Natt til torsdag begynte politiets sikkerhetstjeneste (PST) å etterforske trusler mot justisminister Tor Mikkel Wara (Frp) etter at familiens hus og bil ble tagget ned ordet «rasisit» (sic), samtidig som bilen ble forsøkt påtent og merket med et hakekors. Bilen sto parkert såpass nære huset at en eventuell brann fort kunne spredt seg til familien Waras hjem. Bare uker før angrepet fremførte det offentlig finansierte performance-teateret Black Box forestillingen «Ways of Seeing», der de etter eget utsagn kartlegger «nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn.» De medvirkende smugfilmet hjemmene til en rekke profilerte politikere og samfunnsdebattanter, og viste opptakene under forestillingen mens skuespillerne fremsatte grove påstander om at de er medlemmer av et rasistisk nettverk. Blant de som fikk hjemmene sine smugfilmet av Black Box finner vi Christian Tybring-Gjedde og nettopp Tor Mikkel Wara.
Med kunstnerne Sara Babans og Hanan Benammar egne ord: «Vi venter i hagen, som steinene venter, som ringdua og svarttrosten og isen og det klare vannet. Vi venter, som en tohodet nisse; møkkete, grov, upålitelig. I blant ser vi dere gjennom soveromsvinduene: purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter. Sakte roer hjertet seg. Vi tenner svarte lykter. Skrekken slipper taket. Europa forsvinner. Så vender vi oss mot paradisene som er tapt for dere og deres nærmeste.»
Ingvil Tybring-Gjedde uttrykte frykt i forbindelse med at ekteparets hjem ble smugfilmet og eksponert på denne måten, og Waras samboer, tobarnsmoren Laila Anita Bertheussen, skrev om det samme i VG. Bertheussen og døtrene har aldri søkt offentligheten, og opplever forståelig nok Black Box` invasjon av deres privatliv som et overgrep.
Det var ingen sympati å hente for redde kvinner og barn hos Oslos biskop Kari Veiteberg, som la ut en offisiell og uforbeholden hyllest av stykket på Facebook:
Måtar å sjå på. SJÅ. Låner ord av ho som sat i same sal som meg i går. «I går så jeg «Ways of Seeing» på Black Box Teater i Oslo. Den har fått mange rare anmeldelser og ytre høyre-tilhengere som mener sånt som dette ikke bør få statsstøtte. Jeg vil bare si et stort BRAVO til Pia Maria Roll, Hanan Ben, Marius Von Der Fehr og Sara Baban som har laget dette verket. Det er visuelt vakkert, dypt foruroligende, fullt av lun humor og dypt alvor, og så utrolig mye mer på samme tid.
Til alle som har mulighet: se den. Om ikke annet fordi møtet mellom Ketil Lund og Sara Baban er noe av det beste jeg har sett på en teaterscene. Men aller mest fordi du ikke kan gå glipp av denne. Forestillingen flytter nettverkene av ytre høyres mesener inn på teaterscenen, inn i offentligheten og inn i oppmerksomheten vår, og trekker linjer mellom overvåkingssamfunnet og rasisme som vi snakker alt for lite om. Løp og skaff deg billett.»
Så ble Waras hjem angrepet, og biskopens innlegg forsvant uten noen forklaring. Den gir hun tilsynelatende i dagens VG:
– Eg kom nylig heim frå Sør-Afrika, full av inntrykk. Eg har fått mange meldingar både på Facebook og gjennom andre nettfora. Mange av dei som skriv sinte og opprørte, skriver hun og legger til at hun ikke hadde «høve til å svare» alle som skrev.
Det hun tydeligvis hadde høve til, var å fjerne samtlige kritiske innlegg om saken fra Facebook-siden sin mens det sto på. At det kom mange usaklige innlegg og personlige påhopp er det ingen grunn til å tvile på, men selv så jeg minst 20 debattanter som klaget over at innleggene deres var blitt fjernet fra Veitebergs side, og samtlige har jeg fulgt i årevis på sosiale medier og sjelden eller aldri sett dem te seg usaklig, personlig eller hetsende i debatter. Veiteberg fjernet imidlertid alt – inklusive sitt eget innlegg uten å si et ord om saken.
Biskopens VG-innlegg kan ved første øyekast virke som en slags beklagelse for hyllesten til Black Box mildt sagt omtridte metoder, men det er det ikke. Først fraskriver biskop Veiteberg seg personlig ansvar ved å hevde at hun ikke la merke til det og deretter ved å vise til mengden:
For meg var historia til dei ulike aktørane så sterke i seg sjølv, at eg ikkje feste meg ved dei ulike hus-fasadane som var filma som ein del av scenografien. Stykket fekk også gode og nyanserte meldingar i dagspressa.
Å ja, da så – andre skrev noe fint om stykket. Da er det jo helt i sin orden å trenge inn i politikeres og samfunnsdebattanters privatsfære og dermed eksponere deres ektefeller og barn. Men så kom altså angrepet på Waras hjem og plutselig ble saken ubehagelig for biskopen:
I etterkant har teaterstykket og også innlegget mitt blitt kopla til hærverket mot justisministarens bustad og bil, og også som oppfordring til å bryte inn i privatlivets fred og gjere liva til mødre og barn utrygge.
Eg tek sterk avstand frå slik form for mobbing og ulovlege handlingar retta mot politikarer og enkeltmenneske. Slike handlingar er i strid med våre demokratiske verdiar og eit trugsmål mot einskildsmenneskes sikkerheit. Eg har ikkje omtalt eller karakterisert synspunkta til politikarar og enkeltmenneske. Innlegget mitt dreidde seg om teaterstykket.
Akkurat, det var nettopp det biskopens innlegg dreide seg om. En uforbeholden hyllest til et bestemt teaterstykke. Et teaterstykke som i aller høyeste grad karakteriserte «synspunkta til politikarar og enkeltmenneske» mens de attpåtil viste bilder av deres og familiene deres hjem mens de karakteriserte dem. Dette både så og hørte Oslos biskop, men hun hyllet og anbefalte ikke desto mindre innholdet. Det viser jo statusoppdateringen hennes med all ønskelig tydelighet, og den må vi jo formode at hun leste før hun publiserte?
Forestillingen flytter nettverkene av ytre høyres mesener inn på teaterscenen, inn i offentligheten og inn i oppmerksomheten vår […]
Dette applauderer og anbefaler Oslo-biskopen uten å blunke, og det rimer heller dårlig med dagens påstand om at hun ikke «festet seg ved det», ikke legitimerer teaterets inntrengning «i privatlivets fred og gjere liva til mødre og barn utrygge» og ikke karakteriserer «synspunkta til politikarar og enkeltmenneske». Alt dette gjorde Veiteberg på sin offisielle profil da hun valgte å hylle og anbefale en forestilling som nettopp inneholder alle disse tingene.
Påfallende nok nevner ikke den nå avstandstakende biskop teaterforestillingens innhold med et eneste ord i beklagelsen. Og det var nok lurt, for det ville jo fått biskopen til å se langt mindre beklagende ut. Kanskje særlig siden hun benytter anledningen til å gi forestillingens ansvarlige ytterligere ros.
Men biskopen skal i alle fall ha for å uttrykke rimelig tvil om sin egen støtte til Black Box uakseptable overskridelse:
Eg er ikkje sikker på at det var riktig å leggje ut denne begeistra rapporten frå ein ivrig teatergjengar på biskopens heimeside.
Tvil kan være en god ting, og mye tyder på at hun deler den med ganske mange av sine sognebarn i disse dager. Du vet; de som ikke er sikre på at det var riktig å legge Oslo bispedømmes korkåpe på Kari Veitebergs politiserte skuldre.