Professor Sveinung Sandberg ved Universitetet i Oslo har sammen med flere forsket på mekanismene som fremmer og motvirker radikal islamisme i den muslimske ungdomskulturen, forteller nettstedet forskning.no.
– Norske muslimer er kanskje ikke de som går fremst i protesttogene mot islamistisk terror gjennom Oslos gater. Men rundt middagsbordene i muslimske hjem og på sosiale arenaer spres det et budskap som slår hull på forestillingen om at hellig krig er veien til paradis, sier Sandberg.
Sandberg og hans team har intervjuet rundt 90 muslimske unge om deres forhold til radikal islam og hvordan temaet omtales i deres nærmiljø. Resultatet av dette feltarbeidet skal publiseres i boken Unge muslimske stemmer.
Sandberg gir uttrykk for at det gjøres en jobb i hjemmene og i ungdomsmiljøene for å snakke ned islamske ekstremisters påvirkning av sårbare sinn og at dette gjøres på en tydelig og god måte mot de unge. Han mener det er lite dekkende når mange nordmenn mener at muslimer gjør for lite for å ta til motmæle mot de radikale miljøene.
– Mange muslimer reagerer på kritikken fra storsamfunnet om at de ikke tar et oppgjør mot ekstrem islamisme. Men mange ønsker ikke å bli assosiert med slike miljøer og kan ikke forstå at de har en samfunnsplikt til å stå frem i offentligheten og demonstrere, sier Sandberg til forskning.no.
At mange muslimske foreldre gjør en jobb for å hindre at de unge havner ille ute med fullskala rekruttering til IS eller dets like, betviles ikke. Foreldre, uansett kulturell og religiøs bakgrunn, ønsker nødig at barna deres skal radikaliseres og bruke vold i aller verste instans. Dette til tross, rekrutteringen til IS, al-Qaida og annet rakkerpakk har pågått over år, uten at motkreftene har lykkes med å forhindre rekrutteringen. Da kan en ikke si at en ikke har en samfunnsplikt.
Det skal sies at undertegnede ikke har lest studien til Sandberg og hans kolleger. Men noe mangler i den fortellingen professoren forteller og ikke så rent lite. Det første som mangler er imamer, qadier og andre skriftlærde som sprer et budskap i norske moskeer og forsamlinger og som går stikk i strid med den norske samfunnsorden. Islam Nets syn på homofili og annen vestlig synd, tør være en kjent sak for den jevne leseren. Tiltrekningskraften i disse miljøene er betydelig, uavhengig av muslimske foreldres syn på saken. Det er også en kjensgjerning at unge muslimer i Norge ikke nødvendigvis er like liberale som sine foreldre, noe som igjen er et resultat av at sekulariseringen i foreldres/besteforeldres hjemland er betydelig svekket.
Innvandringsland som Afghanistan, Irak, Iran, Somalia, Syria og andre medlemsland i OIC vender tilbake til islamske røtter og sharia har fått en fremtredende plass i disse landene. Dette er dokumentert bortenfor enhver rimelig tvil.
For foreldre som har rømt fra religiøs undertrykkelse i oven nevnte land og som har et skjevt forhold til sine trosbrødre og -søstre av den grunn, har nok mindre vanskelig for å gi mer enn bare en skjennepreken til sine poder når de gir uttrykk for at sharia er kult. Disse foreldrene hører og ser man sjelden noe til i det offentlige lys, og dette har nok sin forklaring i at de er redde. Redde for imamer og qadier, og for hva som vil sies om dem i nærmiljøet om de ber shariaentusiaster om å dra et sted sola ikke skinner og ta shariaen sin med seg. Det får konsekvenser. Og det vet de. Om dette er forhold som belyses i denne studien er ukjent, men det er en viktig faktor.
Så til de muslimske foreldre som gjør en innsats for å holde de unge på «den smale vei», fortsett det gode arbeidet. Til resten av oss, vi må gi disse foreldrene all den støtte vi kan for å sørge for at de unge forblir på rett side av loven og assimilerer seg i vår samfunnsorden.
Imamene og de skriftlærde er en annen skål. Deres prekener og formaninger er hentet fra 600-tallets Arabia og som uten omsvøp er problematisk. Når de unge, hvis de har et aktivt forhold til sin tro, får en versjon av mor og far hjemme om at «du må tenke sjæl!» og imamene ikke gjør det, blir det kollisjon. Det er ikke akkurat som unge medlemmer i statskirken, og kan heller ikke forstås utfra dette. Det er ikke sammenlignbare størrelser. Når imamene forteller hvor i huset kvinnen skal stå fordi dette står i Koranen, Sahih Bukhari, Sahih Muslim eller Sirat rasul-allah, og at du skal oppfylle dine religiøse plikter, er det langt mer alvorlig enn når sognepresten Svein snakker om at «alkohol skal du være forsiktig med» på konfirmasjonsleiren. Sandbergs feltstudier tar kanskje for seg dette, kanskje ikke.
Det fremgår ikke av artikkelen hva slags bakgrunn de 90 unge som denne feltstudien oppfatter, har og i hvilken grad de er blitt forsøkt rekruttert til lovlig eller ulovlig islamistisk virksomhet. Det skrives bare at intervjuer med disse er blitt publisert på sosiale medier.
Det som virker utvilsomt er at de som har makt til å påvirke unge muslimer fra å bli radikaliserte ekstremister må snakke med utestemme og bli langt mer aktive i kampen mot islamistiske nettverk som opererer mer eller mindre åpent. De har en samfunnsplikt til å snakke vett til de unge og de skal kreve at islamistene tar mindre plass. De har en samfunnsplikt til å be imamer som kommer med ørkenjustis og tankegods som går stikk i strid med vår samfunnsorden om å finne et annet levebrød.
Skal kampen mot islamismen i Norge lykkes, krever det muslimske foreldre, tanter, onkler, søskenbarn og venner tar i et tak og at de går i front i demonstrasjonene mot islamister fra Islam Net, Saudi Arabia og andre fanatikere. Og det er vår jobb å heie disse frem. Vi kan ikke, som Sandberg mer eller mindre sier, håpe at det går seg til.