Det vakte internasjonal harme da Donald Trump erklærte at han aktet å begrense eller forhindre innreise fra seks overveiende islamske land. Det venstreliberale etablissement og mediene gikk nærmest bananas. Trump anførte nasjonal sikkerhet som argument, men ærlig talt: sikkerhet, liksom?! Pføy!
Det er derimot svært sannsynlig at Trumps forslag har en viss gjengklang i den majoriteten som ønsker full stans eller en kraftig begrensning av muslimsk innvandring til Europa. I februar 2017 publiserte The Royal Institute of International Affairs en omfattende undersøkelse av europeeres holdninger til muslimsk innvandring. Undersøkelsen omfattet 10.000 respondenter i ti ulike land, blant dem Tyskland, og viste at nærmere 56 prosent av Europas befolkning ønsker full stans av muslimsk innvandring. Kun 20 prosent er positive til fortsatt innvandring fra muslimske land. I juli 2018 spurte det internasjonalt anerkjente YouGov rett ut: Er du for eller mot at ditt land skal ta i mot flere migranter? En stor majoritet svarer m o t.
Det er nok fordi de det er en gjeng fordømmade islamofober alle sammen. Eller for å si det med kulturminister Trine Skei Grandes bevingede ord:
I likhet med antisemittismen har islamofobien en lang og vond historie, også på vårt eget kontinent.
Ja, det skal være sikkert og visst. Og skal vi tro tidligere folketingsmedlem for danskenes Socialistisk Folkeparti, Jørgen Lenger, er historien i ferd med å gjenta seg. Under en debatt om håndtrykk og statsborgerskap i Radio24s programpost ‘Huxi og det gode gamle Folketing», kunne man dermed høre følgende utveksling:
Jørgen Lenger: Var det ikke Østerrike som på 1500-tallet simpelthen kastet ut muslimene og fortrengte dem? Og tilsvarende i Spania, ikke sant? Så det har skjedd før historisk. Men om det – jeg vedt ikke hvordan menneskerettighetene var på det tidspunktet på i 1500-tallet.
Programleder Huxi Bach: De var visst ikke nedfelt på samme måte.
Jørgen Lenger: Det tror ikke jeg heller.
Akk nei, FNs menneskerettserklæring sto nok like svakt i 1400-tallets Spania, Portugal, Andorra og Gibraltar og 1500-tallets Østerrike som den gjør i dagens Europa. Tenke seg til, de to nasjonene kastet rett og slett ut helt uskyldige innvandrere! Og alle vet hvorfor: en galopperende, totalt grunnløs europeisk islamofobi – du vet den med den «lange og vonde historien på vårt eget kontinent».
I år 711 trengte nemlig hele Den iberiske halvøy flere varme hender i eldreomsorgen og derfor sendte bud til Umayyad-kalifatet – eller maurerne, som de ble kalt på våre kanter – som holdt til på den arabiske halvøy samt i Nord-Afrika og ble styrt fra Mekka. De svarte naturligvis høflig på oppfordringen, pakket sakene og kom. Av en rekke uforutsette hendelser ble det som til da hadde vært Spania, Portugal, Andorra og Gibraltar plutselig til det muslimske Al-Andalus. Det kristne Europa ble litt mindre og det muslimske kalifatet litt større. Merkelig hvordan slikt kan skje, men denne fullstendig gjensidige overenskomsten skulle ikke vare. Europeere er jo som kjent islamofober som helt uten grunn bare kaster ut folk, og etter flere forsøk – helt likt som dagens USA, Danmark og Østerrike, forresten – lyktes de med det i 1492.
Har du hørt noe så lumpent?
Ikke bare måtte de stakkars muslimske innvandrerne dra hjem, men fra da av sydet Europa av islamofobi i den grad at den gjør seg gjeldende den dag i dag. Og dette har det vært forsket på, altså. Europeisk islamofobi var faktisk så sterk at da de muslimske osmanerne 32 år senere banket vennlig på Wiens porter for å snakke høflig om saken, sprang den genetisk latente islamofobien ut i lys lue i Østerrike. Dette er blant annet dokumentert i professor emeritus ved universitetet i København, Martin Schwarz Laustens bok «Tyrkerfrykt og tyrkerskatt» – islamofobi, religion og politikk hos teologer og regenter i reformasjonstidens Danmark.
Lausten forsket på datidens teologiske tekster i Danmark, og fant at samtlige regelrett flommer over av islamofobi. Og det var naturligvis helt ubegrunnet, for Danmark lå jo ikke innenfor tyrkerhærens rekkevidde, for den var tross alt opptatt utenfor Wien – de slapp dessverre ikke inn, og de fleste skjønner jo hvorfor – på dette tidspunktet:
Forskeren har analyseret afhandlinger, prædikener, salmer og bønnetekster skrevet af professorerne ved Det Teologiske Fakultet og biskoppen på Sjælland. Kirkehistorikeren siger om datidens fokus på ‘tyrkerfaren’:
»Det var et rent importeret problem. Der var ikke nogen, der havde set en muslim i Danmark på det her tidspunkt,« siger professoren og fremhæver, at den osmanniske hær befandt sig langt herfra.
Islamofobien 1529-style skyldtes en totalt ubegrunnet frykt for at deres stater ville bli det neste målet for osmanernes erobringstokt. Det kan på ingen måte ha skyldtes det gjennomdokumenterte faktum at det Osmanske imperiet hadde vokst uavbrutt på grunn av krigerske erobringer i 230 år, eller at de kort før de stakk innom Wien hadde erobret Serbia og Ungarn. Rett etter det mislykkede kulturmøtet i Wien, falt også Transylvania, Valakia og Moldavia til det Osmanske riket, der de nye makthaverne ble så populære blant befolkningen at den redselsfulle Vlad III av Valakia – bedre kjent i rollen som godgutten Dracula – fremdeles har en viss heltestatus fordi han kjempet mot osmanernes herredømme, og det til tross for at han sannsynligvis tok livet av flere landsmenn, barn og kvinner enn det de fremmede osmanerne lyktes med.
Hvordan innbyggerne i Bagdad og det øvrige Perserriket så på osmanernes fremrykking og erobringer, vites ikke, men med tanke på at datidens kriger ble ført med en fullstendig manglende respekt for FNs menneskerettserklæring, kan det hende at perserne ble noe plaget av islamofobiske holdninger underveis de også. Dårlig gjort, selvsagt.
Men kultne kristne fyrster og kirkeledere i de landene som befant seg tett ved krigsfronten i Europa, pønsket ut et grusomt mottrekk: de skrev og prekte i vei om faren som truet fra det islamske øst. Det ble utgitt hauger av bøker med (negative) betraktninger om de tungt bevæpnede tyrkerne som var kommet på høflighetsvisitt til Østerrike. Og selv om Danmark befant seg milevis fra Wien, holdt de seg ikke for gode til å delta i den kristne islamofobien som bredte seg i Vesteuropa – blant annet ved ukritisk å spre tysk propaganda mot osmanernes hærstyrke. Har du hørt på maken til tull? Det var da ikke Danmark som akkurat hadde blitt overfalt?
Heller ikke i Danmark holdt teologerne sig tilbage.
»De kopierede fuldstændig de tyske teologers propaganda og fremførte de samme påstande om, at når tyrkerne kom, ville soldaterne eksempelvis voldtage kvinderne og kaste spædbørn op i luften,« siger Martin Schwarz Lausten, som er professor emer. i kirkehistorie ved Afdeling for Kirkehistorie på Københavns Universitet.
Påstanden om at osmanske soldater ville voldta det erobrede landets kvinner og drepe spebarn er selvsagt helt på jordet og bare nok et uttrykk for europeernes irrasjonelle holdninger til den muslimske krigsmakten. Alle vet at er det noe soldater i krig ikke gjør, så er det å begå voldtekt og drap på kvinner og barn. Denslags fremferd forekom nesten aldri på 1500-tallet, og er og har vært så sjeldent i krig at fenomenet i dag regnes for så godt som utryddet.
Det er ellers fristende å sammenligne den irrasjonelle islamfrykten i 1500-tallets Europa med den tilsvarende latterlige nazifobien som ble svært fremtredende på slutten av 1930-tallet. Ærlig talt; det var vel ikke nødvendig for britene å mase om tyskernes troppebevegelser når det var Polen og ikke Storbritannia som ble annektert? Men avstandene mellom landene var blitt litt mindre på denne tiden da, det skal sies; for eksempel så ikke Aftenposten noen grunn til å skrive fobiske og provoserende ting om tysklands nazister, for på de tider lå dessverre ikke Oslo – og Aftenposten – langt nok fra Berlin.
I artikkelens faktaboks ligger for øvrig opplysningen om at de tolerante osmanerne som regel ikke tvangs-islamiserte kristne i de områdene de erobret. De skulle bare betale en særlig skatt for å få lov til å leve i fred og/eller dyrke sin tro. Denne ordningen har vært så vellykket for den kristne befolkningen i Konstantinopel – som falt til tyrkerne i 1453 – at den kristne minoriteten lever og blomstrer der den dag i dag. Ja, religiøse minoriteter har hatt så gode vilkår under osmanerne at hele 1 prosent av Tyrkias 79 414 269 tunge befolkning i dag har en annen religion enn islam.
Osmanerne må ha følt seg støtt på mansjettene av tyskernes, danskenes og østerrikernes viltvoksende islamofobi og bestemt seg for å vise hvor dum frykten for islam virkelig var, for i 1683 var de tilbake foran portene i Wien igjen. Islamofobiske østerrikere nektet imidlertid å slippe dem inn da også. På dette tidspunktet hadde islamofobien gått over alle grenser og attpåtil smittet den polske befolkningen, som derfor blandet seg i leken og på uforskammet vis brøt osmanernes dialogisk motiverte beleiring av Wien.
Så upopulære hadde altså den bevisst spredte islamofobien fra Tyskland og Danmark gjort osmanerne blant den jevne europeiske befolkning. Og det enda disse to landene ikke var stormakter, og derfor aldri var permanent truet av det Osmanske rikets ekspansjonstrang. Men hvorfor skulle det absolutt gå ut over de stakkars osmanerne da?
Vel, gutter og jenter, da som nå var det samfunnskrefter som bare brukte folkets ubegrunnede frykt for islam for egne formål: eneveldige, verdslige fyrster for å inndrive skatt fra lite betalingsvillige/-dyktige undersåtter og kristne kirkefyrster for både å skremme befolkningen til å betale tiende til kirken og å tro mer på Gud og Jesus og sånn. De kristne undertrykkerne i Europa misbrukte følgelig folkets frykt for å skaffe seg fordeler, og de gjorde det ved å piske opp hat, frykt og hets mot den fredelige folkegruppen osmanernes soldater straks de satte sin bevæpnede, krigerske fot på europeisk jord.
Det er nok best at du husker på nettopp det neste gang du føler for å gi uttrykk for din manglende sans for islam, for du løper bare undertrykkeres ærend ved å representere et erkereaksjonært, kristent fenomen som uten rasjonelle årsaker plutselig oppsto på midten av 1500-tallet og kulminerte i 1683 – for å vedvare frem til våre dager hvor islamofobien er mer smittsom og standhaftig enn noen gang.
I dag har vi for øvrig andre fyrster og et litt annet presteskap, den antirasistiske Avkoloniseringsbrigaden, og de er like nidkjært opptatt som sine forgjengere av arvesynden; dagens europeere har – og bør bære – enhver skyld for hva enhver europeisk person har foretatt seg på ethvert sted på ethvert tidspunkt i menneskehetens historie.
De er faktisk så historiebevisste at de fremdeles begråter flere århundre gamle uretter og overgrep, og føler at selv vitenskap må dekolonialiseres øyeblikkelig for å gjøre bot. Sitt eget kontinents nære historie er Avkoloniseringsbrigaden ikke like opptatt av, men hvorfor skulle de? Nær sagt alle folk på nær sagt alle kontinenter har fullstendig legitime, historiske grunner til å føle motvilje mot Vesten generelt og Europa spesielt på grunn av våre forbrytelser i nær og fjern fortid, mens vestlig eller europeisk historiske motvilje mot andre land eller ideologier er totalt ubegrunnet og illegitimt. Og det er ikke rart, for i henhold til Avkoloniseringsbrigadens tankegods, er det tross alt bare europeere som er handlende subjekter her i verden. Resten av planetens befolkning er viljeløse objekter. Men rasister og fobikere; Ja, det er det alle andre enn dem selv som er.
Men det er jo alltids kjekt å vite hva de egentlig tenker om innvandringen til Europa, og vår venn Jørgen Lengers sammenligning forteller jo litt om akkurat det. Så aldri så galt.