Om ikke annet lyder det i alle fall flott: I et åpent brev til sine undersåtter erklærer Frankrikes president Emmanuel Macron, Tysklands Angela Merkel, Senegals president Macky Sall, FNs generalsekretær António Guterres, president for Det europeiske råd Charles Michel og Europakommisjonens president Ursula Von der Leyen at korona-pandemien må brukes til å skape «ny enighet om en internasjonal orden».
Vår verden er preget av sprikende trender. Den globale velstanden øker. Samtidig er det store forskjeller. Og mange steder øker ulikheten. Demokratiet har spredd seg. Samtidig har nasjonalismen og proteksjonismen blomstret opp på ny. De siste tiårene har to store kriser rammet våre samfunn. De har svekket grunnlaget for vår felles politikk. De har skapt tvil om vår evne til å takle kriser, ta tak i de underliggende årsakene og sikre en bedre fremtid for kommende generasjoner.
Nja, nå er det vel helst EU selv, denne gangen ledet av Von der Leyen, som har skapt tvil – en svært berettiget tvil også, for å si det høflig – om EUs evne til å takle kriser. For ikke å nevne takling av backlashen deres egen hodeløse, overilte reaksjon har utløst: Fordi det utmeldte, av EU-tilhengere hatede Storbritannia har ligget i forkant og i motsetning til EU ikke har mislyktes med vaksineringsprogrammet sitt, både hva gjelder mengde og antall, ville Von der Leyen og kompani først innføre eksportforbud slik at Storbritannia ikke fikk den mengden vaksiner de har bestilt og deretter stenge grensen mellom Irland og Nord-Irland – en stengning de under hele Brexit har hevdet at kunne føre til borgerkrig på den irske øya – for å sikre at Storbritannia ikke kunne skaffe seg vaksiner via den veien. Deres egen «analyse» tatt i betraktning betyr i så fall at Europas mektige ledere var villige til å utløse borgerkrig i Irland for å dekke over sin egen tabbe – og du vet at EU har tabbet seg grundig ut når selv det normalt EU-vennlige Aftenposten konkluderer slik: «EUs marerittuke kunne endt i katastrofe. Denne uken kommer oppvasken. EU mistet fullstendig kontrollen, skadet sitt renommé og står tilbake som den stor taperen i vaksinekampen mot Storbritannia.» Ikke så rart at EUs Von der Leyen og Michel skriver leserbrev og minner om nødvendigheten av å involvere ytterligere internasjonale maktsentra som ikke står til ansvar for noen andre enn seg selv, med andre ord.
Men på vanlig vis har Von der Leyen og den øvrige Europakommisjonen selvfølgelig erkjent sine egne feil og således bedt – med en for anledningen passende ydmykhet – Storbritannia spesielt og EUs befolkning generelt om unnskyldning for alt rotet de egenhendig har forårsaket. Selv leste jeg visst ikke avisen den dagen, så jeg fikk det dessverre ikke med meg. Gjorde du?
Og så er det dette med «at demokratiet har spredd seg», da. Det må være i de seks pampenes eksklusive salonger, for i den verden alle vi andre lever i er demokratiet på retur. Den tyske stiftelsen Bertelsmann Stiftung følger utviklingen i 129 land, og rapporterer at antallet mennesker som lever under dikatur har økt med en milliard de siste 14 årene. Det internasjonalt anerkjente Freedom House rapporterer det samme: demokratiet sliter. Demokratiske verdier som frie, rettferdige valg, minoritetsrettigheter og ytringfrihet er på retur. 2019 markerte 14 års tilbakegang i global frihet. 64 land opplevde en innkrenkning av deres politiske rettigheter og sivile friheter, mens bare 37 opplevde en fremgang. Mer enn halvparten av landene som ble merket som frie eller ikke-frie i 2009 har opplevd en tilbakegang det siste tiåret.
«Demokrati og pluralisme er under angrep. Diktatorer strever for å utrydde de siste lommene av innenlandsk opposisjon og sprer sin skadelige inflytelse til nye hjørner av verden», konkluderer Freedom House i sin siste rapport.
Dette vil altså EUs mektigste politikere bekjempe sammen med FN – planetens største og verste diktatorklubb. Det er det FN hvor demokratiske verdier er på retur og Vestens, som i all hovedsak finansierer moroa, innflytelse på verdinormer og dagsorden blir avløst av andre verdensdelers oppfatninger. Det er ikke noen fordel, for storparten av disse landene er alt annet enn frie, demokratiske og menneskerettsrespekterende. Allerede i 2008 kartla European Council on Foreign Relations avstemningsmønsteret i FNs generalforsamling. Kartleggingen viste at der 72 prosent av medlemslandene støttet den europeiske menneskerettspolitikken i 1998, var andelen redusert til kun 48 prosent ti år senere. Vestens minkende innflytelse skyldes at FN, som i dag har 193 medlemsland, domineres totalt av den såkalte G77-gruppen. Navnet er heller misvisende, for den består av 134 utviklingsland – samt menneskerettighetsgiganten Kina – som stort sett opptrer som én blokk når det gjelder å fremme sine egne interesser, som ikke sjelden går på Vestens bekostning. De fleste landene er afrikanske, men gruppen inkluderer også den 57 land tunge Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC). Denne siste har, som de fleste burde vite, vedtatt sin egen menneskerettighetserklæring (Kairo-erklæringen), som kort forklart innebærer at enhver menneskerettighet er underordnet Allah, islamske doktriner og sharialover. Det gir seg absurde utslag som at FN regelmessig gir seriemenneskerettsforbrytere plass i kommisjonene hvis oppgave det er å påse at FNs menneskerettighetserklæring blir fulgt i hele verden og kritisere/fordømme eventuelle brudd. Likeledes har FN f.eks. gitt menneske- og kvinnefiendtlige regimene Iran og Saudi Arabia seter i kvinnekommisjonen som har ansvaret for å overvåke og fordømme brudd på kvinners menneskerettigheter.
Øverste ansvarlig for absurditetene er medunderskriver António Guterres, så å si at Macron, Merkel, Michel og Von der Leyen befinner seg i godt leserbrevselskap vil være en overdrivelse.
Og så var det de to altoverskyggende krisene våre foresatte mener har rammet det europeiske kontinentet de siste to tiårene nevner, da: korona-epidemien og klimaendringene, som vi fremover må bekjempe innenfor FNs rammeverk. Man har visst helt glemt migrasjonskrisen i 2015, som brakte Europas mottakskapasitet til randen av kollaps. At man ikke nevner denne skyldes nok at dette er en krise som ikke vil slutte å gi med det første. Og så er den så inn i hampen ubehagelig. Siden vi attpåtil har FNs ord for at den henger sammen med klimakrisen er man etterlatt med en guffen problemstilling, for skal man bekjempe den ene, så må man også bekjempe den andre. Det kommer ikke FN til å gå med på ettersom det domineres av land som er opphavet til krisen, har all interesse av å eksportere den og derfor fungerer som pådrivere. Det dreier seg om en befolkningseksplosjon som er så katastrofal i både omfang og hurtighet at Europas politikere og tradisjonelle medier ikke en gang våger å snakke høyt og ærlig om den. Konsekvensene for Europa kommer ikke desto mindre til å bli enorme, spesielt siden ingen av kontinentets ledere ser ut til å interessere seg for dem og langt mindre ruste seg til dem.
FNs kontor for befolkningsprognosers fremskriving for inneværende hundreår er rett og slett hårreisende lesning, og likevel er den totalt underkommunisert – i den grad den kommuniseres i det hele tatt – i Europa og det øvrige Vesten. Allerede på kort sikt står vi overfor en skremmende utvikling. Dagens 7,5 milliarder øke til 9,5 milliarder innen 2050 – altså innen 29 små år. Mer enn halvparten av denne veksten vil skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 29 år. Befolkningen vil faktisk fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne, og FN forventer at folketallet på det afrikanske kontinentet kan øke til så mye som 4,2 milliarder – mer enn 35 prosent av jordens samlede befolkning – i 2100. Flere andre land, blant dem Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode.
Den totale fertilitetsraten på det afrikanske kontinentet er hele 88 prosent høyere enn i resten av verden. Alene i 2015 økte således befolkningen i Afrika med 30 millioner. Om 29 år vil den årlige veksten være på 42 millioner mennesker; i 2050 vil hele fire av ti av alle verdens barn være afrikaner. Mulighetene for at de afrikanske landenes sosiale, økonomiske og kulturelle utvikling skal klare å holde tritt med en så eksplosiv befolkningsvekst er lik null, nada, niks. For eksempel er Nigeria allerede i dag ute av stand til å brødfø sin egen befolkning. Det vil uvegerlig utløse en folkevandring av en størrelsesorden verden aldri har sett.
Professor i antropologi og Afrika-ekspert Stephen Smith fastslår at befolkningseksplosjonen på det afrikanske kontinentet vil føre til en enorm innvandring til Europa. Smiths prognose er at Europas nåværende 9 millioner afrikanske innvandrere vil øke til mellom 150 og 200 millioner bare i løpet av de neste 28 år. Hvis det kommer 200 millioner, vil de utgjøre nærmere halvparten av EUs befolkning, som i dag teller rundt 510 millioner – og det med en allerede betydelig andel innvandrere: I likhet med Norge er nesten hele befolkningsveksten i EU innvandringsdrevet og det har den vært i mange år. I april 2018 tok faktisk den franske presidenten sjansen på å nevne Smiths prognoser i en tale: – Europa står overfor en historisk masseinnvandring, sa han og la til at Europas skjebne nå er bundet til Afrika.
Det er ikke utpreget godt nytt for Europa, for å si det sånn.
For seks år etter den migrasjonskrisen som tre av Europas ledende demografer – David Coleman, Poul Christian Matthiessen og Dick van de Kaa – kalte «et skvulp» i forhold til den kjempebølgen som vil komme fremover, strever Europa fremdeles voldsomt med de sosiale og økonomiske konsekvensene, manifestert ved dårlig integrering, høy arbeidsledighet, høy trygdeavhengighet, boligmangel, økende fattigdom, kjønnsubalanse samt medfølgende kriminalitet og ikke minst økte sosiale og kulturelle spenninger i befolkningen; alle faktorer som har ført og fortsatt fører til utgifter i hundremilliardersklassen for mottakerlandene. De som kommer er i all hovedsak ufaglærte unge menn fra mislykkede stater i Afrika og Midtøsten, og de kommer til et kontinent hvor antallet ufaglærte arbeidsplasser minker kraftig, boligmangelen allerede er akutt og som har rundt 20 millioner arbeidsledige fra før. De kommer ganske enkelt til et kontinent hvis majoritet ikke lenger ønsker dem velkommen.
Det er et udiskutabelt faktum at fødselsratene i hele EU, EØS-land og USA er negativ: Den etnisk innfødte befolkningen reproduserer seg ikke, den synker. Likevel økte EUs befolkning med en million på ett år mellom 2018 og 2019, og det skyldes utelukkende innvandring. Norge er ikke er medlem av EU, men vi befinner oss i samme situasjon. Nær sagt all befolkningsvekst her i landet er innvandringsdrevet og det har den vært siden 2004. Og den er både stor og rask. Bare mellom 2004 og 2013 falt majoritetsgruppens – født i Norge med bare norske foreldre og besteforeldre – andel av befolkningen fra 85 til 77 prosent. Og det er gruppene fra land i Afrika og det islamske Asia – som begge omfatter Midtøsten – (R3-land) som vokser raskest.
Men hvordan henger dette sammen med klimakrisen? Vel, i desember begråt NRK at «Norge stuper når miljøavtrykk regnes med i FNs kåring over verdens beste land». Fra en mangeårig førsteplass hadde Norge havnet på en 16.nde plass takket være klimagassutslipp og ressursbruk. FNs nye måling tok i betraktning «natur- og miljøkostnaden ved brutto nasjonalprodukt måles. CO₂-utslipp og materielt fotavtrykk per person», og med en verdi på 37,9 tonn per innbygger har Norge den sjette høyeste verdien av materielt fotavtrykk blant hele 169 land. Når det gjelder CO₂-utslipp har Norge 8,3 tonn per innbygger, hvilket er blant de 30 største verdiene totalt.
Dette betyr at all befolkningsvekst i Norge er direkte skadelig for klimaet. De vanlige mistenkte meldte seg da også raskt på: Cicero-forsker Robbie Andrew påpekte at det for Norges del er særlig bruken av sand, grus og stein i byggearbeider som slår ut. Nå er det jo en gang slik at befolkningsvekst krever utbygging av infrastruktur som veier, boliger, sykehus og skoler, og dette øker altså den miljøskadelige bruken sand, grus og stein. – Norge mister sin topplassering på grunn av vårt høye fotavtrykk på planeten. Dette er en viktig debatt det er på tide vi tar, sa direktør i Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad) Bård Vegar Solhjell – som åpenbart ikke hadde det minste lyst til å ta debatten og heller ikke har løftet en finger for å sette den på dagsorden siden. Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp Dagfinn Høybråten fulgte på: – Bærekraftsmålene og klimamålene gjelder alle. Utvikling er ikke noe for «de andre». Vi må ta vår rettmessige del av ansvaret. Dette har med Norges anseelse i utlandet å gjøre. Men først og fremst er det viktig at land som Norge tar sin del av klimaansvaret for å stagge klimakrisen som rammer de mest sårbare i form av tørke og flom, sa han salvelsesfullt til NRK.
Hverken de eller det statsfinansierte NRK fant noen grunn til å nevne innvandring og det faktum at den står for all befolkningsvekst i Norge. Den største, raskeste og mest virkningsfulle måten for Norge å ta sitt klimaansvar og nå klimamålene på, er med andre ord å begrense eller stanse innvandringen og med den befolkningsøkningen og den omfattende utbyggingen av infrastruktur den krever.
Og er det noe vi europeere har lært av korona-epidemien, så er det at vi blir løyet til når innvandringspådriverne i Europas politiske, økonomiske, mediale og kulturelle elite påstår at det ikke går an å stenge Europas indre og ytre grenser. Som vi har sett det siste året lar det seg fint gjøre når det er vilje til det. Og som nevnt hadde EU både lyst og vilje til å gjøre nettopp det i Irland så sent som i forrige uke – og det helt uten å forhåndsinformere Irlands myndigheter.
EU, våre egne myndigheter og tradisjonelle medier har til nå vist liten eller ingen interesse for sette den pågående, raskt voksende krisen på dagsorden, i det de later til å føle at det er fremmedfiendtlig, høyreekstremt og konspiratorisk å i det hele tatt snakke om den. Da kan det være greit å skrive seg bak øret at en som oppfatter Afrikas demografiske utvikling som «voldsomt foruroligende» er Jeffrey Sachs. Han er en av verdens ledende utviklingsøkonomer, direktør ved FNs senter for bæredyktig utvikling og FNs nettverk for gjennomføring av verdensmålene, samt professor i bæredyktig utvikling ved Colombia universitet. Ingen tilfeldig fremmedhater eller nazinisse, med andre ord. Sachs sier rett ut at migrasjon er et av verdens absolutt største problemer og at vi bare har sett begynnelsen: – Ingen vet hva man skal gjøre med det, mener han og konstaterer at det har store omkostninger for europeiske velferdsstater å slippe inn migranter. I 2015 advarte han om at det er umulig å ha åpne grenser og samtidig opprettholde en generøs velferdsstat, samtidig som han advarte om de etniske og religiøse spenningene som følger med massiv innvandring.
Det er forresten grunn til å minne om at regjeringen Solberg i likhet med EU undertegnet – og det til en tafatt, samlet presses unisone applaus – FNs migrasjonspakt Global Compact for Safe, Orderly and Regular Migration så sent som i 2018, og det skjedde uten noen større kritisk debatt i de tradisjonelle mediene. Politisk rådgiver i utenriksdepartementet Bård L. Thorheim (H) kunne således uttale «jeg vil bestemt avvise at FNs migrasjonsplatform fører til endringer i norske lover og regler» uten å møte motbør. Snarere tvert i mot; motstandere og kritikere ble raskt stemplet som konspirasjonsteoretikere, desinformasjonsspredere, høyreekstreme og massemord-inspiratører. Det er mulig at regjeringen Solberg og Thorheim tror på det de sier, men fra Den afrikanske unions side – som består av 55 land som alle inngår i G77-gruppen og derfor har svært stor innflytelse i FN, samtidig som de er migrantproduserende land – ser saker og ting helt annerledes ut. Migrasjonsrådgiver for Den afrikanske union og en av Afrikas ledende eksperter på migrasjon, Mehari Taddele Maru, er helt åpen om unionens og paktens hensikt: – For nå er pakten hovedsakelig en politisk deklarasjon, men i fremtiden vil den få betydelige juridiske implikasjoner. Det begynner med myke prinsipper, men slike FN-initiativer medfører moralske forpliktelser som blir globalt normsettende for hvordan lover skal fortolkes. Strategisk vil en slik pakt med tiden omdanne myke normer til bindende bestemmelser, forklarte han. Og når Den afrikanske union vil omdanne de myke normene til bindende bestemmelser – og det vil de med tanke på den pågående befolkningseksplosjonen og alle de problemene den medfører i opphavslandene – så får de det som de vil fordi de har det store flertallet i FN med seg. Og hva skjer da, tror du?
Men til tross for at du via skatteseddelen betaler for en pressestøtte som skal sikre deg mangfoldige medier og bred nyhetsdekning, får du beklageligvis bare kjennskap til ting som dette hos alternative medier som Gjenstridig.no – som mens vi er inne på det lever av frivillige donasjoner – for i norske myndigheters, NRKs og øvrige tradisjonelle mediers øyne er FN stadig det samme godartede, vestlige, menneskerettslige, fredsbevarende og demokratiforkjempende FN det en gang var og den pågående befolkningseksplosjonen i Afrika samt land som Indonesia og Pakistan eksisterer ikke.
Vi står overfor en demografisk omveltning uten historisk sidestykke og som absolutt alle statistikker viser at ikke er bærekraftig for våre samfunn, men den politiske ledelsen fremstår som komplett handlingslammet eller opprådde og vil helst ikke snakke om saken. Samtidig gnåler småpartier med mediene på slep ustanselig om en kommende klimakatastrofe, mens ingen av dem nevner med et ord den aller største katastrofen av dem alle: En befolkningseksplosjon av episke dimensjoner som pågår for alles øyne, forverrer klimakrisen og som uvegerlig vil føre til voldsom ressursmangel og nettopp voldsomme konflikter. Så hvis våre venner Emmanuel Macron, Angela Merkel, Macky Sall, António Guterres, Charles Michel og Ursula Von der Leyen tror at vi gjennomlever våre største kriser nå, vil de få seg noen svært stygge overraskelser om bare få år.
For å sitte stille i båten og tro at det vil gå bra når realitetene treffer en totalt uforberedt europeisk befolkning midtskips er det samme som å be om bråk og kriser på løpende bånd. Det er direkte flaut å bivåne så unnfallende, feige politiske ledere fremstille seg selv som om de og de internasjonale pampene de mingler med er noen slags kriseløsere. Alt taler nemlig for at deres manglende evne og vilje til å forholde seg til vår tids vanskeligste og mest grunnleggende stridsspørsmål og interessekonflikter vil resultere i det stikk motsatte.
Mener du at opplysninger og analyser som dette er viktige for samfunnet, men at de i stor grad mangler i tradisjonelle medier? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på nytt Vipps-nummer 918 18 142 eller Paypal.