Innlegget ble først publisert på Kjetil Rolness`Facebook-profil, og er gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.
Så mener også Harald Stanghelle at Nygaard-saken er en «politiskandale». Men hvem advarte mot å følge det fullstendig opplagte Iran-sporet etter drapsforsøket? Harald Stanghelle. «Det et tegn på politifaglig profesjonalitet når Truls Fyhn, Leif A. Lier og deres folk ikke satser alt på et hovedspor», skrev han. Og han advarte mot å «finne opp» en ny fiende: Islam. Han mente vi ikke skulle lefle med fanatisk islamisme, men var langt mer bekymret for et «hysteri» i kjølvannet av drapsforsøket:
«Det vil være en katastrofe dersom vi i løpet av noen få år gir islam den rollen kommunismen hadde i vår politiske og åndelige bevissthet.»
Nå skriver Stanghelle dette:
«Her hjemme hadde ikke Oslo-politiet innsikt nok til å begripe at en norsk forlegger skulle bli skutt av religiøst-ideologisk grunner.»
Vel, den innsikten kunne han og andre kommentatorer lett ha bidratt til i 1993.
F.eks. ved å liste opp alle drapene som var begått av islamistene i tiden før Nygaard-skuddene, bl.a. mot oversettere av Rushdies bok. Det var jo ikke akkurat ubegripelig at den høyprofilerte forleggeren av samme bok i Norge kunne bli utsatt for noe lignende. Særlig ikke når tusenvis av norske muslimer få år tidligere hadde gått ut i Oslos gater med krav om at Rushdie måtte dø. Men for Stanghelle og andre kommentatorer var det viktigere å hindre generaliseringer over islam, enn å påpeke at selv få ekstreme muslimer kan forårsake død, frykt og angrep på «viktige samfunnsinteresser», som det heter nå om det frie ord.
Her er Stanghelle i 1993:
«Vi ser oftere og oftere at marginale begivenheter og grupper i den islamske verden fremstilles og analyseres som om de representerer islams hovedstrømmer. Vårt mediesamfunn fremelsker det fragmentariske og spesielle, mens de lange linjers riss forsvinner i den dagsaktuelle dramatikk. Disse mekanismene er aktivt med på å skape et bilde av muslimer som en konform masse, uten individuell identitet. Et bilde av at muslimer er mennesker som kun handler kollektivt, med et likt og forutsigbart handlingsmønster. Slik er det selvfølgelig ikke.»