Det er «Verdens hijabdag» igjen, og av uransakelige årsaker ser flere norske medier det som sin plikt å reklamere for uvesenet ved å publisere ukritiske intervjuer med hijabister. I år som i fjor får de sistnevnte følgelig slippe unna med den latterlige påstanden om at hijaben gir dem trygghet og beskytter mot seksualisering. Hvis vår ærede journaliststand hadde giddet å lese kjedelige ting som f.eks. rapporter, ville de – som vi kritikere – visst at det forholder seg stikk motsatt.
Gledelig nok later det til at selveste statskanalen lærte litt av sin ekstremt umusikalske hijab-feiring i 2021 og holdet i dag en noe lavere profil enn fjorårets kampanje for plagget som «noen kan oppfatte som undertrykkende». Det var en interessant formulering med tanke på modige iranske kvinners kamp mot presteregimets påbudte tildekning, som f.eks. 24 år gamle Yasaman Aryani, som i 2019 ble dømt til 16 – seksten – års fengsel for å ha vist seg offentlig uten hijab. Gad vite om Aryani oppfatter det som en smule undertrykkende? Eller den iranske menneskerettighetsadvokaten Nasrin Sotoudeh som samme år ble dømt til 38 års fengsel og 148 piskeslag – ja, du leste riktig – for å ha forsvart kvinners rett til å gå uten hijab? Det kan vel tenkes at også hun «oppfatter hodeplagget som undertrykkende», men oppfatninger er jo subjektive greier, så iranske kvinner kunne nok med fordel ha lyttet til NRK i håp om å få justert sine fordomsfulle oppfatninger om hijab litt. For i det frie, kvinnevennlige Norge er det tross alt en rekke aktivister så innmari stolte av den super-frivillige hijaben sin at landets medier aldri bli lei av å tre deres glade, om enn usannferdige, budskap ned i halsen på befolkningen, ser du.
Som for eksempel Dagsavisen, som tydeligvis ser det som et adelsmerke å fronte alt som kan krype og gå av glad-frivillige hijabister. Nevnte vi forresten at de altså bruker hijab frivillig? FRIVILLIG, hører dere!? Litt på sidelinjen, men gad vite om leserne av det som skal forestille en venstresnodd avis er like nyreligiøst begeistret som det redaksjonen åpenbart er? Går løssalget ned eller opp når de har hijabister på forsiden?
Nok om det, igjen får vi servert den samme påstanden alle som forsøker å fremstille hijab som noe positivt og/eller et helt uproblematisk plagg kommer med – og takket være slappe medier dessverre kommer unna med. Denne gangen er det hijabisten Nabila Anwar som meddeler oss at hun er så stolt, så stolt av å bruke hijab frivillig. Den gir henne nemlig trygghet og beskytter mot seksualisering, forklarer hun:
– Trygghet er en av grunnene til at jeg velger å bruke det. Islam sier man skal ha fokuset på det indre, og ikke det ytre. Kvinner verden over blir seksualisert og sett for sitt ytre. Det gir mange negative konsekvenser. Jeg føler meg beskyttet ved å gå med hijab. Jeg vil at folk rundt meg skal se meg for mine ferdigheter, hva jeg kan, istedenfor hvordan jeg ser ut.
Det skal Dagsavisens journalist Thale Engelsen ha, hun gjør i hvert fall et stakkarslig forsøk på å oppvise noe som kan minne om et kritisk spørsmål: «– Noen tenker kanskje at man heller bør gjøre noe med holdningene som gjør at kvinner seksualiseres, heller enn at kvinner må dekke seg til?»
Og Anwar svarer på que som hijabister flest: «- Du går ikke ut om kvelden og tenker at alle andre som er ute den kvelden må oppføre seg bra, også er du ikke forsiktig. Du beskytter deg selv. Ja, holdningene må endres, men så lenge de ikke gjør det, kommer jeg til å beskytte meg selv.»
Det opplagte oppfølgingsspørsmålet glimrer som vanlig med sitt fravær: Trygghet og beskyttelse fra hva og/eller hvem? Noen burde kanskje gjøre aktivistene – og norske journalister – oppmerksomme på at de landene kvinner i størst grad må dekke seg til i offentligheten for å gå trygt på gaten er nettopp islamske. Og at det ikke en gang hjelper.
Norske journalister ville muligens blitt klokere og bedre rustet til å kritisere påstander som Anwars hvis de leste en rapport eller to. Som flere FN-studier som viser at muslimske menns påfallende aggressive seksuelle trakassering av kvinner i det offentlige rom er et omfattende samfunnsproblem i en rekke islamske land – selv, eller kanskje særlig, i land der tildekningen av kvinner er nærmest total – og så vanlig at det regelrett jager kvinnene ut av gatebildet og inn i hjemmene. I Egypt karakteriseres grupper av menns seksuelle trakassering av kvinner i det offentlige rom som «epidemisk» og hele 83 prosent av de egyptiske kvinnene forteller at de har blitt verbalt eller fysisk krenket. 98 prosent av utenlandske kvinner bosatt i Egypt har opplevd en eller annen form for seksuell trakassering. En FN-studie fra 2013 viser at tallet økte til 99.3 prosent og den mest vanlige formen for trakassering var beføling. Samme år viste en studie at Egypt var det verste av 22 arabiske land hva kvinners rettigheter angår, tett fulgt av Irak, Saudi Arabia, Syria, Jemen, Sudan, Libanon, Palestinsk territorium og Somalia. Nå ser vi beklageligvis flere tendenser til det samme i innvandrertette bydeler i Europa. Og de trakasserende mennene føler ingen skyld, for kvinnene er jo selv ansvarlige for den, enten fordi de ferdes ute uten sine mannlige foresatte eller fordi de ikke er tildekket nok.
– Den sosialt aksepterte, hverdagslige seksuelle trakasseringen, berører enhver kvinne i Egypt uavhengig av alder, yrke eller sosioøkonomisk bakgrunn, sosial status, klesdrakt eller oppførsel, sa talskvinnen for den egyptiske organisasjonen HarassMap, Noora Flinkman, i 2013.
Det er all mulig grunn til å notere seg at denne atferden faktisk er sosialt akseptert i en rekke muslimske land – land Europa mottar store kontingenter innvandrere fra. Riktignok er ikke-islamske land som Norge like lite paradis på jord som noen andre steder her på planeten, men at seksuell trakassering på åpen gate er utbredt og/eller sosialt akseptert skal man ha en relativt spesiell virkelighetsoppfatning for å mene. Trakasser, beføl eller tafs på en vilt fremmed kvinne i det offentlige rom og du blir raskt venneløs og invitasjoner til familiemiddagene vil snart utebli.
Så hva eller hvem – og hvilke verdier og påfølgende holdninger – er det hijaben er ment å beskytte muslimske kvinner fra i vestlige land hvor kvinner har alle rettigheter?
Det er beklagelig at det må sies igjen og igjen i et land med fri presse og hvor alle kan lese: Det Anwar og øvrige hijabister trenger beskyttelse fra er et verdisett og dertilhørende holdninger til kvinner og seksualitet de selv bekjenner seg til – og som media og store deler av akademia i Vesten gud hjelpe oss synes det er verdt å feire!
I den grad noen har noen kritiske bemerkninger til både hijab, brukerne og tankegangen bak, forsvares hijabistenes valg med at de personlig ikke tolker hijaben eller islam slik. Det sikkert fint for de enkelte muslimske kvinnene, men deres personlige tolkning er jo bare det, og det er altså ikke hva omgivelsene ser når det gjelder den samme tildekningen. Og det er de siste som beviselig har rett: de fleste anerkjente tolkningene av islam er kvinne- og seksualfiendtlige, de anser kvinnen som underordnet mannen og de plasserer ansvaret for mannens seksualitet på kvinnen. Samtidig reduserer de mannen til en instinktstyrt reptilhjerne uten selvkontroll – en seksualforbryter in waiting, så å si.
Forresten er den tolkningen korrekt for en del av de som abonnerer på dette kvinnesynets vedkommende; det ser vi for eksempel av imamer som tydeligvis ikke tenker på annet enn sex og derfor beskriver kvinner, selv småjenter, som vandrende kjønnsorganer eller kjøttstykker; og dypt religiøse menn og kvinner som åpenbart blir seksuelt fristet av et håndtrykk (og derfor tror at alle andre også blir det).
Men Anwars og hennes trosfellers kvinnefiendtlige tankegang er vel ikke vårt problem? Dessverre er det nettopp det det er. For med innvandringen fra særlig arabiske og/eller islamske land har denne tilstanden forflyttet seg til Europa, hvor den allerede nå gjør seg sterkt gjeldende i innvandrertette forsteder. I 2016 dokumenterte den statlige TV-stasjonen France 2 at kvinner er i ferd med å forsvinne – forsvinne der, altså – fra gatebildet i innvandrertette områder, og ikke minst hvordan menn sakte, men sikkert overtar det offentlige rom. De avviser kvinner på kafèer og gjør deres alminnelige ferdsel i gatene ubehagelig. De arbeider med andre ord målrettet for å etablere og utbre den religiøst og kulturelt betingede kjønnssegregeringen fra hjemlandet. France 2 filmet to medlemmer av en kvinnerettsorganisasjon mens de gikk gatelangs og forsøkte å gå inn på kafèer, og filmet mennenes åpent fiendtlige reaksjoner. Dokumentaren viser også med all ønskelig tydelighet at det ikke dreier seg om eldre, konservative førstegenerasjonsinnvanderere fra muslimske land, men unge menn, sannsynligvis etterkommere født i Frankrike, som bekjenner seg til full kjønnssegregering og håndhever dette ved å jage kvinnene ut av det offentlige rom. Kvinnerettsminister Pascale Boistard konstaterte at «det nå er områder i vårt land hvor kvinner ikke lenger kan gå». Det samme skjer i innvandrertette bydeler og forsteder i Sverige. – I forstedene vokser mennenes diktatur, skrev Vänsterpartisten Amineh Kakabaveh i 2015, og fortsatte: – Klimaet i svenske forsteder blir stadig mer kvinnefiendtlig. Kvinner er ikke lenger velkomne på en del kaféer. Enkelte steder kan ikke unge jenter vise seg ute etter middagstid og kvinner kan ikke lenger kle seg som de vil, konstaterte hun.
Men norske medier heier ikke desto mindre på hijabistene, gjør sitt beste for å normalisere hijaben og med det tankegangen bak – og synes attpåtil at uvesenet bør feires! Faktabasert skepsis og/eller kritikk forsøkes regelmessig utdefinert som fordommer eller islamofobi.
Som det heter i Dagsavisens overskrift om Nabila Anwar: «- Folk tror jeg blir undertrykt og tvunget». Nei, slett ikke; for min del tror jeg deg på ditt ord om at du har valgt hijaben selv og det gjør det i mine øyne bare enda mer skammelig. Der jeg ikke føler annet enn nesegrus respekt, medfølelse og beundring for iranske og andre kvinner som lever under islamsk kvinnesyn, hvorav mange kjemper mot undertrykkelsen hijaben er et av verdens fremste symboler på med enorm og reell risiko for liv og lemmer, bruker hijabister i frie europeiske land med fulle borgerrettigheter friheten sin til å velge og fremme undertrykkelsen deres islamske medsøstre blir utsatt for. Anwar selv har derimot null sympati å tilby sine mer uheldige medsøstre, barn inkl.: «Anwar synes det er synd at det blir laget lovverk som skal beskytte de som blir undertrykt, når det er så mange som føler seg helt frie». Nei, hva har vel undertrykkelse av andre å si så lenge Anwar føler seg het fri og er superstolt av hijaben sin? Det er synd å si at Dagsavisens hijabist fremstår som påfallende sympatisk, for å si det høflig.
Vi lever heldigvis i et fritt land der kvinner har rett til å velge selv, og som vi alle vet: Det finnes kvinnelige kommunister, det finnes kvinnelige nazister og det finnes selvfølgelig kvinnelige islamister og salafister og alle andre negative retninger innen islam. Så vær dere stolte av hijaben deres og tro at dere har krav på respekt og applaus så mye dere lyster, dere skal bare ikke regne med meg.
I et sunt samfunn med en opplyst, oppriktig og realitetsorientert debatt burde de absolutt ikke kunnet regne med noen andre heller. Ikke medier som Dagsavisen en gang!
Mener du at noen av og til må påpeke det opplagte? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele denne artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.