§ 185, igjen: Man er blant dem som lenge har ment at den såkalte rasisme/hatparagraften (§ 185) bør fjernes i den formen den foreligger i dag, ikke minst fordi den likestiller fullstendig valgfrie karakteristika med medfødte ditto – hvilket er, for å si det folkelig, helt på trynet – og yter derfor ekstra beskyttelse mot «hån og ringeakt» for religion og livssyn. Det er derfor et opplyst samfunn som vårt stadig blir utsatt for forskningsmessig uvitenskapeligehet og rent sjarlataneri fra «forskere» som i fullt alvor sammenligner rullestol- og hijab-bruk (ja, du leste helt riktig) slik Fafo gjorde i 2019.
Og så er det dette med religion og livssyn, da. Det er komplett umulig å diskutere § 185 med forsvarere uten at de bruker nazismen og den grufulle følger som et kronargument for hvorfor vi rett og slett må ha denne loven. Det er en grei nok holdning og ditto argument, men siden når ble religion regnet som noen smågutt i klassen når det gjelder grufulle følger som antall likhauger og størrelsen på dem? Men i følge våre myndigheter får religiøse altså ekstra beskyttelse mot hat, forhånelse og ringeakt, som om de ikke frivillig har valgt – i llikhet med nazister – sin religion eller sitt livssyn selv. Det henger ikke på greip.
For det tredje er paragrafen ment å straffe ytringer for tanker og følelser som ikke så enkelt lar seg definere. Hva som utgjør hat, hets og ringeakt kommer nemlig i stor grad an på øynene som ser. Det kan vi da også se på den rettspraksisen som finnes på dette området. Selv ikke trusler – som er og burde være forbudt og også er det iht. til andre straffeparagrafer, så §185 er ikke nødvendig for å straffe trusler – er det så enkelt å utrede og definere som mange vil ha det til.
For det fjerde er § 185s vage formulering samt manglende definisjoner og avgrensninger av heller vage begrep som «hat, hets, hån og ringeakt» problematisk – og akkurat dette problemet blir verre og verre rett foran øynene våre. Det er ikke minst takket være statsstøttede interesseorganisasjoner og bevisstløse redaktørstyrte medier, for begge bidrar til å utvide definisjonene og/eller gjøre begrepene ekstremt utflytende. De førstnevnte fordi de åpenbart liker å bruke §185 som trumfkort i debatter og derfor har interesse av at så mange ytringer som mulig faller innunder den. Ekstrabonusen er større mulighet til å kvele folkelige og offentlige debatter om (som regel innvandrings- eller islamrelaterte) temaer/problemer de ikke vil snakke om og helst ser at ingen andre gjør heller.
Media fordi media lever av lesere og derfor trenger overskrifter som selger. Så for å sette det litt på spissen kan snart alt som ikke er liker-klikk i fleng, kattebilder, ros, klapp på skulderen og hjerte-emojis, men derimot kritisk, kjempekritisk, slemt eller rent ut sagt ondskapsfullt, utlegges som hat, hets, hån og ringeakt – og blir det i dertil skrikende overskrifter – hvis det bare er mye nok av det og særlig hvis eller når det treffer medieyndlinger som vanligvis skaffer avisene et vell av klikk og delinger.
I tillegg kommer at §185 er så notorisk vag at det er særdeles vanskelig for ordinære borgere å vite hva som er straffbart eller ikke. Dette står i strid med øvrige rettstatlige prinsipper generelt og Grunnlovens paragraf 100 spesielt fordi den siste krever klart definerte grenser når det gjelder statlige eller rettslige inngrep i ytringsfriheten. §185s forsvarere akter derimot ikke å forholde seg til det faktum at paragrafen i sin nåværende form er problematisk. Ikke en gang det åpenbart problematiske ved at den er så vag at landets rettssubjekter sliter med å forstå den og hva som utgjør straffbare ytringer og ikke akter de å ta innover seg. Nei, fra dette holdet heter stadig at paragrafen er enkel materie og at «alle forstår den». Det ble for eksempel jeg forsikret om av et samlet panel – alle tilhengere av § 185 – så sent som i oktober i fjor under Mino.Jurs debattarangement om paragrafen. Det er ingen problemer med utformingen eller forståelsen av paragrafen, forsikret jusprofessor Hans Fredrik Marthinussen, filmprodusent David Spilde, Minotenk-leder Linda Noor og Antirasistisk senter-sjef (ARS) Rune Berglund Steen. De føler nemlig at paragrafen er kjempeenkel å forholde seg til og de er jo de snille her. Hvem kan være motstander av en lov mot hat, hets og hån, liksom?
Og mot de snille hjelper det lite å påpeke den beviselige kjensgjerningen at både Riksadvokaten, Politiembetsmennenes Landsforening og Oslo politidistrikt skriftlig har gitt uttrykk for at § 135, som var forløperen til § 185 og har tilnærmet samme innhold, rent juridisk var vanskelig å håndtere. Den sprikende rettspraksisen vi hittil har sett med § 185 viser at den ikke er stort enklere. I ett eksempel ble § 185 således brukt til å felle en ren blasfemidom over en ytring. Dommen for denne ytringen ble opphevet i en annen rettsinstans, og for forsvarerne av § 185 er dette det ultimate bevis på at både loven og rettspraksisen fungerer. Ja, for det er jo ikke på noen måte slik at ordinære borgere unektelig vil oppleve det å bli politietterforsket og tiltalt for noe de ikke visste eller forsto at var ulovlig som en straff i seg selv?
Sannsynligheten taler dessverre for at mange av § 185-tilhengerne og deres støtter i f.eks. media liker akkurat dette siste aspektet ved § 185 og påfølgende vilkårlige og uforutsigbare rettslige konsekvenser, for bare det er jo et kraftig ris bak speilet. Det forklarer i så fall at ARS, NRK og avisen Østlendingen uten å nøle produserte såkalte Fake News i november i fjor og fornøyd meddelte folket at en kvinne var dømt til 36 dagers fengsel i Høyesterett for brudd på § 185. På sosiale medier var den antirasistiske gleden stor og triumfen likeså: Hah, der kunne vi se, 36 dagers fengsel for rasistiske og ulovlige ytringer! Hurra, endelig! Det var bare det at «nyheten» var basert på vissvass. Kvinnen, som tydeligvis er en vaskeekte rasist og fremstår som heller usympatisk, ble riktignok dømt for rasistiske ytringer iht § 185, men tilhengerene glemte beleilig å opplyse om at straffen overveiende skyldtes brudd på to andre paragrafer: §155 og §156 om hhv. vold eller trusler mot offentlig tjenestemann og å forhindre en offentlig tjenestemann i å utføre en tjenestehandling. Og det var dette som resulterte i fengselsstraff. Kvinnen ble nemlig dømt for å ha gått til angrep på, og skreket ukvemsord og skjellsord til politibetjenter, hvilket iflg. dommen normalt ville kvalifisert til 20 dagers fengsel. Straffen ble imidlertid skjerpet fordi kvinnen hadde to dommer for vold mot politiet fra før. Dette følte hverken ARS, NRK eller Østlendingen for å opplyse leserne sine om. Skal tro hvorfor ikke?
Samtidig er det altså stadig mer som omtales som hat og hets, og når media ukritisk overtar aktivisters begrepsbruk og -utvidelse, bidrar de bare til å fyre oppunder pressgruppers og dårlig informerte/rådville politikeres udokumenterte påstanden om at Norge nærmest syder av hat og at den offentlige debatten generelt preges av straffbare ytringer. Det hele fremstilles som en alvorlig trussel mot demokratiet, intet mindre. Siste offisielle dokumentasjon for påstandene er en ny rapport fra Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), som angivelig viser at hele 7 av 10 mener at «hat, trakassering og den negative tonen i debattene» er et problem for ytringsfriheten. Nesten 2 av 3 oppgir at «tonen i debatten» gjør at «de ofte eller av og til vegrer seg for å skrive en kommentar». 7 av 10 oppgir at de har opplevd at «andre skriver noe nedsettende eller krenkende i en debattråd på Facebook». Det lyder ille og er det sikkert også for dem det gjelder.
Så hvor utbredt er egentlig problemet og hvor stort er LDOs store flertall? Vel, rapporten er basert på en spørreundersøkelse blant 2031 Facebook-brukere. For å få et litt mer edruelig perspektiv på hvor utbredt problemet i så fall er, så har altså Facebook 3 542 000 – 3 millioner, femhundre og førtito tusen – brukere, hvorav hele 69 prosent er aktive.
2031 personer er således et så latterlig lite utvalg at spesielt den innvandringsliberale venstresiden hadde angrepet LDO og rapporten for lengst, væpnet til tennene med metodekritikk og mistenkeliggjøring (jfr: UHFM – Utdefiner Halvor Fosli-Metoden som praktisert av blant andre Dagbladet ved Martine Aurdal og Aksel Braanen Sterri, samt skribenter som Maren Sæbø) – hvis det vel og merke dreide seg om et mindre moteriktig tema og de ikke i utgangspunktet var enig med konklusjonen hva enten den lar seg dokumentere eller ei.
Vi ser forresten utdefineringsforsøk allerede, mange som de siste dagene har tillatt seg å stille spørsmål eller kritisere den stadige utvidelsen av hva som utgjør hat og hets – og selve ordbruken impliserer at det dreier seg om straffbare ytringer – blir mistenkeliggjort. Har de ikke utelukkende grumsete motiver når det kommer til stykket? De må da være rasister siden de altså støtter og forsvarer alle de som sender trusler og hetser byråd Lan Marie Berg? Herregud, de mangler jo totalt empati! Å tillate hets og hat i samfunnsdebatten er den nye fascismen og synes de ikke egentlig at det er helt greit å sende trusler og hatefulle meldinger til Utøya-overlevende?
Hvis vi først skal snakke om hat og hets; hvor antihatende og antihetsende er nå egentlig påstander som de ovenstående?
Vel, ikke vet jeg. Jeg er ikke tilhenger av § 185, synes kommentarfelter og SoMe-debatter er langt bedre enn sitt rykte og tror overhodet ikke på påstandene om et Norge som er generelt hatefullt, hetsende og truende. Og jeg tror ikke på at alt som utlegges som hat er reellt hat, ikke at alt som utlegges som hets er reell hets og heller ikke at alt som utlegges som trusler er reelle trusler. Jeg tror ikke på at det er så utbredt som det påstås heller, og stiller det jeg mener er legitime, rasjonelle spørsmål om hvorfor noen tydeligvis har interesse av å etablere denne påstanden som en allmengyldig sannhet og hvorfor spesielt media – som jo lever av ytringsfrihet og offentlig debatt – og Solberg-regjeringen samt andre statlige institusjoner er blant dem som aktivt og ivrig søker å gi oss inntrykk av at aktivistene har rett i at Norge syder av hat og at selve demokratiet er truet på grunn av det.
Det er ingen som helst tvil om at stormer på sosiale medier er en tung belastning på enkeltpersoner, og bedre blir det ikke av at det alltid finnes en gruppe bøller, rasistiske såvel som en hel rekke andre usympatiske egenskaper, klare til å kjøre på med personrettet hets og dessverre også voldsoppfordringer og/eller trusler i innboksen. Men dette har vi allerede paragrafer, som feks. straffelovens § 183, som rammer og derfor gjør § 185 overflødig i slike sammenhenger. Men alle skjønner at det ikke bare oppleves, men er, helt forferdelig for den det går utover. Det går selvfølgelig på tryggheten, selvtilliten og av og til livslysten løs. Til gjengjeld står som regel størstedelen av det politiske Norge, alle redaktørstyrte medier, NGO-Norge og titusener av ordinære borgere opp – med rette – som èn mann og tar vedkommende i forsvar i artikler, kommentarer og lederplass, hvor de også fordømmer svinepelsene som sender griseriet. På SoMe dynges vedkommende ned i av oppmuntrende, støttende meldinger, selv fra politiske motstandere.
Hvorfor er ikke dette nok og hvorfor blir ikke dette faktum, som vi nå senest har sett i forbindelse med stormingen av Berg, sett for hva det er? Det knusende store flertallet er ikke for og bedriver heller ikke hat, hets og trusler. Det kommer nå som før fra mindre grupper, som nær sagt alle og hans svigermor både misliker og fordømmer. Hvorfor pressgrupper som lever av og er avhengig av disse klikkenes hat gjør det vet vi vel alle sammen, men hvorfor visse politikere, statlige institusjoner, medier, offentlige kommentatorer også forsøker å blåse opp problemet, smøre det utover det store flertallet og fremstille det som om en bitteliten klikk av ekstraordinært utrivelige eksistenser dominerer det offentlige ordskiftet er det vanskeligere å svare på.
Stater og dens maktmennesker har som kjent aldri vært gode venner av ytringsfriheten, men burde ikke våre medier som et minimum vært det?
Du må gjerne spørre, men du får neppe noe svar.
Men i mellomtiden kan du gjøre ditt ved å holde deg oppdatert og informert og det kan du gjøre med denne artikkelen, skrevet av jurist Anine Kierulf, advokat Jon Wessel-Aas, advokat Vidar Strømme og generalsekretær i Norsk Redaktørforening Arne Jensen – som i motsetning til enøyde medier og pressgrupper som Antirasistisk senter og Norges institusjon for menneskerettighetene (NIM) – både ser problemet og dertil flere sider av det. Det skyldes nok det enkle faktum at de først og fremst er fagfolk og ikke heltidsaktivister som f.eks. ARS og NIM.
Les og bli klok!