Tidligere fiskeriminister Per Sandberg tabbet seg ut, og norsk presse gikk naturligvis på jakt. Dekningen har vært massiv og den etterlot ingen tvil om at presse-Norge mente at han burde gå av som følge av feilene han har gjort. Det samme gjaldt justisminister Sylvi Listhaug i mars.
Statsminister Erna Solberg kom imidlertid i skade for å beskrive pressens jakt på svar i Sandberg-saken som «blodtørstig»:
– Av hensyn til rikets sikkerhet og PSTs metodebruk er det PST som må vurdere hva vi kan si. Når norske journalister nå er så blodtørstige for å få svar, må vi sørge for at vi ikke offentliggjør ting som må holdes tilbake av hensyn til sikkerhetstjenestene, sa hun til Aftenposten tidligere i uken.
Det ble det liv i leieren av! En rekke medieprofiler klaget på statsmininsterens ordbruk, og Aftenposten forlangte en beklagelse på lederplass. Senere samme dag måtte Solberg trekke uttalelsen.
Når jakten på svar gjelder journalist-Norges egne, er derimot beskrivelsen «blodtørstig» helt på sin plass.
Vi spoler litt tilbake. Året er 2013, og statskanalen befinner seg i en uvant situasjon. Fordi man før kunne sende nær sagt hva som helst uten å bli motsagt, har man sendt en reportasje i Dagsrevyen hvor man bevisst holdt tilbake vesentlige opplysninger og således bevisst villedet seerne i den hensikt å gi dem ett bestemt inntrykk i en bestemt sak.
Det dreier seg om Dagsrevyens innslag om romkvinnen Mirela Mustata, hvis ankesak var i kjømda. Saken ble i sin tid omtalt i mediene som «den største menneskehandelssaken i norsk rettshistorie». Mustata ble dømt for å ha solgt og medvirket til voldtekt på sin egen, 11 år gamle datter. Ifølge statsadvokat Rudolf Christoffersen var de dømtes handlinger «så avskyelige og forkastelige at man aller helst ønsker å tro at de ikke har funnet sted». NRK så det ikke helt på samme vis, og valgte å fortie dommen mot Mustata, og heller fremstille saken som et slags rettslig overgrep. Eller som daværende programdirektør Per Arne Kalbakk forklarte: – Saken dreide seg om kulturkollisjon mellom det norske rettsapparatet, romkulturen og romfolkets tradisjon som reisende.
12. januar ble således 870.000 seere servert en sentimental, ekstraordinært skjevvinklet reportasje om Mustata og hennes barn; rettere sagt hennes 21 år gamle, voksne sønn – som var dømt i samme sak og for de samme forholdene som moren.
Det fremgikk klart hvem som hadde laget reportasjen, for ikke bare sto journalist Runar Henriksen Jørstads byline på selve innslaget, han skrev også en like sentimental og forskjønnende artikkel, som senere ble fjernet, på NRKs nettside.
Document.no var den første som avslørte de faktiske forhold, og deretter løftet Elin Ørjasæter og Jon Hustad saken ut i den bredere offentligheten. De fleste etablerte mediene hadde til da sittet musestille, men nå fulgte de på. NRK så på sin side ikke poenget og tok heller ikke noe kritikk. Stormen økte i styrke, men først 30. januar kom kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas på banen med en artikkel, hvor han ikke berørte sakens kjerne med ett ord. Han hadde derimot dette budskapet til folket:
NRK vil aldri gi etter for kravet om at våre redaksjonelle vurderinger skal tas i offentligheten, eller at NRKs journalister skal stå i offentlig gapestokk.
Den pompøse erklæringen skyldtes at særlig fagbladet Journalisten hadde gravd litt videre og fått ut NRKs logg vedrørende det aktuelle innslaget. Den viste klart at innslaget ikke «var en feil», slik NRK til da hadde påstått. NRK var nemlig fullt klar over hva Mustata var dømt for, men valgte likevel – og på tross av interne innvendinger – å utelate det. Journalisten.no mente det hele var så graverende at de faktisk navnga de øvrige ansvarlige for innslaget. Jørstad var allerede navngitt på grunn av bylinen:
Reportasjeleder Gunnhild Viken
Vaktsjef Cecilie Roang Bostad
Programdirektør Per Arne Kalbakk
Nyhetsredaktør Stein Bjøntegård
Dette likte norske journalister dårlig.
Hvor dårlig? Så dårlig at NRK selv kalte det en «offentlig gapestokk». Det fremsto som om dette var et helt ukjent konsept i norsk presse; henge ut de ansvarlige ved navn da, gitt!? Noe så uhørt!
Klubbleder for Dagsrevyen i fagforeningen NRKJ, som er underlagt Norsk Journalistlag, Atle Bjurstrøm, mente Journalisten.no hadde «forlatt prinsippet om redaktøransvar».
– Jeg har reagert på formen, omfanget og jakten fra et fagblad, selv om jeg på det sterkeste understreker at de skal lage normal journalistikk de også. De skal ikke jobbe på noen annen måte enn andre, men jeg har reagert på formen, sa Bjurstrøm.
Bjøntegård syntes også det var i drøyeste laget av fagbladet Journalisten.no å gå «på jakt etter sine egne»:
– Det er veldig uheldig. I vår bransje er det redaktør-ansvaret som gjelder, og hvis det skal ha noen mening, må lederne ta ansvaret. Vi har forsøkt å presisere det, men det har ikke holdt for den øvrige pressen. Ved å navngi reporter og vaktsjef pulveriserer man betydningen av redaktøransvaret. Uansett hva man har gjort og om systemene ikke har fungert, er det redaktørens ansvar. Slik fungerer det også i næringslivet og forvaltningen, sa han.
Enter leder av Norsk Journalistlag Elin Floberghagen, og det er dessverre ingen premie for å gjette hva hun kalte denne jakten på pressens egne:
Jeg tror NRK tar etikk på alvor og at de tar denne saken svært alvorlig. Jeg har derimot ikke tro på tørsten etter blod som synes å prege enkelte kommentatorer. Den profilerte mediekommentatoren Sven Egil Omdal og Journalisten-redaktør Helge Øgrim er blant dem som mener at enkeltpersoner bør omplasseres eller bære skylden for det som gikk galt i NRK.
Som vi nå vet, liker ikke norske journalister å bli kalt «blodtørstige», men det kom ingen krav om at Floberghagen skulle beklage.
Så vil kanskje noen hevde at det er forskjell på de tre sakene fordi Listhaug og Sandberg var statsråder og dermed folk med makt, som en maktkritisk presse bør granske og belyse. Det bør de. Men pressen kalles ikke den fjerde statsmakt for ingenting; er det noen som har betydelig makt og vilje til å bruke den i dagens samfunn, så er det media. Spesielt NRK, som har et årlig budsjett på nesten 6 milliarder kroner. Og i motsetning til politikere, står de ikke til ansvar for andre enn seg selv og de kan ikke skiftes ut ved valg. Ikke gransker de sin egen eller andre mediers maktutøvelse heller.
De fremstiller seg selv som en Jørgen Hattemaker, men i realiteten er de en kong Salomo. Og reglene han setter for hattemakere, gjelder åpenbart ikke ham selv.