Den stadig råere volden i Sverige er et forferdende skue i det som tidligere var en velordnet rettstat, med skytinger, bombeeksplosjoner og bilbranner som en tilnærmet daglig foreteelse. Volden stammer hovedsakelig fra innvandrertette forsteder og sprer seg derfra til det omgivende samfunn. Voldsmonopolet har glidd så til de grader ut av tafatte myndigheters hender at rikspolitisjef Anders Thornberg mener at den svenske befolkningen bare må venne seg til det eskalerende voldsnivået. Han mener at det vil vedvare i minst fem til ti år fremover.
Samtidig står forståsegpåere i stat og kommune frem og villig bortforklarer og legitimerer særlig unge innvandrergutter/menns kriminelle, voldelige og direkte asosiale atferd. De plasserer ansvaret på det omgivende samfunn, som tydeligvis skylder de unge alt mulig. Når de unge ikke får det som de vil, er det altså legitimt at de uttrykker sin frustrasjon og sitt raseri på uskyldig tredjepart, som personran, vandalisme, bilbranner, oppløp eller angrep på offentlig tjenestepersonell. De har jo rett til det, så dårlig som de blir behandlet!
I Lund brenner biler regelmessig, og de blir altså ikke selvantent. Hva dette koster av penger i året er det vel ingen som vet, men det går utover absolutt alle andre – også andre innvandrere – fordi forsikringspremiene blir høyere, politiet blir overbelastet og må bruke allerede knappe etterforskningsressurser på saker de sjelden eller aldri får oppklart, for ikke å snakke om alle som ikke kommer seg på jobb etc. på grunn av utbrent bil og må bruke tid på å anmelde. Det er med andre ord ingen bagatell – ingen uskyldig guttestrek.
Derfor vakte det for en gangs skyld irritasjon i noen svenske medier da rettssosiolog Ingela Kolfjord ved universitetet i Malmö legitimerte bilbrannene som et utrykk for de ansvarliges «frustrasjon, fortvilelse og sinne»: de føler seg ikke akseptert i samfunnet:
– Jag tror definitivt att det här är ungdomar som inte hittat sin plats i samhället. Som känner av att de inte accepteras, att klimatet har hårdnat och att de ständigt blir sedda som ”de andra”. Bilbränder är inte bara ett sätt att visa sitt missnöja utan ett sätt att visa att man är frustrerad, förtvivlad och förbannad.
Hon menar att det är extra viktigt att ungdomar har saker att göra under sommaren.
– Det bästa vore om alla som ville kunde erbjudas ungdomspraktik och få åka kollektivtrafik gratis. Många lever i familjer där det inte finns pengar att köpa busskort eller åka på semester, säger hon och fortsätter:
– Många vuxna skulle nog inte vilja gå en hel sommar i sitt bostadsområde utan att kunna ta sig någonstans eller ha några pengar. Sommaren är lång och ungdomar behöver få saker att göra och känna sig viktiga i samhället. Jag har träffat ungdomar som kanske inte är så bra i skolan men blivit enormt stärkta av att få ha gjort praktik.
Men hvorfor er akkurat innvandrerunge med bakgrunn fra særlig Afrika og det islamske Asia (som begge inkluderer Midtøsten) så mye sintere enn andre unge – både etnisk svenske og innvandrere med synlig minoritetsbakgrunn? Det får vi aldri noen forklaring på. Hvilke muligheter er det disse ungdommene har blitt berøvet for i samfunnet? Har de ikke, som absolutt alle andre, tilgang til gratis utdanning og alt det øvrige svenske myndigheter tilbyr sine barn og unge?
Hva helt eksakt er det forståsegpåerne mener at akkurat disse ungdommene ikke får, som alle andre får? Vi får ikke noe svar på det heller. Men at ungdommene selv føler at de har krav på noe de ikke får og at samfunnet derfor skylder dem noe, er det liten tvil om. Det viser den ekstremt aggressive atferden deres med all ønskelig tydelighet. Det er som om man har med 3-åringer å gjøre, du vet; de som legger seg ned i butikken og skriker seg blå eller slår vilt rundt seg fordi han/hun vil ha en is, men ikke får. Den slags kravmentalitet er direkte livsfarlig for omgivelsene når den er innstallert i hodet på en tenåringsgutt eller enda verre: hos en voksen mann.
Hvor har de fått den fra? Et av svarene er en uansvarlig kulturelite og Europas snart største demokratiske problem: statsfinansierte NGO`er, som får skattepenger for å etablere og oppmuntre denne farlige mentaliteten hos minoritetsbefolkningen fra med bakgrunn fra særlig islambeltet i Afrika og Asia. Ikke bare det, de legitimerer, oppmuntrer og heier frem vold. – I realiteten er de pådrivere for både splittelse og vold, og de gjør det for skattebetalernes penger, konstaterer Johan Lundberg i det glimrende svenske nettmagasinet Kvartal.se.
Han har tatt en nærmere titt på hva Sveriges tidligere kultur- og demokratiminister Alice Bah Kunke faktisk støttet med offentlige midler, både i rollen som minister og som tidligere generaldirektør for Myndigheten for ungdoms- og sivilsamfunnsspørsmål (MUCF), som er den offentlige enheten som deler ut penger til organisasjons-Sverige.
Det er så man knapt tror hva man leser; svenske myndigheter som har så store problemer med opptøyer, bilbranner og vold, støtter samtidig organisasjoner som oppfordrer til alt sammen.
– I satsningen på «forstadskultur» understøtter staten et destruktivt verdensbilde der bilbranner er legitime rop om hjelp fra ungdommer som misshandles av en rasistisk og voldstilbøyelig samfunnsmakt. Det bør gjøres til et valgspørsmål, mener Lundberg. Det er nok for sent, men det burde definitivt settes på dagsorden, for hvorfor skal det samme samfunnet finansere oppviglere og rasister?
Norske myndigheter burde skrive seg dette bak øret, for vi ser samme tendenser her, og vi har ingen mangel på statstøttede raseagitatorer som f.eks. Akhenaton de Leon i OMOD og Antirasistisk senter, som begge f.eks. brukte Schjenken-saken – et enkelttilfelle av en tjenestefeil – til å overbevise alle med synlig minoritetsbakgrunn om at Norge er institusjonelt rasistisk og at de nærmest kom til å ligge strødd i gatene etter rasistisk ambulansepersonell som ikke aktet til å hjelpe dem ved livstruende sykdom. Det hevdet også daværende finansminister Kristin Halvorsen og den evig opportunistiske Abid Raja, som begge påsto, hvilket var og er beviselig feilaktig, at «aldri ville skjedd med en hvit mann». Hva tror de dette gjør med minortetsbefolkningens, og da spesielt unge menn proppfulle av testosterons, holdninger til majoritetssamfunnet og landets myndigheter?
I Sverige er slike statsstøttede agitatorer særlig ondartede. Kulturdepartementet har gjennom en årrekke pumpet inn penger i organisasjoner som bygger på en postkolonial revolusjons- og oppviglerretorikk, som demoniserer politiet og oppmuntrer til opptøyer, påpeker Lundberg. Andre statlige pengeutdelere bidrar også med liv og lyst. Nærmere ti millioner av skattebetalernes penger har for eksempel gått til organisasjoner som er assosiert med de alvorlige opptøyene i den innvandrertette forstaden Husby våren 2013.
Etter valget i 2014 initierte Bah Kunke en satsing på kultur i såkalte utsatte områder – som Sverige nå har 60 av, hvor det til sammen bor og arbeider over en halv million mennesker – og foreslo å sette av 230 millioner kroner til kulturelle aktiviteter i sosioøkonomisk utfordrede områder med lav valgdeltagelse. Tanken var å støtte «kulturelle initiativ fra lokale sivilsamfunnsorganisasjoner som vil engasjere seg i utviklingen og den kunstnerlige gestaltningen av sitt nærområde». Prosjektet ble heldigvis felt av Sverigedemokraterna, og summen skrumpet inn til 130 millioner. Det skal nok alle være glade for når vi ser hva regjeringen har fått for pengene.
Samarbeidspartnere i prosjektet var Folkes Hus, parkmyndigheter, MUCF, Boligverket, Riksteateret og kommunale organisasjoner. Samtidig ble det kjent at MUCF, som tidligere ble ledet av selvsamme Alice Bah Kunke, hadde delt ut midler til ekstremistiske organisasjoner. Det gjør det fremdeles.
Tre personer, Edna Eriksson, Simon Strömberg och Victoria Nguema, projektanställdes av Kulturrådet för att under hösten 2015 ”förbereda satsningen”. [3] I det förslag som presenterades i november samma höst, med paraplybeteckningen “Äga Rum”, konstaterades att det ”finns en utbredd projekttrötthet i många av dessa områden som visar på ett behov av kontinuitet och hållbarhet”. [4] De projekt som skulle prioriteras, sades det, var sådana som bidrar ”till att en mångfald av konst och kultur kommer till stånd”.
Det fastslogs vidare att projekten bör ha lokal förankring via samarbete med ideell verksamhet på orten, och syfta till att inbegripa och nå så många invånare som möjligt. Det underströks också att samhället rör sig i riktning mot en ökad heterogenitet, där så kallade filterbubblor, det vill säga ”individanpassning av utbudet på internet”, får som konsekvens att folk huvudsakligen kommer i kontakt med ”information och kultur som man redan känner till”.
Et av prosjektene som fikk penger er Hiphop Teater Kollektivet (HTK). I utgangspunktet var det drevet av organisasjonen Megafonen – de skal vi komme tilbake til – men driften ble overtatt av Rådet av enade kreoler (RAEK). Sistnevnte fikk i sin tid penger for prosjektet «Chilla organiserat», som mistet lokalet sitt kort etter fordi naboene klaget over høylytte fester hvor det ble servert alkohol til ungdommer. Dette til tross for Chilla organiserat uttalte formål nettopp var å hjelpe lokale ungdommer å finne lokaler hvor de kunne oppholde seg. Nå fikk bakmennene altså nye penger til å drifte HTK.
Lundberg stiller spørsmål om hvordan Kulturrådet resonnerte når de valgte å finanserie RAEK: kjente de ikke til organisasjonens ideologiske utgangspunkt? Det kommer til uttrykk i RAEKs revisor Ali Khamis låt «Organisert kriminalitet», hvor det fremholdes at det er politiet som utgjør Sveriges største forbryterorganisasjon. «- Hva gjør vi når de som er her for å beskytte oss og gi oss trygghet systematisk utsetter andre for forbrytelser?», spør Khami, som opplyser om at han «hater grisen, jeg mener onkel Blå [slang for politiet]». Videre: «Våre beskyttere skal beskytte staten, riksdagene/rosenbaderne har aldri noensinne spurt oss om hva vi synes om lovene». Eller hva med RAEKs ordfører Lewens Tasins utmeldinger i Facebook-gruppen Postkolonialt perspektiv, der man debatterer «Hvit skyld», «Hvit psykose» og «rasemaktsordninger»? Der skriver Tasin for eksempel at «Det vi bevittner i Sverige nettopp nå, er hvithetens dødskramper».
Lundberg konstaterer at siden Kulturrådet har gitt en rekke andre organisasjoner i forstedene med likelydende ideologiske agendaer, har man tilsynelatende ikke noe større problem med RAEKs postkoloniale revolusjonsromantikk og oppviglerretorikk.
Så var det organisasjonen Megafonen, som RAEK har vokst ut fra. Den Stockholm-baserte Megafonen har fått 3 millioner kroner, mens søsterorganisasjonen i Göteborg, Pantrarna, har fått rundt 3,5 millioner.
Det er vanskelig å vite hva Megafonen driver med i dag, skriver Lundberg, som påpeker at organisasjonens nettside ikke har vært oppdatert siden 2013. Da var de til gjengjeld svært aktive i forbindelse med opptøyene i Husby. SVTs dokumentarprogram Uppdrag Granskning viste i 2014 til en hemmeligstemplet politietterforskning som viste at Megafon fungerte som aktiv pådriver for opptøyene.
Megafonen var uppenbarligen snabba med att uttala sig om den tragiska dödsskjutningen av en 69-årig man som blev startpunkten för kravallerna. Man anklagade polisen för mord och krävde en ursäkt. På en presskonferens under upploppen, uttalade sig Megafonens talesperson Rami Al-Khamisi: ”Det som hände i måndags var ett mord på en av våra grannar. En konflikt mellan polisen och Husbys medborgare.”
Uttalandet är bara ett i mängden från Megafonens sida, där bilden frammanas av en polisstat som använder statens våldsmonopol för att förtrycka hela bostadsområden. Det handlar om en verklighetsuppfattning som utgår från en polarisering där förorten ställs mot det övriga samhället. Senare har det visat sig att Megafonens beskrivning var djupt felaktig. I själva verket har många invånare i Husby tvärtom efterfrågat större polisnärvaro i området.
Lundberg mener det er belegg for å hevde at opptøyene ikke ble utløst av politiets skuddløsning, men av venstreradikal propaganda som anvender postkolonial retorikk og fremstiller omgivelsene som en fiende av forstedene. Dette verdensbildet videreformidles i en ungdomskultur hvor majoritetssamfunnet og politiet regelmessig beskrives som fiender, skriver Lundberg og viser til at drøyt en måned før opptøyene, hadde Megafonen invitert den radikale professoren Irene Molina til Harakat Café i Husby. Den trotskistiske avisen Internationalen, som påfallende flittig dekket aktivitetene på cafèen, siterte Molina: «Er det ikke på tide å ganske enkelt starte denne forstadsrevolusjonen? Forandringen skal komme fra forstedene.» I følge avisen skal hun ha fått en «dundrende applaus som ingen ende ville ta».
I ettertid har venstresiden kategorisk benektet at Megafonen hadde noe som helst ansvar for opptøyene. I stedet hevdet man at alt fra bilbranner til steinkast mot redningspersonell og organiserte opptøyer med begge deler, skyldes sosioøkonomiske faktorer. Denne modellen har imidlertid et forklaringsproblem. Det finnes mange mennesker i Husby, det øvrige Sverige, Europa og resten av verden som er betydelig dårligere stilt enn ungdommene i Husby, men som ikke starter opptøyer.
Det er derfor grunn til å anta at drivkreftene er ideologiske, mener Lundberg. De som driver frem opptøyene er ungdommer som gjennom politiske aktiviteter, som på Megafons ungdomskafé, har blitt foret med bilder av politiet som representant for et majoritetssamfunn som mer eller mindre har gått til krig mot forsteder som Husby og Rinkeby. Dette kan man da også lese i tekst etter tekst på Megafonens nettside, påpeker Lundberg. En tekst beskriver hvordan politiet uten grunn mishandler forstadsungdommer og siden unnlater å gripe inn når nazister går løs på de samme personene. Teksten avsluttes slik: «Natten etter at politiet slapp forbi nazistene, brant det to biler».
Man legitimerer altså bilbranner som et rop om hjelp fra ungdommer som ikke bare blir overlatt til sin skjebne, men som blir forfulgt og mishandlet av en samfunnsmakt som går inn for å disiplinere underklassen ved et overforbruk av vold. Dette verdensbildet bekreftes senere og forsterkes av den statsfinanserte hip-hopen.
Lundberg viser til et intervju med den svenske rapperen Carlito, som er så populær hos det svenske kulturetablissementet at han ble invitert til Dramaten for å holde monologer om postkolonial teori. Carlito vartet opp med en fortelling om at politiet beleirer ungdommene i Rosengård: – I Rosengår erkjente for eksempel politiet at de kjører en psykologisk krigføring mot ungdommer, hva faen er det? Er vi i Vietnam eller Malmö? Er det medborgere eller fiender vi snakker om. Politiet erkjente det, jeg kunne tro mine egne ører. De har blitt utdannet av militæret i psykologisk krigføring. Som at de lar helikoptre sirkulere over Rosengård sånn at det skal forsterke følelsen av at de blir overvåket og at det fører til færre forbrytelser. Det er helt sykt at man behandler en viss del av befolkningen på denne måten, sa han.
Journalisten hadde – dessverre i likhet med altfor mange av sine norske kollegaer – ikke et kritisk spørsmål til denne virkelighetsoppfatningen. Vedkommende følger derfor opp med, og husk nå endelig på at det faktisk er svenske myndigheter vi snakker om her: – Det låter mer som et militærdiktatur enn et demokrati? Rapperen er ikke sen om å svare: – Vi var selv i Rosengård, jeg og Labyrint, og skulle spille, og området var virkelig under beleiring. Når vi kom tid, det var for to år siden, var det store panserbiler og politi på hester som red omkring i gatene. Vi så noen ungdommer som var trykket opp i et hjørne og ble utspurt av politiet, det var en helt syk stemning. Jeg lurte på om jeg hadde havnet i Kosovo.
Lundberg påpeker at dette er samme virkelighetsoppfatning som strømmer ut fra organisasjonen Rådet av enade kreolers sentrale figur Ali Khamis låt ”Organiserad brottslighet”: systemet som repressivt. Staten som undertrykker medborgerne gjennom volden som fysisk og mentalt praktiseres av politiet for å holde underklassen på plass.
De er ikke alene om det. Megafonens søsterorganiasjon i Göteborg, Panterne, har samme verdensbilde og bruker samme retorikk: Demokratiet er en kimære. Derfor er det ingen grunn til å respektere lover og regler. De er dessuten bare en kulisse, hvis hensikt er å skjule en økonomisk undertrykkelse som igjen er rasistisk motivert. Globalt kommer det til uttrykk som imperialsme, mens det lokalt viser seg i form av utsugning og trakassering av befolkningen i forsteder som Husby eller Biskopgården.
Denne organisasjonen innledet da også sin virksomhet ved å invitere den gamle lederen for Black Panters Bobby Seale som 1. mai-taler i 2013. Hensikten er angivelig å engasjere ungdommer, og Panternes definerte mål er at staten skal opprettholde ungdomsklubber. Navnet Panterne signaliserer derimot noe annet, konstaterer Lundberg.
Det är hämtat från de amerikanska Svarta pantrarna, vars panteremblem Göteborgsorganisationen använt som logotyp. Svarta pantrarna var en militant marxist-leninistisk organisation, huvudsakligen verksam under 1960-talets andra hälft och 1970-talets första. Organisationen förespråkade revolution och dess medlemmar bar vapen offentligt, inte minst i sammanhang där de kunde förväntas bli fotograferade. Deras vapenarsenal blev med tiden omfattande. Disciplinen inom organisationen ska ha varit stenhård. Enligt David Horowitz, som i slutet av 1960-talet ingick i Svarta pantrarnas innersta krets, ska organisationen ha legat bakom över tio mord bara i de egna leden.
De amerikanske rasedemagogene med sitt rasistiske og voldelige budskap ble populære i USAs medier, samt middel- og overklasse, akkurat som deres arvtagere er svært så populære i svenske – og norske – medier og den innvandringsliberale eliten.
Høsten 2012 inviterte Panterne den like populære lederen for organisasjonen Sveriges Unge Muslimer, Rashid Musa, for å snakke om islamofobi. Musa jobbet på den tiden for det islamistiske studieforbundet Ibn Rushd, som også mottar betydelige beløp i statstøtte. Musa innledet foredrag med å fortelle hvor tiltalt han var av De svarte panternes filmers omslag, som viste svarte menn i baskerluer bevæpnet med hagler. Han la til at Panterne hadde gjenoppstått i «Göteborg av alle steder», «men at forskjellen var at de [svenske] ikke hadde baskerluer og haglegevær, men at det kanskje kommer».
I 2013 dro en av Panternes grunnleggere, Yassin Ben Saleh, til Syria og vervet seg som IS-soldat. Ikke desto mindre figurerte han i SVTs-dokumentar «Jeg er faen meg en panter» i 2015, som var en ukritisk hyllest til Panterne og hvor Saleh også ble intervjuet. SVT unnlot beleilig å opplyse at Saleh døde som IS-terrorist. På Panternes offisielle instagramkonto ble Salehs død kommentert slik: «Hvil i fred. Vi kommer aldri til å glemme deg, en sann krigssjel. Måtte du komme til paradiset InshAllah» (om Allah vil). Som ledd i regjeringens «forstadssatsning» fikk altså denne organisasjonen over 3,5 million kroner fordelt over to år.
– Nå brenner det. Her står vi sammen, Panterne og Megafonen. Om vi ikke fantes, hvem hadde da tatt ansvar for å forsøke å forstå skyggene som rører på seg i våre gater med steiner i hendene?, skrev Panternes ledere Homa Badpa og Murat Solmaz i forbindelse med optøyene i Husby i mai 2013. Solmaz var i 2010 kandidat for det trotskistiske partiet Râttvisapartiet Sosialistene i Göteborg. Badpa hadde på sin side tidligere meddelt at politiet «ser på oss som mus og hobbyen deres er å jage, ødelegge, diskriminere og komme unna med det. Neste gang grisen stiller deg mot veggen, be dem suge deg langsomt og i stedet for at snuten skal sjekke oss, kan de kle seg nakne og gjøre seg klare til å bli tatt».
Lundberg fortsetter: Noen måneder før Salehs død, publiserte Göteborgs-Posten en reportasje om et av Panternes prosjekt, et veggmaleri på en bygning på bytorget i forstaden Biskopsgården. Temaet var «Visjonærer», og en av visjonerne som ble malt på veggen var den palestinske flykapreren og terroristen Leila Khaled. En av malerne, Sabrin Jaja, fortalte at hennes valg av Khaled som forbilde var enkelt: – Hun er palestinsk frihetskjemper, et forbilde for meg på mange måter. En riktig krigersjel. – Man kan notere seg ordvalget, skriver Lundberg og påpeker at hyllesten «krigersjel» også ble brukt i instagramhyllesten av IS-terroristen og Panter-lederen Yassin Ben Saleh.
I forbindelse med det svenske valget var partiledere av alle politiske farger – akkurat som her i Norge – tilsynelatende svært opptatt av at vi må motvirke splittelsen og polariseringen i samfunnet. Men er det noe som kan sies om de tre organisasjonene som nevnes i denne artikkelen, er det at de snarere har som ambisjon å øke polariseringen. For den som ikke vil se samfunnet falle fra hverandre, fremstår de midlene som drysses over disse organisasjonene, og til sammen dreier det seg om nesten ti millioner kroner, ikke som spesielt velanvendte, poengterer Lundberg, som mener at det er all grunn til å ta en titt på hva myndighetene faktisk gir av penger til politisk eksteme organisasjoner. Det finnes nok av problemer i forstedene og som bare øker, om ikke staten skal sponse organisasjoner som sprer voldelig revolusjonsromantikk og oppviglerretorikk.
Den norske staten burde gjøre det samme; man er jo så opptatt av Human Rights Service ørlille bidrag fra potten som sponser en rekke NGO´er. Hva med å kikke litt nærmere på alle de andre og hva slags politikk og retorikk de sprer? Bør for eksempel organisasjoner som gjør sitt beste for å fiendtliggjøre minoritetsbefolkningen, overbevise dem om at de blir forfulgt, undertrykket og forfordelt av det omgivende samfunn egentlig sponses av det samme samfunnets skattepenger?
I et oppslag om «Hiphop teater kollektivet» i Dagens Nyheter, spør journalisten den svenske Kulturrådets representant Simon Strömberg om de 130 millionene av skattebetalernes midler virkelig ble anvendt på fornuftig vis. – Det er nok de mest velanvendte på lenge. I relasjon til statens andre utgifter er det en veldig billig penge, svarer Strömberg kjekt.
– Men hva får vi egentlig for den billige pengen? Og er det virkelig dette vi vil ha? Hva blir konsekvensene på sikt, for samfunnets del?, lurer Lundberg på.
Konsekvensene ser vi nok allerede i Sverige. Det er på tide å trekke det uansvarlige kulturvenstre, medier, øvrige eliter og NGO`er til ansvar. Revolusjonsromantikk og voldsfantasier har det til felles med kommunistiske og islamske stater at det gjør seg best på komfortabelt lang – det vil si meget lang – avstand. Det er ikke like artig når det inntreffer i eget nabolag, og vi skal huske på at det svenske etablissementets elleville liberalitet og toleranse for voldsfremmende ideologier og organisasjoner faktisk går utover noen – og da hovedsakelig de lovlydige innvandrerne og den svenske underklassen som er så uheldige å måtte bo i disse områdene.
Og hvorfor lovlydige, demokratiske borgere finner seg i at vi ikke bare utsettes daglig for en liten venstreklikks ukritiske fremming og feiring av tilvandrede revolusjonære samt deres rasistiske agenda, men også å betale for den fordi inkompente politikere og byråkrater synes det er så morsomt med mangfold, kan vi jo bare lure på.
Det bør vi som samfunn snart ta et oppgjør med.
Likte du det du leste, eller mener at det er viktig at noen forsøker å sette ord på vanskelige problemstillinger og at det trengs uavhengige alternativer til de etablerte mediene? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte enkvinnesdriften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.