine Helena Bang Svendsen, og stipendiat ved institutt for tverrfaglige kulturstudier på NTNU i Trondheim, Annika W. Rodriguez, rykket ut for å fordømme Østigaard og eventuelle meningsfeller. Begge hadde allerede beskyldt deler av homsemiljøet for å være homonasjonalister og begge beskyldte nå Østigaard for å sparke “nedover på andre marginaliserte grupper”: «- Rutevalget kan bli tolket som en protest mot «moralpolitiet» spesielt og norske muslimers antatte holdninger til homoseksualitet generelt. Om så skulle skje, vil den norske homobevegelsen være i den lite ærefulle situasjonen at den sparker nedover på andre marginaliserte grupper for å hevde egen sak», skrev de.
Antatte holdninger, ja…Antatte bare blant homonasjonalister. Og institusjoner som Fafo. Og Minotenk. Og praktisk talt alle medier (NRK unntatt). Og av de muslimske miljøene selv. Og nær sagt av samtlige undersøkelser fra nær sagt samtlige internasjonalt anerkjente forsknings- og opinionsinstitusjoner.
De antatte holdningene ble for øvrig uttrykt av en riktig elskverdig Grønlandsbeboer – 50 år gamle Aslam Shaid – som hadde dette å si etter overfallet som i utgangspunktet fikk Østigaard til å mene at paraden burde gå gjennom Grønland:
– Jeg blir sint når jeg ser bildet av at de holder hender. Jeg liker det ikke, for det strider mot vår kultur.
– Synd å se
Aslam er opprinnelig fra Pakistan, men har bodd i Norge i ti år. Han mener nordmenn bør innrette seg på Grønland og la være å vise offentlig at de er homofile eller lesbiske.
– Grønland er et flerkulturelt miljø hvor det blir mange som ikke liker homofile, og da bør de ikke holde hender. Her går vi på gata med koner og barn, og da er det synd å se slike ting. Men de gjør hjemme hos seg selv, bryr jeg meg ikke om, sier Shaid.
Shaid la til at homofili «ideelt sett burde vært forbudt å praktisere offentlig» på Grønland, men at det ikke var opp til «oss å bestemme». Med mindre man har tilbrakt de siste 30 år i total isolasjon vet alle at en etnisk nordmann som hadde sagt det samme ville blitt offentlig partert, stekt og spist. At Shaid gladelig sto frem i Dagbladet under fullt navn og sa det han gjorde, burde fortelle noe om hvor vanlige hans holdninger er i omgivelsene hans.
Men de statsstøttede organisasjonene og talspersonene som angivelig skal jobbe for den gjengse homofils interesser har sine egne interesser og de har ikke noe med homofiles rettigheter å gjøre. Tvert i mot driver de politikk for skattebetalernes regning og de vil ikke ha kritikk, spesielt ikke internt. Mener du noe annet om f.eks. innvandringspolitikk enn organisasjonsmiljøet, er du ikke en ordentlig homofil som mener det gode homofile skal mene – du er en feilvare-homse. En homonasjonalist. En usolidarisk homse som bare sier og mener det du gjør fordi du enten har blitt truet eller ser det som fordelaktig for ditt egoistiske selv å ape etter heteromajoriteten. Hadde du vært en ekte, god homofil hadde du selvsagt vært hundre prosent enig i alle «homoorganisasjonenes» politiske budskap, som forresten ikke lenger kan betraktes som tilhørende ytre venstre, men snarere ytre rom.
Dette reduksjonistiske og i mange tilfeller blatant rasistiske menneskesynet dyrkes og trives i stadig større grad i den angivelig tolerante, antirasistiske mangfoldsbransjen. Konfrontert med fallende oppslutning i flere minoritetsmiljøer og kritikk fra politikere fra ditto, ropte president Joe Biden fra partiet Demokratene ut i salen: «- Stemmer`u ikke på meg, så er`u ikke (ordentlig) svart!» Hvem i all verden er det som tenker og sier sånt i 2022? Og til null reaksjoner fra organisasjoner og presse?
Vi har bøttevis med eksempler på denne giftige tankegangen her hjemme også: Personer tilhørende synlige og/eller andre minoriteter forventes å mene, tilslutte seg og stemme på et bestemt vis. Gjør de ikke det, ansees de som for dumme til å skjønne sitt eget beste og stemples med de mest ufjelge etiketter. Og det begynte tidlig. I 2008 tillot f.eks. Frps Mazyar Keshvari seg å være uenig med den iverksatte ordningen med «moderat kvotering» av innvandrere. Cand. politen Kirsten Øvregaard kunne ikke tro sine egne, rasistiske ører: hadde denne eplekjekkasen i det hele tatt lest sitt eget partis program? Neppe, for hvordan ellers kunne han ha blitt politiker for Frp med den hudfargen han har?? Nei, denne uakseptable atferden fra en innvandrer måtte ha en lite flatterende forklaring, så med Øvregaards ord: «Er det fordi han er lojal med Frps egen innvandrerfiendtlige politikk og selv er tatt inn i maktens varme korridorer ta han tror at godt kvalifiserte innvandrere som kvoteres inn, vil være destruktivt for hele arbeidslivet og samfunnet?». Det samme gjorde Dagsavisens Ander Heger, Hege Ulstein og Reidar Spigseth da en annen innvandrer tilkjennega at han ikke kjente sin plass og avvek fra de meningene folk med hans hudfarge er tillatt å ha. Da en – 1 – innvandrer foreslo å tillate alle verdens flagg i 17. mai-toget i 2008 jublet Dagsavisen for det fantastiske mangfoldet dette ville signalisere, men man ville som vanlig ha seg frabedt noe meningsmangfold. Men det viste seg altså at noe så skrekkelig faktisk fantes og det kom utrolig nok fra den helsikes pakkisen av en 17.mai-komitésjef i Oslo, Amir Sheikh. Hvem trodde han at han var? En fri borger med egne tanker og meninger? Ja, særlig! Med Sheikhs hudfarge kan man umulig mene noe annet enn Dagsavisen mener at mørkhudede har rett til å mene, så det var nok en lite flatterende forklaring her også. Sheikhs mening kunne bare skyldes personlig feighet og redsel for et rasistisk tilbakeslag, forklarte Dagavisen.
Ja, hvem er det som tenker og snakker (skriver) sånn? Hvem er det som tillegger folk holdninger og meninger utelukkende på bakgrunn av hudfarge og seksuell legning – og ser ned på enhver mening disse måtte uttrykke hvis de ikke selv godkjenner den?
Svaret er like enkelt som det er nedslående: det som en gang var en rasjonell, antirasistisk, tolerant bevegelse som kjempet for et fargeblindt samfunn der alle skal ha like rettigheter og muligheter uavhengig av bakgrunn, hudfarge og seksuell legning.
Men det nytter altså ikke å hevde at man kjemper for mangfold når man selv står for enfold; det tar seg dårlig ut å skjelle ut andre for manglende toleranse når en selv fremstår som ekstremt intolerant; man blir ikke – burde i alle fall ikke bli – tatt alvorlig når man klager over samfunnets rasisme og bigotteri når man selv fremstår som den største rasisten og bigotten av alle; man kommer ikke – burde i alle fall ikke – langt med å fremme såkalt kritisk teori når man selv overhode ikke tåler kritikk og heller ikke er i stand til å forholde seg normalt til det.
I realiteten vitner bruken av ord som «homonasjonalist» og andre nymotens woke-begreper bare om at en rekke interesseorganisasjoner er så politiserte at de ikke lenger jobber for medlemmenes interesser, hvilket jo er den eneste årsaken til at de får statsstøtte, men for å – ved å regelrett snylte på gode saker det er nærmest enstemmig oppslutning om – tilegne seg selv en politisk relevans og tyngde de ikke klarer/har klart å skaffe seg på egenhånd fordi budskapet/politikken de ønsker å påtvinge samfunnet er fullstendig uselgelig. For deres politiske misjon er som oftest så laaangt ute på (venstre)jordet at de ville, som de jo burde, vært totalt marginaliserte i nyhetsbildet og den øvrige offentligheten. Ledelsen i disse organisasjonene får altså betalt av skattebetalerne for å være en slags ekstrapolitikere for små minipartier ingen har hørt om, og siden de ikke står til valg er de jo relativt vanskelige for de samme skattebetalerne å få kastet.
Fordi de i navnet liksom representerer medlemmer av minoritetsgrupper har de en tilgang til maktens sentrum gjennom politikere, lovmakere og medier som de ellers aldri ville fått. Og ikke burde hatt, for som de fleste – organisasjonens egne medlemmer inklusive – begynner å bli veldig klar over: disse politiserte organisasjonenes ledelse representerer bare seg selv/sin lille krets og dennes merkverdige verdensanskuelse og skrudde virkelighetsforståelse.
Hvis du lurer på om det stemmer kan du jo bare spørre deg for selv, for de aller fleste kjenner en eller flere med en annen seksuell legning enn deres egen. Dette er riktignok en slags ekvivalent til «jeg har en venn som er innvandrer», men personlig har jeg nærmest vasset i homofile hele mitt liv – og har til og med produsert min helt egen 
– og ikke en kjeft av dem er noen gang enige med alt det ideologiske sprøytet som nå renner i strie strømmer fra foreningen FRI, Skeiv Verden, Salam, Queer Oslo og deres like. Og de kommer altså i alle former, farger og varianter; de er ingen ensrettet saueflokk slik organisasjoner i identitetspolitisk rus søker å fremstille dem som. Stort sett har de jeg kjenner bare tre ting som er noenlunde felles; de har en seksuell legning som avviker fra flertallet, de ønsker bare å leve livet sitt i fred og ro med like rettigheter som alle andre og de frykter det tilbakeslaget som avtegner seg mot den hardt tilkjempede toleransen, åpenheten, aksepten og likestillingen som hittil er oppnådd – et tilbakeslag som utelukkende drives frem av organisasjoner som hevder og får statsstøtte for å snakke i deres navn. Det er intet mindre enn en skam!
Og det burde da også være så åpenlyst for de aller fleste nå at selv vår tafatte regjering bør begynne å revurdere hele statsstøtteordningen til organisasjons-Norge. Det er nemlig ikke alt som er verdt å betale for.
Mener du at statsstøttede organisasjoner som snylter på gode saker for å drive sin egen politikk på andre områder burde outes og kritiseres? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like å dele denne artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.