En studie fra Politihøgskolen viser at minoritetsungdom reagerer med frykt på politibesøk på skolen og mener seg som stemplet til tross for at de ikke selv er kriminelle. En av forskerne bak studien, Randi Solhjell, reagerer overraskende nok med overraskelse:
I en studie om minoritetsungdommer og politimøter fant vi at unge ofte opplever at politiet er på skolen deres. Skolen er en arena som politikere, lærere og politi tenker på som viktig for å forebygge og hindre at sårbare unge skal skli inn i kriminelle miljøer.
Politiet har gjerne gode intensjoner og vilje. Det overraskende i studien, var at unge beskrev «frykt» og «å bli stempla som kriminell» når politiet var på skolene, spesielt siden dette er vanlige unge som ikke har et kriminelt rulleblad.
Det er så man må lure på hvor fru forskeren har tilbrakt de siste 20 år, og om norske forskningsmiljøer tror at Sverige og Danmark er to byer på Jupiter?
120 ungdommer med minoritetsbakgrunn, men født og oppvokst i Norden, er intervjuet i studien, men Solhjell er åpenbart blant dem som mener at politiet er problemet. De sistnevnte skremmer nemlig de unge, ser du:
De fortalte at de kunne bli redde når de så uniformene og de store politibilene eller at de kom med hundepatruljer, og lurte på om noe alvorlig hadde skjedd. Dette skapte rykteflom.
Disse politimøtene er vanskelige fordi de er en inngripen i unges hverdag og sosiale liv. Det at tilliten til politiet var lavere blant unge i studien, påvirker også politiets jobb for å få nødvendig informasjon om hvem og hvilke miljøer de burde gå etter.
Jaha, og hvor kommer så disse holdningene og mistilliten til politiet fra, da? Kan det tenkes at det ikke er politiet som er problemet her, men holdningene som er etablert og videreføres i de unges familier og nærmiljø?
Vi så det samme i Kristiansand som – i noe mindre skala – sliter med samme type ungdomskriminalitet som Oslo. Jubelen fra det offisielle Norge sto da også så i taket da lederen i Muslimsk Union Agder Talal Haydar og sønnen Omar Talar Haydar begynte å gå natteravn i byen at ingen følte for å stille noen kritiske spørsmål
– Når ungdommene ser at vi ledere går sammen med politiet og støtter deres arbeid, så begynner de å forstå at det er ikke «oss» og «de», men «vi», forklarer lederen i Muslimsk Union Agder Talal Haydar og sønnen Omar Talar Haydar til NRK.
En hel smørbrødliste av sosiale etater, organisasjoner og tiltak er og har vært involvert for å forbygge og avhjelpe ungdomskriminaliteten i Kristiansand, men i følge NRK hjalp ingen av delene, men «da Kristiansand slet med slåsskamper- og ungdomskriminalitet, reiste de muslimske lederne seg og tok til gatene med egne natteravnrunder. Da stoppet bråket.» Det måtte altså muslimske religiøse ledere til. Det ble presentert som en gladnyhet, men i realiteten er det ikke det: det forteller i stedet om at klanmentaliteten sprer seg fra minoritetsmiljøene og inn i storsamfunnet, hvor det ikke minst frontkolliderer med rettsstaten og dens representanter politiet.
I likhet med Solhjell og andre bortforklarere utnytter man friskt det offisielle Norges villede uvitenhet og påfølgende villedning av landets befolkning: – Disse ungdommene har vokst opp i en del av verden der de ser på politiet som korrupte, og mange har opplevd vonde saker med urettferdighet, forklarte Haydar.
Det er rent sludder, for de fleste av dem har slett ikke det. De fleste er andregenerasjons innvandrere, født og oppvokst i Norge. Og det er problemet i et nøtteskall, for de er likevel oppdratt til og lever som om de bor i en annen del av verden.
Hva gjør vi med det? Og hva gjør det med dem? Disse essensielle spørsmålene står ikke en gang på blokka til forskere som Solhjell og politikere som Inga Marte Thorkildsen, som foretrekker den like bekvemme som lettvinte løsningen det er å plassere ansvaret på og/eller irettesette den/de delene av samfunnet som allerede respekterer og følger de demokratisk vedtatte spillereglene. Det blir jo mindre bråk på den måten, selv om det etterhvert gjør avvik til samfunnsnorm og ikke omvendt. Men det kan vel samfunnet leve med, så lenge den politiske ledelsen slipper ubehageligheter?
For klanorienterte miljøer følger nemlig bare sine egne regler, og når myndighetene ikke en gang våger å ta i problemet, vil det bare bli verre. For å bli klar over det, kan vi – selv om byhøvding Raymond Johansen er lei av det – bare se til Sverige, hvor problemet nå utspiller seg for åpen scene med økende og grov kriminalitet. Sverige ligger nå øverst på Europatoppen hva kriminalitetsindeks angår, med hyppige skyteepisoder, rekordmange voldtekter og voldsepisoder. Svensk politi har for lengst kartlagt den typiske rekrutten til kriminelle gjenger og det er han her:
Han er andregenerasjons innvandrer eller kom til Sverige som barn og har vanskelige leveforhold i et segregert område. På skolen får han stryk i flere fag og får problemer med å få seg jobb. Han vil tjene penger, lever nær grovt kriminelle personer og begynner å begå forbrytelser i 12-årsaldreren, men blir først tatt for det i 15-årsalderen. Det hender at han selv blir utsatt for voldsforbrytelser.
Det lyder kjent fra både Oslo og Kristiansand.
Foreldrene og nærmiljøet som oppdrar og sosialiserer ham i hverdagen befinner seg ikke sjelden i en av de 55 etablerte og fremvoksende parallellsamfunnene i Sverige. Av politiets rapport fremgår det at tilliten til det svenske politiet og rettsystemet har nådd et bunnivå i disse områdene. Over halvparten oppgir at kriminelle påvirker dem til ikke å ringe politiet eller vitne. Rapporten bekrefter også at «parallelle rettsystemer» er høyst påtagelige i disse områdene, rapporterte Fagbladet Dagens Juridik i mars. 12 prosent oppgir at slektninger eller religiøse miljøer påvirker dem fra å kontakte svenske myndigheter, men heller til å benytte det «alternative rettsystemet». Syv av ti oppgir at de ikke de ikke kan bevege seg fritt og at de ikke tør å si fra dersom de ser for eksempel vandalisme. Årsaken er redsel for gjengjeldelse. – Taushet har blitt en etablert norm blant visse grupper innbyggere, skriver Brottsförebyggande rådet (BRÅ).
Det er i det hele tatt vanskelig for politiet å etterforske noe som helst i disse områdene. Beboerne har god kontroll på hvem som hører til og sivile spanere blir raskt avslørt. Personer holder vakt for beskytte de kriminelle og det etableres rask varslingskjeder når politiet arbeider i disse områdene. Det skjer via SMS, sosiale medier, apper, walkie talkie eller rett og slett ved hjelp av syklister som sirkulerer i området. Ved pågripelser oppstår raskt større folkemengder. Stemningen blir hurtig hatsk og truende, og ender av og til i befrielsesforsøk, voldelige angrep med slagvåpen eller rene opptøyer. Politiet blir jaget med steinkast, spark og slag. Situasjoner som tidligere ble løst av en patrulje, krever i dag to til fire patruljer. Redningspersonell som brannslukningstjenesten opplever det samme og må ofte ha politieskorte når de beveger seg inn i områdene. Ambulanser blir kastet stein på, utrustning stjålet og bilene ødelagt. I 2014 var forholdene så ille at ordføreren i ambulanseforbundet krevde militærutrustning for utrykningspersonell.
Områdenes sosiale orden avviker likeledes fra det demokratiske systemets normer, økonomi og rettspraksis. Aktører som ikke representerer det demokratiske systemet har fått betydning for områdenes utvikling. Det er først og fremst de kriminelle, men også religiøse ledere som sprer budskap som går på tvers av det svenske samfunnets verdier. Den sosiale konteksten gjør at problemene nedarves fra generasjon til generasjon. Voldparatheten er høy. Mange av barna i disse områdene blir oppdratt til å ikke samarbeide med politiet og til å danne en enhetlig front mot svenske myndigheter. Selv små barn oppfører seg provoserende overfor politiet og da spesielt kvinnelige betjenter. Adferden forverres i takt med at de blir eldre.
Vi ser samme type atferd i Kristiansand. For å redusere mulighetene til å begå nye kriminelle handlinger i byen fikk enkelte ungdommer forbud av politiet mot å oppholde seg i Kvadraturen i 2017. I 2018 måtte Kristiansand kommune og politiet konstatere at «i stedet for en redusering førte det det til forsterket sinne mot politiet. Brudd på oppholdsforbudet og vold mot politiet resulterte i en økning i antall registrerte saker.»
De sosiale innsatsene som Sverige har satt inn, og som i Norge er ikke det så rent få, biter ganske enkelt ikke på disse ungdommene. Vi står dermed uten verktøy til å hanskes med både de unge og mentaliteten deres.
Det har selvfølgelig en viss sammenheng med at de kriminelle og/eller asosiale unge ikke lar seg snakke til av andre enn de de oppfatter som sine egne, slik vi f.eks. ser i forbindelse med opprettelsen av egne muslimske natteravner i både Oslo og Kristiansand. Dette er et typisk trekk ved klanmentalitet. Og de får den jo et sted fra, og sporene peker på foreldre og nærmiljø. At selv minoritetsungdommer som ikke er kriminelle nærer samme mistillit og frykt for rettsstatens representanter politiet, er intet mindre enn alarmerende, for det tyder på at de klanbaserte, og sterkt skadelige holdningene i et tillitssamfunn som det norske, er svært utbredt.
Både i Sverige og Danmark er det en gryende erkjennelse av at klankultur representerer en reell utfordring for den demokratiske rettsstaten som er basert på individet og likhet for loven, og problemene har bare økt i takt med innvandringen fra land hvor klaner er den viktigste sosiale enheten. Våre ansvarlige myndigheter har åpenbart ikke tatt høyde for dette fenomenet, og i den grad de har tatt det inn over seg i ettertid, er berøringsangsten tydeligvis fortsatt stor. Det må opphøre, og det kan ikke skje for fort.
I møte med klankulturens klare utfordring, må vi stå fast på den samfunnsinnretningen vi har og vise tydelig at klanbaserte normer ikke er akseptable. Det gjør vi ikke ved å gi dens tilhengere rett i at det rettsstaten som er problemet. Heller ikke gjør vi det ved å gjøre klansamfunnets representanters unnskyldninger og bortforklaringer til våre egne. I stedet må vi rette kritikken der den hører hjemme, og det er absolutt ikke hos politiet. Det er i miljøene som har etablert disse holdningene og viderefører dem til sine barn problemet har oppstått og det er også der det må løses, selv om man tråkker på noen ømme tær underveis.
Skal vi ha noe som helst håp om løsning må statens representanter først og fremst bakkes opp på alle måter, ikke utpekes som syndebukk for berøringsangste myndigheter – og slett ikke for sosionomske forskere som tilynelatende ikke er interessert i annet enn sine egne navler.
Likte du det du leste? Støtt gjerne Gjenstridig.no på Vipps 918 18 142 eller PayPal.