Faktisk.no har nylig gjort seg bemerket med et politisert frontalangrep på nisjemediene Document.no, Rights.no og Resett, og gjør sitt aller, aller beste for å få dem til å se veldig skumle, konspiratoriske og løgnaktige ut. Det gjøres ved et av de eldste tricksene i boka: guilt by association. Det nemlig et atalt nettverk; ett kjempestort, ekkelt nettverk bestående av ikke-samarbeidende grupper fylt med nasjonalister, islamfiendtlige og innvandringskritikere og anti-vaksere og gud vet hva , som driver å deler sakene deres på sosiale medier og det er derfor – bare derfor, husk på det! – nisjemediene utklasser de store, redaktørstyrte og statsfinansierte mediene på sosiale medier. Så deler du sakene deres du også, ja, da er du ikke det grann bedre enn de ondsinnede skrullingene i ikke-nettverket deres!
Det later imidlertid til at Faktisk.no og eierne VG, Dagbladet, NRK, TV 2, Polaris Media og Amedia lider av den klassiske problemstillingen med å se splinten i andres øye, men ikke bjelken i sitt eget. Men det er vel også derfor Faktisk.no i det hele tatt ble opprettet, for den nærliggende tanken at nisjemedienes eventyrlige vekst kan skyldes deres egen svikt later til å være ikke-eksisterende i norske mediers univers. De skulle angivelig holde et skarpt, kritisk øye med sine eiere, men det ante oss i de fremvoksende mediene at fokus hovedsakelig ville rettes annet steds hen. Og ganske riktig: I 2017 la mediekritiker Jan Arild Snoen daværende fasit på bordet: Flaggskipet som skulle granske landets medier, hadde gransket vesle Rights.no like mange ganger som alle de store mediene til sammen.
Jøsseball, for et sjokk – hvem kunne vel se det komme? Man gransket et nisjemedie med tre ansatte og 1,8 millioner i statsstøtte flere ganger enn gigantiske NRK, Norges mektigste mediehus med 3419 ansatte og 6 milliarder kroner i årlig budsjett, og hele resten av røkla til sammen.
Men det var i 2017, så de har kanskje blitt litt bedre siden sist? Ikke hvis vi skal tro Faktisk.nos egen statistikk, som Øyvind Thuestad hos Document.no har tatt en liten kikk på:
På grunn av den politiske slagsiden mangler Faktisk.no tillit som nøytral faktasjekker. Slagsiden trer tydelig frem når man ser på hvem som blir utsatt for sjekk og hvem som hyppigst får dommen «Helt feil».
De fem mediene som Faktisk.no tar for seg i artikkelen; Document, HRS, Resett, Steigan og Lykten, er faktasjekket til sammen 34 ganger og har fått dommen «Helt feil» 27 ganger. De fire mediene som er direkte eiere i Faktisk.no – NRK, TV 2, VG og Dagbladet –, er sjekket 31 ganger og fikk «Helt feil» 17 ganger.
Med andre ord: Fire giganter i den norske medieverdenen, medier som samlet publiserer ekstremt mye mer redaksjonelt stoff enn de fem alternative mediene, er faktasjekket færre ganger og har fått stempelet «Helt feil» betydelig færre ganger.
Document er sjekket flere ganger (8) enn Norges største avis, VG (6), og dobbelt så mange ganger som Aftenposten (4).
Flere redaktører og medarbeidere i frie medier er saumfart: Hege Storhaug, Helge Lurås, Nina Hjerpset-Østlie og Pål Steigan er sjekket til sammen 12 ganger; 11 endte med «Helt feil».
Den som fremdeles er i tvil, kan se på de politiske partiene. Rødt og SV er sjekket 18 ganger og har fått «Helt feil» én gang (SV). Fremskrittspartiet er sjekket 30 ganger, 11 av dem med resultatet «Helt feil».
Men kanskje vil du tenke at de redaktørstyrte rett og slett trenger å granskes mindre enn sider som Rights.no, Document.no og Gjenstridig.no fordi førstnevnte er proffere og flinkere? I så fall skal jeg røpe en liten hemmelighet: det forholder seg faktisk stikk motsatt. Vi har aldri trengt noen tjeneste som Faktisk.no fordi det har klart seg lenge med redaktørstyrte medier, innvandringsliberale politikere/debattanter og hauger av statstøttede, ditto organisasjoner. I motsetning til dem – som i 40 år har kunnet påstå nær sagt hva som helst uten konsekvenser – vet vi alternative at vi blir tatt på den minste feil, og vi slipper ikke unna med en knøttliten notis under stiften på side 38 at vi beklager feilen. Våre feil havner uten unntak på forsiden, på lederplass, i debattspaltene og i tusenvis av oppslag og tråder på sosiale medier i ukesvis etterpå. Og når vi gjør en ny – feilbarlige mennesker som vi i motsetning til resten av presse-Norge er – blir samtlige tabber gjennom årenes løp listet opp i egen faktaboks. Derfor er vi ekstra nøye, og vi unngår enhver ikke-anerkjent kilde som tvilsom.com, konspikameratene.se og raddikalporttal.no.
Derimot hender det at vi begår den utilgivelige synden å bruke like anerkjente, men redaksjonelt høyreorienterte (uæh!) kilder, som f.eks. The Telegraph, Daily Mail og Jyllands-Posten, der etablerte medier konsekvent benytter utlandets redaksjonelle svar på Dagsavisen: The Guardian, New York Times og Politiken. Når de redaktørstyrte mediene orienterer deg om stemningen i den britiske eller amerikanske befolkningen på grunnlag av The Guardian og New York Times, er det nøyaktig det samme som å gjøre et venstreorientert, elititisk lite nisjemedies, som f.eks. SVs medlemsblad, verdensanskuelse og holdninger representative for hva den norske befolkningen måtte føle og tenke om dette og hint. Den delen av befolkningen som måtte falle faller utenfor dette ultrasmale politiske spekteret blir utmalt som skumle eksistenser som høyreekstreme, nasjonalistiske, uutdannede, konspirasjonstenkende osv osv osv som er lette ofre for løgnaktige og falske medieaktører. Så er det jo ikke rart at de redaktørstyrte medienes samfunnsanalyser går fullstendig på trynet; som f.eks. da Brexit og Donald Trump rammet samtlige redaktørstyrte norske medier som lyn fra klar himmel. Vi andre, som faktisk orker å lese andre aviser enn bare de som på behagelig vis bekrefter vår egen verdensanskuelse og våre egne fordommer – spesielt på lederplass – fantes jo ikke overrasket i det hele tatt.
Førte disse sjokkene til noen kritisk selvransakelse i de redaktørstyrte lokaler? Jada, og man fant heldigvis fort svaret på problemet: det måtte skyldes noen andre, som f.eks. aktører med skumle hensikter og «falske nyheter» som våpen. Regelrette påvirkningsagenter som med løgn og bedrag forfører folket. Det kunne man jo ikke ha noe av, for alle abonnonerer da på norske redaksjoners foretrukne, innvandringsliberale verdensanskuelse? Nei, folket måtte tilbakeføres til flokken og dermed ble Faktisk.no sjøsatt. Og sistnevnte – dresset opp som et slags sannhetsministerium – vadet rett ut i den betente verdidebatten eller det det egentlig er: en kulturkrig, som den aggressive part riktignok benekter at pågår, og rettet fokus mot sine fremadstormende konkurrenter som både eiere og faktasjekkingstjeneste mener at må være forfalskere og løgnere. Hvis ikke kunne det nemlig hende at de måtte foreta en ærlig granskning av seg selv og det er man åpenbart ikke villige til. De skal angivelig granske makta, men de foretrekker å granske dens utfordrere som altså tilfeldigvis også er deres skarpeste konkurrenter.
For tenk litt over det. Noen av de aller mest seiglivede mytene i dagens samfunndebatt er at vi egentlig har lav (asyl)innvandring, at den er økonomisk lønnsom, at integreringen på arbeidsmarkedet fungerer, at (asyl)innvandringen vil redde velferdsstaten og ikke minst: at Norge trenger slik (asyl) innvandring fordi landet stopper uten. At trykket mot Europa utgjøres av rene krigsflyktninger. At unge, enslige menn egentlig er barn. Fra hvor og hvem kommer disse mytene fra, mon tro?
Alle vet det, Faktisk.no og eierne deres inklusive. Men det makter de åpenbart ikke ta ansvar for, og hvorfor skulle de det når det er så mye enklere – og langt bedre for eget selvbilde – å skylde på noen andre?
NRK er så ille på innvandringsfeltet at når f.eks. når noen i sosiale sammenhenger oppsøker undertegnede for å diskutere det – hvilket alltid skjer når folk har fått i seg en øl og to – og det viser seg at vedkommende utelukkende får opplysningene sine fra NRK, ja, da skifter man tema eller finner noen andre å snakke med. Etter 15 år i opplysningens tjeneste på spesielt innvandrings-, integrerings- og islamfeltet gidder man ikke lenger å bedrive voksenopplæring på grunnleggende ABC-nivå på fritiden. De vet praktisk talt ingenting om feltet, men èn ting vet de likevel alt om: At nisjemediene farer med løgn og falske nyheter om hele dette politiske feltet. Og hvordan vet de så det når de åpenbart ikke leser disse mediene? Fordi de redaktørstyrte sier det, vel! Selv har jeg mistet tellingen over alle de gangene jeg støter på postulater som «Rights og Document er fake news!», «Denne artikkelen er fra Rights eller Document og er bare løgn!» eller «Dette stemmer ikke for Rights og Document er useriøse og bruker bare useriøse kilder!». Fordi jeg tilfeldigvis vet at den aktuelle artikkelen f.eks. er basert på en artikkel i svenske, redaktørstyrte Expressen og tall fra det statlige Brottsförebyggande rådet, ber jeg som regel vedkommende sjekke kildene og spør hva som er falsk eller løgn med dem eller gjengivelsen. Det er sjelden jeg får noe svar. Ber man vedkommende dokumentere hva som er løgn og hvorfor – eller enda verre: hoste opp noen dokumentasjon på påstått bruk av useriøse kilder – forsvinner vedkommende raskt ut av diskusjonen – like stille som de støyende entret den. De djerveste av de indignerte glefser imidlertid nedlatende at de sannelig ikke akter å dokumentere noe som helst, for de leser nemlig ikke sånt hatefullt, konspiratorisk og løgnaktig søppel som Document og Rights. Spørsmålet om hvordan de da kan være så skråsikre i sin dom over ikke bare den aktuelle artikkelen som debatteres, men hele nettstedet, får man aldri svar på, for vedkommende er ferdig med å spy og har listet seg ubemerket vekk. Jeg går uten videre ut fra at de fleste ser problemet og sirkelargumentasjonen her.
Det ultimate beviset på medienes svikt på innvandringfeltet – en debatt som er av største viktighet fordi den berører ethvert annet samfunnsområde; det er derfor nesten alle offentlige ordskifter nå ender med innvandringsdebatt – kom i mars 2016, da VG fortjenstfullt publiserte et notat fra Utenriksdepartementet hvor det het: «Norsk opinion er neppe mentalt forberedt på migrasjonskrisens fulle tyngde. Det gjelder også kostnader og konsekvenser for andre budsjetter og politikkområder».
Var det noen redaktører i norske medier som på lederplass stilte spørsmål om hvorfor norsk opinion ikke var mentalt forberedt på det – og hvilken rolle pressen selv har spilt i dette bildet? Nei, selvfølgelig ikke. Men den direkte og indirekte pressestøttens uttalte formål er altså å sikre et «mangfold av aviser over hele landet» og derved sikre «et bredt spekter av informasjon og meningsutveksling». At norsk opinion likevel ikke er «mentalt forberedt på migrasjonskrisens fulle tyngde, samt kostnader og konsekvenser for andre budsjetter og politikkområder», forteller det meste om hvor ensidige norske medier faktisk er, både redaksjonelt og nyhetsmessig. At ikke en eneste riksavis forfulgte saken og stilte spørsmål om pressens egen rolle, forteller også sitt.
Det var mange små, lokale trefninger i kulturkrigen før de redaktørstyrte medienes Brexit- og Trump-sjokk, men det har vært tilnærmet åpen strid over hele linjen siden Faktisk.no ble lansert som medias fremste konvensjonelle våpen. Men ingenting har virket til tross for at moteriktige ord som «fake news», «konspirasjonsteoretikere», «hatspredere» og «Donald Trump» ble lagt til det aldrende arsenalet av «høyreekstremister», «rasister», «nasjonalister» og «Anders Behring Breivik». Og ikke minst skjellsordet «ekkokammer», som er et digert, tenkt kammer hvor absolutt alle som tillater seg å mene noe annet enn Faktiskiallefallsånncirka.no samt venstreorienterte og innvandringsliberale redaktørstyrte medier angivelig oppholder seg i for å slippe å bli utsatt for divergerende meninger. Den uanstendige høyresidens svar på venstresidens og akademias økende etablering «Safe space» på statsstøttede læreseter, så å si. Sett utenfra utgjør nettopp redaktørstyrte medier og faktasjekketjenestene deres planetens største ekkokammer, men det er en annen sak. Så naturlig nok vokser og trives de alternative mediene stadig vekk, nå i den grad at de på sosiale medier utklasser de store redaktørstyrte med ditto stor stab og pengebinge.
Ubehagelige antydninger eller direkte utskjellinger i to tiår har ikke hjulpet og å finansiere løpegutten Faktisk.no – som til tross for det pompøse navnet ikke har enerett på hverken fakta eller sannhet i politiske stridsspørsmål – har heller ikke hjulpet. Kunne det vært en idé å rette blikket mot seg selv? Ha ha, er du helt teit eller…? Nei takk, da heller underminere enda mer av den tilliten man fremdeles har ved å sette seg på det offentlige ordskiftet og utdefinere alle som utfordrer ens foretrukne sannhet og faktaer som «konspirasjonsteoretikere» i håp om at de holder sin munn.
Hvilket er nettopp hva Faktisk.no og de redaktørstyrte mediene har gjort under korona-pandemien.
I sluten av mai publiserte Aftenposten en interessant artikkel med den like interessante overskriften: «Det ble avvist som en konspirasjonsteori. Nå tenker stadig flere eksperter nytt om koronavirusets opphav». Konspirasjonsteorien det var snakk om var den frem til da – i hvert fall i følge våre egne politikere, redaktørstyrte medier og Faktisk.no – helt utrolig fullstendig totalt utenkelige tanken at Covid-19 kan være menneskeskapt og/eller har lekket ut fra et laboratorium i Kina. Dette siste kan selvsagt ikke stemme, for Kina har jo sagt at det ikke stemmer og er det noe autoritære regimer som Kinas aldri gjør, så er det å lyve! Dessuten: en av dem som tidlig sa at viruset kunne være menneskeskapt og resultatet av en laboratorielekkasje var den av denne verdens journalister hatede Donald Trump og da bare måtte det jo være en løgn eller en konspirasjonsteori så dust som han er, ikke sant?
Så gretne så en liten, angivelig liberal politisk, kulturell og medial elite seg på denne trumpiske konspirasjonsteorien at ingen av dem så noe betenkelig ved å bedrive en ren utdefineringskampanje mot alle som våget å opponere. Facebooks offisielle politikk var den samme: der fikk man i beste fall fjernet innlegg og advarsler hvis man la ut artikler som hevdet at viruset er menneskeskapt; i verste fall ble man utestengt midlertidig eller permanent. Redaktørstyrte medier og deres faktasjekketjenester hadde absolutt ingen ting å si om denne grove sabotasjen av det offentlige ordskiftet og den demokratiske sannhetssøken.
Hvordan i all verden kom det offentlige, demokratiske ordskiftet hit? «Ikke minst fordi det [teorien om at Covid er menneskeskapt. Min anm.] ble fremmet av USA mens Donald Trump var president. Dermed ble teorien ofte tolket som et ledd i den storpolitiske kampen mellom USA og Kina»,skrev Aftenposten-journalist Kristoffer Rønneberg.
Jaha ja, og hvem var det nå som foretok den tolkningen for oss og gjorde den til en offisiell sannhet…? Det kan vel aldri ha vært vår fryktløse, gravende, faktaorienterte og maktkritiske presse?
Fordi navnet i hvert fall burde forpliktet litt, er faktisk Faktisk.no verstingen i klassen. De satte seg tungt på den offentlige debatten allerede i mars 2020 med en egenprodusert videosnutt hvor Øystein Tronsli Drabløs forklarer oss på pedagogisk vis hvor tåpelig og fullstendig ugrunnet denne teorien om menneskapt virus/lablekkasje var. Det skjedde under vignetten «Dette er konspirasjonsteoriene om koronaviruset». Deretter spredte Faktisk.no videoen sin på landets sosiale medier med denne oppfordringen: Hjelp oss å spre fakta. Del denne artikkelen. Man skulle nesten tro at Drabløs og Faktisk.no opererte under det spenstige mottoet «Faktisk.no – fastslår fakta før fakta faktisk foreligger!»
Da NRK – av alle – i juni 2020 tillot seg å publisere artikkelen «Norsk forsker skaper strid om virusets opphav» gikk Faktisk.no til felts mot NRK og fordømte statskanalen for å fremme konspirasjonsteorier under overskriften: «NRKs omstridte korona-artikkel har spredt feilinformasjon til millioner». NRK la seg flate og beklaget; Faktisk.no triumferte.
Vi spoler frem til mai 2021 og Biden-adminstrasjonen proklamerer at der er en viss sannsynlighet for at viruset er menneskapt og/eller skyldes en lablekkasje. Det er i alle fall sannsynlig nok til at man vil etterforske saken nærmere. De redaktørstyrte mediene og Facebook hopper øyeblikkelig på kommando. Over natten blir det plutselig lov til å diskutere saken på Facebook og i media skriver journalister om helomvendingen – uten å nevne sin egen helomvending og ikke minst: sin egen rolle og ikke minst stemplingsiver i året som har gått. Det kommer ikke et pip på de forskjellige mediers lederplass som redegjør for egen helomvendig, tar opp sin egen rolle og langt mindre unnskylde den. Ingen har et ord å si om at deres egen faktasjekketjeneste har gått et politisk ærend, fastslått «fakta» på sviktende grunnlag og stemplet meningsmotstandere som konspirasjonsteoretikere samt buntet dem sammen med «Trumpister», «anti-vaksere», «høyreekstremister» og andre gufne eksistenser.
I VG klarer journalist og kommentator Astrid Meland det kunstykket å skrive en helsides kommentar om saken, helt uten å nevne rollen hennes egen avis har spilt. Hun retter derimot en pekefinger mot «faktasjekkerne i de store mediene» som «avviste teorien for enkelt»:
Det er forståelig at mange innledningsvis avviste Trumps utspill som handlet om å få fokuset vekk fra hans egen, elendige pandemihåndtering. Han vekslet mellom å kalle viruset en kinesisk oppfinnelse og å karakterisere det som en ubetydelig forkjølelse.
Men faktasjekkerne i de store mediene avviste teorien for enkelt. Med det vi vet i dag, kan vi ikke si at lablekkasje bare er en konspirasjonsteori.
Særlig etter at Trump gikk av, har vi hørt mer fra seriøse forskere som i årevis har ment at hverken USA eller Kina bør manipulere frem virus i lab, fordi det kan lekke ut.
Ah ja, de store medienes faktasjekkere, ja… De store utenlandske mediene, vel og merke, for når Meland skal dokumentere saken, lenker hun til det amerikanske InSight.org og ikke, som jo ville vært normalt mtp at hun henvender seg til et norskspråklig publikum, den faktasjekketjenesten avisen hun jobber for eier – og som har gjort akkurat det samme som sine utenlandske kollegaer.
Selv er jeg like lite virusekspert som det journalistene i Faktisk.no, Aftenposten, NRK og VG er og det gjelder jo de aller fleste av oss dødelige. Ikke er vi allvitende, klarsynte eller Gud heller. Derfor er hverken de eller jeg i stand til å fastslå noen fakta i denne saken – i alle fall ikke enda. Ikke desto mindre gjorde de fire redaktørstyrte det.
Men burde ikke aktører som Faktisk.no unnskyldes med at de ikke visste bedre på dette tidspunktet? Svaret på det er et kontant nei, en faktasjekkingstjeneste – hvis det altså er ren, påviselig faktasjekk som er tjenestens primære formål – kan faktisk (!) ikke tillate seg å fastslå fakta før alle fakta er på bordet dersom de skal fortjene betegnelsen faktasjekkingstjeneste. Og i spørsmål som dette tilsier alle kjente historiske fakta at man ikke bør være så skråsikre på at den første, tredje eller fjortende forklaringen er den riktige. Det er jo langt fra sikkert at «menneskeskapt/lablekkasje-forskerne» har fatt i den riktige enden heller, men Covid er et virus, det er relativt nytt og all erfaring med opphavet til særlig smittsomme virussykdommer og sykdomsutbrudd tilsier en viss forsiktighet i omgang med fakta og omtale. «Ja, men alle trodde jo at…». Nei, alle trodde ikke at – men alle som ikke trodde det samme som det politiske, mediale og kulturelle etablissement ble altså raskt og effektivt utdefinert fra den demokratiske debatten.
Så vi står unektelig igjen med noen ubestridelige og for redaktørstyrte medier og Faktisk.no ubehagelige fakta: Det som var en tilnærmet forbudt og skrullete/ondsinnet konspirasjonsteori dagen før, endret seg over natten til plutselig å bli en tillatt og normal demokratisk debatt. Verre enda: De førstnevnte ville ikke en gang diskutere saken og de ville ikke tillate noen andre å diskutere den åpent og fritt heller. At en av verdens største – og rikeste – mediagiganter, Facebook, bent frem forbød debatten på sin plattform, samtidig som faktasjekketjenester og redaktørstyrte medier fulgte tropp ved å utdefinere meningsmotstandere som noen slags løgnaktige gærninger, ble overhodet ikke problematisert. Det har det heller ikke blitt i ettertid. Det er ingen redaktørstyrte medier som tar opp eller skriver om den rollen de selv, faktasjekketjenestene og de SoMe-gigantene har spilt det siste året. De nevner det ikke en gang i de få kommentarene de skriver om saken. I debatter på sosiale medier med de forskjellige journalister som har skrevet kommentarer, er det ikke så mye som en flik av selvkritikk å spore – selv ikke nå, etter at de altså har begått tidenes største og raskeste helomvending.
Noe annet både Faktisk.no og pressen er raske til, er å avkreve andre et snarlig svar på kritikkverdige forhold, men når de altså selv står der med et gigantisk forklaringsproblem er taust som i graven. De stiller ingen spørsmål ved sin egen redaksjonelle linje, de stiller ingen spørsmål til og ved faktasjekketjenesten sin, de stiller ingen spørsmål til og ved andre medier og ikke minst: de stiller ingen spørsmål til og ved de politikerne som har deltatt med liv og lyst i utdefineringen av lablekkasjen som en høyreekstrem, trumpisk konspirasjonsteori. Gad vite hvorfor ikke?
Faktatjenesten Faktisk.no er i hvert fall ikke interessert i å sjekke fakta om seg selv eller i å kommentere sin egen slepphendte omgang med angivelige fakta. Der nøyer man seg med en artikkel under trøsteoverskriften «Fortsatt ikke vitenskapelig dokumentert at viruset er menneskeskapt» og fortsetter: «Norsk forsker hevder på nytt at viruset er menneskeskapt. Heller ikke denne gangen er det lagt frem noen dokumentasjon. Foreløpig vet man ikke sikkert hvor viruset kommer fra.»
Nei, nettopp, Faktisk.no – så kanskje dere ikke skulle vært så raske med å avfeie en tese og stemple den som en konspirasjonsteori? Hva med å ta ansvar for bommerten deres, forklare hvordan den kunne forekomme i angivelig nøytral faktasjekketjeneste og be befolkningen om unnskyldning for det dere har gjort?
Ja, du kan jo tro det. Det har hverken Faktisk.no og de redaktørstyrte mediene det minste lyst til. Kan hende står det mer på evnen enn på viljen, men begreper som selvrefleksjon og selvgranskning later til å være ikke-eksisterende i de aktuelle redaksjonslokalene. I tillegg later det til at de enten har misforstått sitt mandat eller omdefinert det uten å gjøre leserne/seerne sine oppmerksom på endringen: de har den stillingen og tilliten de har i samfunnet fordi de forventes å presentere saksopplysninger fra flere sider på så objektivt vis som mulig, slik at leserne kan ta stilling til dem og så gjøre seg opp sin egen mening. De har derimot ikke noe mandat til å sile ut opplysninger som det passer dem/deres politiske verdensanskuelse og/eller stemple meningsmotstandere i den hensikt å instruere leserne/seerne om hva de skal mene om en bestemt sak. Dette har vi nemlig politikere, søkkrike IT-oligarker, demagoger og betalte kommunikasjonsrådgivere til. Det er mektige interesser som de fire siste pressen er ment å granske – en oppgave de selv oppfatter som så nobel at de skryter av den rett som det er – ikke en tilfeldig virolog, forsker eller privatperson som er så uheldig at hans/hennes kunnskap, informasjonsinnhenting eller forskning har ført til en oppfatning som dessverre deles av en politiker journaliststanden hater av et godt hjerte.
Men selvinnsikt og -kritikk er fremdeles to byer i Kina, for i Faktisk.no og redaktørstyrte medier univers er problemet stadig nisjemediene og deres komplett uforståelige vekst. Det gjenstår selvfølgelig å se om Faktisk.nos nye bredside mot konkurrentene vil gjøre nytten, men det er ingen grunn til å holde pusten mens vi venter. Problemløsning forutsetter nemlig sannferdige og faktuelle problembeskrivelser og årsaksforklaringer, og noe slikt vil de altså ikke finne utenfor deres egne redaksjonslokaler.
Men de foretrekker tilsynelatende en heller uheldig kombinasjon av å flykte fra eget ansvar og dårlig fekte mot meningsmotstandere – og ikke en gang det lykkes de særlig godt med. Det er faktisk litt trist å se.
Likte du det du leste og mener at det trengs uavhengige, kritiske alternativer til den påfallende konsensus som preger redaktørstyrte medier og faktasjekketjenesten deres? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.