Man har riktignok en artikkel om det samme i VG i dag, men transdebattens besynderlige debattskikk og mangel på kildebruk har nå forflyttet seg fra VG til Aftenposten via spaltist Bjørn Stærk, og således aktualisert spørsmålet ytterligere. Vi tar derfor en rask gjennomgang av den mest aktuelle debatten.
Når man utfordrer rådende kunnskap eller myter, blir man som regel bedt om kilder for sin motsatte oppfatning. I en tid hvor medier og den kaklende klasse tilsynelatende tror at ville påstander, falske nyheter og dårlig kildekritikk vil gjøre slutt på sivilisasjonen som vi kjenner den, skulle man tro at de utviste større ansvar for å be om nettopp kilder. Men nei, det ansvaret er helt fraværende, for det gjelder tydeligvis ikke for debattanter som innehar tids- og moteriktige meninger.
Et glimrende eksempel finner vi i den pågående transdebatten, hvor et lite nettverk av meningsfeller nå kategorisk avviser et veldokumentert, anerkjent fenomen. Og hva er deres dokumentasjon? Hverandres – like kildefrie – meningsytringer.
Møt spaltist og forfatter Bjørn Stærk, student Karoline Skarstein, student Håkon Mjelde, landsstyremedlem i Unge Venstre Erika Melhus og kritiker Gunhild Haustveit.
Gunhild Haustveit har pådratt seg de øvrige fires vrede fordi hun har tillatt seg å skrive at den voldsomme økningen i angivelig kjønnsdysfori blant spesielt unge jenter kan skyldes en viss smitteeffekt og lenker til en rekke kilder som støtter dette synspunktet. Dette er i følge Stærk, Skarstein, Mjelde og Melhus helt på trynet, for noen slik smitteeffekt finnes tydeligvis ikke.
Den første som avviser Haustveit på denne måten er Erika Melhus, som i en artikkel kjemisk fri for kildehenvisninger kategorisk avviser smitteeffekt (VG).
Nestemann ut er Håkon Mjelde, som er like kategorisk (VG) fordi han selv ikke kan tenke seg hvorfor noen skulle la seg «smitte» av noe som kan ha negative konsekvenser for dem selv. Han lenker til en kilde som støtter dette: artikkelen til Melhus (VG).
Tredjemann er Karoline Skarstein, som også kategorisk avviser smitteeffekt (VG). Hun viser om ikke annet til at én av Haustveits flere kilder ikke kan fastslå slik smitteeffekt, men fremlegger ingen kilder som understøtter hennes egne argumenter.
Over til Bjørn Stærk, som i Aftenposten slår på stortromma og tar en hel – egentlig flere – generasjon til inntekt for sin personlige oppvekst og sine synspunkter. Ikke bare det, men han stempler en helt legitim bekymring for at et helt legitimt, veldokumentert og anerkjent sosialt fenomen («sosial smitteeffekt») er i spill ved å omskrive det til «frykten for transsmitte», akkurat som om noen voksne, saklige debattanter tror eller hevder at trans/kjønnsdysfori i seg selv er smittsomt. Men man får kanskje innrømme Stærk et poeng der, for i barnehagen var f.eks. redselen for å bli smittet av guttelus eller jentelus påtagelig, og som voksne overfører naturligvis alle denne Guttelus/Jentelus-Frykten til transpersoner. Den automatikken er jo helt innlysende for de fleste av oss, vil jeg tro.
Og om ikke for andre, så er den i alle fall gyldig for spaltist Stærks person (f.1979), som i følge ham selv vokste opp «med lite annet enn ekle vitser og stillhet om transpersoner», holdninger som var «ganske syke» og med et «ødelagt syn på kjønn» fordi han var «litt ødelagt i hodet» – og uten videre projiserer alt sammen over på «flesteparten» av hans generasjon. Og gratulerer til alle dere 70- og 80-modeller der ute med det!
Hvis du forresten skulle lure på hvordan hersketeknikk arter seg sånn ellers, er det bare å lese resten av Stærks intime betroelser om sin oppvekst og dertilhørende holdninger i Aftenposten.
«Frykten for transsmitte fra sosiale medier vil høres kjent ut for alle som har vært borti tidligere moralpanikker rettet mot ungdom. Er det mer i det denne gangen? Jeg er svært skeptisk. Begrunnelsen virker tynn», fastslår Stærk.
Hva er så begrunnelsen for denne hans konstatering? En lenke til Karoline Skarsteins meningsytring i VG, hvor hun altså tilbakeviser én av flere kilder ved å påpeke til at den har metodiske svakheter.
Vi kan altså anse bekymringen for smitteeffekt som totalt grunnløs. Og hvorfor? Utelukkende fordi Stærk, Melhus, Skarstein og Mjelde sier at den er det. De har jo dessuten bevis: hverandres kildefrie artikler! At de to sistnevnte er studenter får en unektelig til å undres på hva slags kildeomgang og – kritikk man egentlig lærer på dagens skoler.
Men kanskje har de fire debattantene rett? Det er ikke så lett å avgjøre, men det er for gjort å mistenke at det ikke er noe hold i påstandene deres på grunn av det åpenbare faktum at ingen av dem ønsker å fremlegge hvilket kildemateriale de støtter seg på – noe i hvert fall Bjørn Stærk absolutt pleide å sette sin ære i før i tiden.
Haustveit og andre bekymrede har derimot gode grunner til å nettopp være bekymret – og ingen av oss er redde for å legge frem kildematerialet som støtter den bekymringen heller. Det er jo det som er så kjekt med kilder: enhver kan lese dem og så ta stilling til hvilke kilder de mener er mest troverdige og således hvilket standpunkt de selv skal ta. Det har også den fordelen at alle slipper å måtte ta stilling til Gunhilds, Erikas, Håkons, Karoline og Bjørns person, påstander, troverdighet eller følelsesliv, men kan gjøre seg opp sin egen mening om saksforholdet i steden.
Og det er nå en gang slik at det er påvist, dokumentert og bekreftet utallige ganger at visse sosiale fenomen har en viss sosial smitteeffekt, selv når dette er svært skadelig for «de smittedes» liv, helse og velferd. Blant dem er selvskading og selvmord. Den sosiale smitteeffekten når det gjelder skadelige trender er et så alminnelig anerkjent og akseptert faktum at vårt eget helsevesen har egne retningslinjer og strategier for å begrense eller bekjempe de skadelige effektene av slik smitte. Også redaktørstyrte medier har egne retningslinjer for hvordan man skal omtale selvmord og selvskading i nyhetsdekningen, nettopp på grunn av slik sosiale smitteeffekt. En rekke faktorer som kan observeres når det gjelder sosial smitteeffekt er tilstedeværende når det gjelder den voldsomme økningen i antall barn og unge som påberoper seg kjønnsdysfori.
Det finnes foreløpig ingen studier som endegyldig fastslår at vi står overfor sosial smitteeffekt, men det finnes heller ingen som avviser det. Men basert på tidligere kunnskap og viten om sosial smitteeffekt – og ikke minst sammenfallet av eksplosiv vekst i nettopp grupper og i tid som regnes mest utsatte – er det langt større sannsynlighet for at dette spiller en rolle i denne saken enn motsatt. Det er med andre ord Stærk, Mjelde, Melhus og Skarstein som har bevisbyrden. Når de velger å ikke ta den, men i stedet tyr til billig hersketeknikk, feilgjengivelse av kritikeres argumenter, sirkelargumentasjon og påstander basert på egen synsing mens de henviser til hverandres ditto, kan man jo bare undres på hvorfor.