Rasisme-debatten er viktig for samfunnet, men den sporer liksom helt av hver eneste gang, mener bystyrerepresentant for MDG i Oslo Rauand Ismail, og legger frem noen enkle kjøreregler alle bør følge.
Rauand Ismails første bud for debatten er at vi må lytte til hverandre. I MDG-Ismails verden betyr både «vi» og «hverandre» tydeligvis «du», for det er du som skal lytte når motparten snakker til deg – dvs. diktere deg, for det er kun han/huns mening som teller – mens motparten ikke har noen lignende lytteforpliktelse. Hvem som skal lytte og hvem skal holde kjeft avgjøres på rasistisk vis av hudfarge, og den mørkeste nyansen vinner.
Argumenter som f.eks. at Blackface-debatten i seg selv er en gigantisk avsporing av «den viktige rasismedebatten» fordi identitetspolitiske antirasister med hensikt har plassert Espen Eckbos norskmarokkanske karakter i en over hundre år gammel amerikansk rasistisk kontekst og tradisjon den overhode ikke hører hjemme i og heller ikke har noe å gjøre i, er totalt ugyldige hvis en svart person i Norge – som selv aldri har levd med den, i den eller under den – mener noe annet.
Han/hun kan nemlig alt om hvordan det var og hvordan det føltes å leve som slave i USA og senere som etterkommer i de rasistiske Sørstatene, for selv om vedkommende er født i Norge i 1997, så er denne overlegne kompetansen medfødt fordi den – nesten akkurat helt som gener, liksom – ligger innkodet i hudpigmenter, jo flere pigmenter, jo større kompetanse på amerikansk historie.
Glem også alle kritiske spørsmål som f.eks. at det virker litt pussig at antirasister i alle hudfargenyanser nå plutselig hevder at «svarte nordmenn» lever i evig frykt – og faktisk løper en reell risiko – for å bli tilfeldig skutt ned og drept på åpen gate av norsk politi, ettersom politiet i Norge er ubevæpnet og heller ikke fremstår som spesielt triggerhappy. Alt tatt i betraktning fikk de seg jo ikke en gang til å skyte ned Anders Behring Breivik før det var alt, alt for sent, og selv ikke da en gang.
Det andre budet er å slutte å si eller skrive «krenkefest», for det er krenkende for de krenkede. Og du sier eller skriver uansett bare sånt fordi du ikke tåler anklager om og kritikk av rasismen din. Det sier nemlig Ismail og da er det selvfølgelig akkurat sånn det er. Og hvis folk vil føle seg krenket av kunstig fremstilt rasisme i form av et hundre år gammelt amerikansk konsept, hvem er vel du – hvis du enten er hvit nordmann eller ikke-mørknok innvandrer til å komme med motforestillinger?
Det hele handler selvfølgelig om empati, og er det noe vi vet fra eugenikkens dager, er det at empati bestemmes av hudpigmenter; jo flere pigmenter, jo større evne til empati og det er derfor hvite og ikke-mørkenok nordmenn egentlig ikke kan uttale seg i rasisme-debatter som dette. Litt på sidelinjen, men det er nok her jeg kommer til kort, for huden min er så hvit at jeg blir tilnærmet lyseblå om vinteren. Det merkes på empatinivået mitt også, for å si det mildt: Når jeg blir litt brun om sommeren, da mater jeg både pinnsvin, sommerfugler og humler, men så fort høsten kommer og jeg blir lyseblå igjen, ja, da slutter jeg med det.
Tredje bud er å slutte å mase om at anklager om rasisme og påfølgende fjerning av tekster eller film/TV-innslag har eller kan få konsekvenser for ytringsfriheten og kunstnerisk frihet, for det synes Ismail er noe stort tull. At ytringsfriheten innskrenkes av antirasistiske aktivister stemmer ganske enkelt ikke, og da er det jo ikke noe vits i å diskutere det heller.
Fjerde bud er å legge enhver motforestilling eller innvending du måtte ha og kun debattere på Ismails premisser. Dette er jo ikke en debatt om hvorvidt Eckbos karakter står i en amerikansk, rasistisk tradisjon, hvorvidt store deler av norsk tv-produksjon og hele det norske samfunnet er gjennomrasistisk, for det har Ismail allerede slått fast for oss. Det eneste som gjenstår av debatten er å diskutere ut fra Ismails utgangspunkt om hvordan fortidens, nåtidens og fremtidens rasisme skal bekjempes.
Kort sagt: Bare alle som mener noe annet enn Rauande Ismail lytter og ellers holder kjeft, så kommer denne debatten til å gå fin-fint. Så enkelt kan det altså gjøres.
Detta blir bra!