Ja, hevder sosialantropologen Adrian Hasnaoui Haugen i en artikkel på nettstedet forskning.no. Haugen har også skrevet mastergrad med dette som utgangspunkt.
Haugen tar sitt utgangspunkt i tiden fra migrasjonsbølgen i 2015 og frem til i dag da Norge gjennomgikk den hyppigste opprettelsen og de raskeste nedleggelsene av asylmottak i historien. «Med 31.943 beboere i mottak i november 2015, bodde det i mai i år bare 3887 personer i mottak. Antallet beboere har altså sunket fra å omfatte tilsvarende antall innbyggere i Moss kommune til å omfatte tilsvarende antall innbyggere i Overhalla kommune i Trøndelag, noe Hagen ikke reflekterer nevneverdig over, men vi skal kanskje la det ligge.
Sosialantropologen Hagen har intervjuet nordmenn under sitt feltarbeid og besøkt seks asylmottak. Han forteller om store lokale omveltninger ved at det plutselig opprettes mottak med et hundretalls antall beboere. Hagen har sett spesielt på lokale aktører og hvordan disse blir tatt vare på i asylpolitkken. Disse aktørene er både ansatte og frivillige som har lagt ned mye innsats for de nyankomne, og etter relativt kort tid har mottakene blitt lagt ned. Dette synes nordmennene Haugen har snakket med er trist fordi de har mistet mange venner som enten har blitt sendt tilbake til hjemlandet, andre europeiske land eller andre mottak i landet. Nyopprettede arbeidsplasser er blitt nedlagt og de ansatte er blitt henvist til NAV. Barn er blitt triste fordi nye venner er blitt borte. Og kommunene er blitt «sjokkert» fordi innsatsen de har lagt ned «ikke ble mer verdsatt».
Gråten tar en nesten når en konfronteres med at «usikkerheten rundt asylmottak som både arbeidsplass og som et investeringsprosjekt for lokale aktører, skaper en uheldig situasjon for dem som arbeider tettest med asylantene.» Tatt i betraktning at en i løpet av den surrealistiske perioden fra januar til oktober 2015 ble eksponert for at dette var en flyktningkrise, noe som i og for seg bør oppfattes som en midlertidig og ekstraordinær tilstand, ikke har innprentet aktørene om hvor løypa går hen. I euforien til Refugees Welcome Norway og andre ved den store tilstrømmingen, kan man kanskje stille seg spørsmålet om hvor edruelige slike organisasjoner er i møte med virkeligheten. Som «investeringsobjekt» kan en spørre seg om ikke bygningseiere så for seg en lett gevinst ettersom styresmaktene sprang rundt som hodeløse høner og anskaffet bruksrett på dette og hint av bygninger. Langsiktighet når det gjelder investeringer, er en generelt god leveregel, men tydeligvis ikke når det gjelder asylmottak.
Sosialantropologen fortsetter med det som må være toppen av den sinnelagsetisk utformede artikkelen:
«For nordmennene som stiller opp mest blir det tyngst å si farvel, ettersom de har etablert nære forhold til dem som blir deportert. Mens for kommunene som fellesskap er mottak en usikkerhet, både når de er operative, men også i oppstartsfasen. For i den prosessen har kommunene veldig lite de skulle ha sagt. Der de velger i stor grad hvor mange flyktninger de ønsker å bosette, har de liten råderett over asylmottak og de som bor der.»
Deportert, dere! Folk som har tatt en råsjanse på at de får opphold i landet og som får søknaden sin blir deportert. Ordbruken maner frem bilder av slaveskipet Donau som fra Oslo havn fraktet norske jøder til konsentrasjonsleirene på kontinentet i 1942. At dette står i et misforhold, synes åpenbart.
Dog er det et poeng at også norske kommuner har fått raske pålegg om å legge til rette for mottak i en faderlig fart. Men da må også kommunene ha baller nok til å gi uttrykk for at dette er et risikoprosjekt som de ikke vil legge til rette for. Dette er den tydeligste fingervisningen de kan gi i innvandrings- og integreringspolitikken. Her skal det anføres at norske lokalpolitikere på lik linje med sine nasjonale frender lekte hazard med skattebetalernes midler og andre lokale forutsetninger når de skulle være på de godes parti i 2015. De har med andre ord seg selv å takke, og har selvsagt adgang til å dra ansvarlig direktorat til retten. Noe de neppe kommer til å gjøre.
Sosialantropologen har dog gjort noen gode observasjoner. Bosetting og integrering av personer med flyktningbakgrunn skal og må være en gjennomtenkt prosess og skape noen grad av forutsigbarhet. I møte med den knallharde virkeligheten, noe migrasjonsbølgen i 2015 var en forsmak på, er det nok et argument for en langt mer restriktiv politikk enn det sittende og foregående regjeringer har evnet å føre, i likhet med andre europeiske regjeringer og EU som ikke kan enes om en australsk løsning for å få slutt på folkevandringen over Middelhavet.