I en artikkel i The Telegraph tok Storbritannias tidligere utenriksminister Boris Johnson opp det danske burka-forbudet, som han ikke er enig i. Han kalte niqab og burka for undertrykkende og latterlige plagg, og la like godt til at brukerne ser ut som «bankranere og vandrende postkasser».
Det ble det selvfølgelig bråk av; krenkelsesparatheten er som kjent blitt meget høy i Europa. Etter uttalelsen utviklet saken seg på forutsigbart vis: først høylytte krav om unnskyldning, og da den ikke kom, beskyldninger om rasisme, hat og islamofobi, krav om at han må gå på «mangfoldskurs», krav om at han må etteforskes og sparkes av partiet samt en rekke mindre flatterende karakteristikker av hans person.
Johnson har også fått støtte av flere partifeller samt den prominente komikeren Rowan Atkinson, og ikke minst: av en rekke muslimske kvinner. Den venstresnodde avisen the Guardian har på sin side spaltekilometre med flengende kritikk av Johnson, som ifølge nære venner aldri kommer til å unnskylde eller melde seg på noe «mangfoldskurs».
Det er da også for ille at én fyr ikke faller til fote når de krenkelsesindustrien forlanger det? Vel, da får en jo bare ta hardere i.
Muslim Council of Britain (MCB) – du vet; de som alltid er på pletten for advare mot generalisering av muslimer før likene etter terroraksjoner er båret vekk fra gaten – mener at hele Tory-partiet hefter for Johnsons uttalelser, ettersom saken viser «partiets underliggende islamofobi». De krever intet mindre enn en full, uavhengig granskning av Johnson.
Tory-politiker og tidligere David Cameron-alliert Lord Cooper er også sjokkert over at Johnson har tillat seg å krenke folk på denne måten, og gir følgende ikke-krenkende karakteristikk av skurken:
Boris Johnsons råttenskap går dypere enn selv hans hverdagslige rasisme og hans hverdagslige kurtisering av fascisme. Han vil fremme hva som helst for å tilfredsstille massene. Karrieren hans er en fortelling om moralsk tomhet og løgner; patetisk, svak og trengende; det motsatte av sterk.
Det er jammen bra at den forargede Cooper vet å passe språket sitt; tenk om han hadde vært like fæl i munnen som partikollega Boris?
Han har nemlig utløst en bølge av hatforbrytelser mot muslimer, har han. Det hevder i alle fall the Guardian. Kilden er imidlertid den heller upålitelige organisasjonen «Tell Mama», som registrerer det de kaller «antimuslimske hendelser». Som regel dreier det seg om ubehagelige, verbale tilrop eller kommentarer på sosiale medier.
Tell Mama – som altså har registrert en «abnorm økning av anti-muslimske hendelser» denne uken – er ikke overrasket over at «Johnsons kommentarer har motivert individer til å begå forbrytelser mot muslimske kvinner». De har rapportert om ti hendelser, men det er ikke godt å si hva som ligger i dem, for det er sparsomt med materiale på Tell Mamas nettside.
En av de antimuslimske hendelsene beskrives imidlertid slik:
Et av ofrene, som bor i West Midlands, sier: Johnsons nylige kommentarer har fått meg til å føle meg mye mer nervøs og det har definitivt gjort meg redd for å gå på jobb eller å gå i byen uten at mannen min eller andre kan beskytte meg. Jeg og min mann vurderer å flytte til et arabisk land hvor vi kan føle oss mer komfortable og ikke må finne oss i mishandling.
En annen oppsiktsvekkende hendelse beskrives av Tell Mama på denne måten:
En muslimsk kvinne følte seg ukomfortabel da hun ventet på en legetime i London fordi to pensjonister høylytt hånte niqab mens de så på et BBC-intervju som sto på i venteværelset. Hendelsen skjedde 8. august, dagen etter at den tidligere utenriksministeren, Boris Johnson, hadde sagt at kvinner som bruker burka og niqab «ser ut som postkasser» og sammenlignet dem med «bankranere» i en artikkel i the Telegraph denne helgen. I samtale med Tell Mama beskriver kvinnen, som bruker hijab, hvordan de to pensjonistene, en mor og en datter, visste at hun satt bak dem og hvordan de valgte å heve stemmen slik at hun ville høre bemerkningene, i et rom hvor hun var den eneste muslimske kvinnen i islamske klær tilstede. BBC-intervjuet, sendt på TV i venteværelset, var av en muslimsk kvinne i niqab. Da BBC-journalisten refererte Johnsons bemerkninger, snudde den yngre kvinnen, beskrevet som i 70-årene, seg til moren og sa: «Hun ser jo ut som en postkasse, da» og begge kvinnene begynte å knise. Moren svarte på datterens bemerkning ved å legge til: «Jeg skjønner ikke en gang hva hun sier fordi ansiktet hennes er tildekket». De trakasserende kommentarene ble ikke påtalt, til tross for at mange hørte dem.
Kvinnene beskrives som hvite og i 70- og 90-årene.
Nå tenker jeg du grøsser helt ned i tærne ved tanken på at så groteske hatforbrytelser kan finne sted selv på et legekontor.
Det er som nevnt sparsomt med materiale på Tell Mamas nettside, og det er det antagelig en grunn til, men her er nok et eksempel på antimuslimske hatforbrytelser:
Vi registrerte to saker hvor muslimske kvinner som bruker niqab ble bedt om å fjerne sløret fra ansiktet når de var på Åpen Dag på skolen med sine barn av personalet som refererte til sikkerhetsgrunner. Slik diskriminering demonstrerer hvordan noen ser islamsk identitet gjennom en sikkerhetslinse.
Listen for hva som passerer som hatforbrytelser er med andre ord ikke høy. Det er problematisk, for det forekommer reelle forbrytelser og overgrep på muslimske personer. Derfor bør ubehageligheter og bagateller ikke sauses sammen med alvorlige saker. Opportunistiske organisasjoner som Tell Mama – som jo lever av hatforbrytelser og derfor har en viss interesse av å overdrive forekomsten – bør behandles med en sunn skepsis. Det er for øvrig sannsynlig at slike overdrivelser er mer til skade enn gagn for den jevne muslim, for hvem ville ikke bli redde, mer på vakt og mer parat til legge merke til småting når man leser overskrifter om at hatforbrytelser – et ord som gir assosiasjoner til konkrete, fysiske overgrep – har økt med 700 prosent på to uker?
Men i iveren etter å komme hatkriminalitet til livs, har myndighetene latt seg dupere til å legge listen latterlig lavt. Dette er for eksempel det britiske politiets operative retningslinjer for registrering og behandling av slike forbrytelser:
For registreringsformål er det offerets, eller enhver annen persons, oppfatning som er den definerende faktor for hvorvidt hendelsen er hatkriminalitet. Offeret trenger ikke å rettferdiggjøre eller presentere bevis for sin oppfatning og politibetjenter eller øvrig stab skal ikke direkte utfordre denne oppfatningen. Bevis for fiendtlighet er ikke nødvendig for at en hendelse eller forbrytelse skal registreres som hatkriminalitet eller hattilfelle.
Dette vil si at hvis jeg får en kulten e-post og melder det inn som hatkriminalitet, så blir det registrert som nettopp det. Melder jeg inn tre utrivelige e-poster, fem Twitter-meldinger jeg ikke likte og to kjipe statusoppdateringer på Facebook, så har vi brått ti hatforbrytelser. Det er en kraftig økning, også bare på én dag da, gitt!
Men hatrapporter blir ofte tatt for god fisk, uten at noen stiller kritiske spørsmål. Man vil jo helst ikke bli beskyldt for å være likegyldig til eller å godta hatforbrytelser. Det finnes imidlertid unntak. Etter 22/7 rapporterte for eksempel Antirasistisk senter (ARS) om en bølge av hatkriminalitet mot muslimer som befant seg i Oslo sentrum før Anders Behring Breiviks navn ble kjent. Dette ble etterhvert akseptert som en sannhet og er det fremdeles, til tross for at forfatter og daværende journalist i Aftenposten Kjetil Østli så nærmere på saken seks måneder etter ARSs påstander:
Det er 27 politidistrikter i Norge. Aftenposten har bedt dem søke i politilogger etter overfall/trakassering/vold mot innvandrere i timene etter 22. juli-eksplosjonen. Alle 27 har svart. Konklusjon: Politiet har ikke registrert ett eneste tilfelle. Hverken i anmeldelser eller i logger (hendelser som ikke trenger å bli anmeldt). Selv ikke politiet i Oslo har registrert vold mot innvandrere i disse timene.
Diskrimineringsombudet hadde heller ikke mottatt en eneste henvendelse.
Antirasistisk senter har en egen «mottakskasse» for rasismehendelser. Ingenting ble rapportert der i dagene etter 22. juli, bekrefter leder Kari Helene Partapuoli.
– Men det skjedde mye, så det må ikke betviles. Ansatte og ungdom som brukte senteret 22. juli, gikk ut på gaten for å se, men fikk ukvemsord ropt etter seg og gikk raskt inn igjen. Flere ringte dessuten og skjelte ut faren min. De sa til ham at jeg var skyldig i at innvandrerne kom hit. Og en papirløs fra Iran vi kjenner, fortalte at han ble sparket på bussen da han ba om et sete, sier Partapuoli. Iraneren skal ikke ha anmeldt dette.
Det samme skjedde i Storbritannia etter at soldaten Lee Rigby ble slaktet på åpen gate av islamistene Michael Adebolajo og Michael Adebowale i mai 2013. Tell Mama ved leder Fiyaz Mughal varslet raskt om en «bølge av hatkriminalitet og vold».
– En bølge av angrep, trakassering og hatefulle utsagn mot muslimer, et enestående antall hendelser, sa Mughal, og la til at det hadde vært en økning av daglig trakassering av muslimer på åpen gate “uprovoserte, opportunistiske angrep utført av fremmede”. – I løpet av litt over en uke har denne typen kriminalitet økt markant i antall og i mange sammenhenger blitt mer ekstrem. Mughal så ingen ende på «voldsspiralen». – Det er en underliggende islamofobi i samfunnet vårt, og den forferdelige hendelsen i Woolwich har brakt dette til overflaten.
Hverken myndigheter eller pressen stilte ubehagelige spørsmål. Men også her fantes det et hederlig unntak, The Telegraphs Andrew Gilligan. Han tok en kikk på Tell Mamas underlagsmateriale, og det Mughal utropte som en hatkrimbølge og voldsspiral så brått slik ut:
120 av de 212 (57 prosent) «antimuslimske hendelsene» skjedde på internett i form av krenkende utsagn på sosiale medier og blogger. Ubehagelig, men ikke voldelig eller fysisk skadelig. I de aller fleste tilfellene var det heller ikke snakk om ulovlige ytringer. 16 prosent av sakene, 35 av 212, var ikke verifisert. Derimot dreide 17 av sakene, 8 prosent, om alvorlige overgrep, som fysiske angrep på muslimske enkeltpersoner. I følge Gilligan hadde ingen av ofrene hatt behov for fysisk legehjelp etter angrepet, men å bli angrepet slik er uansett alvorlig og skremmende i seg selv. I tillegg rapporte Tell Mama om en muslimsk kvinne som skulle ha blitt slått bevisstløs, men lokalpolitiet hadde ikke noe kjennskap til saken og mente også at den ikke hadde funnet sted. De mest alvorlige hendelsene var angrep på moskeer. Det ble registrert i alt 11 slike, hvorav to var svært alvorlige: en moskè ble brannbombet, mens en knivbevæpnet mann trengte seg inn i en annen. Resten var hærværk som ruteknusing og grafitti.
Ille nok, men ingen grunn til beskrive situasjonen som en «voldsspiral» og «bølge av hatkriminalitet og vold».
Vi ser noe av de samme overdrivelsene i vårt hjemlige ordskifte: ord som hat og hets er i vinden, og slynges ut med største selvfølgelighet, også om ting som ikke er i nærheten en gang. Det skaper redsel, samtidig som det trivialiserer og bagatelliserer de reelle, alvorlige tilfellene som utvilsomt forekommer.
Så skal vi lykkes i å bekjempe det som faktisk finnes av ekte hat, hets og relaterte forbrytelser, bør kanskje myndighetene og mediene starte med å se nærmere på sin egen språkbruk?