Det danske utlendings- og integrationsministeriet (UIM) offentliggjorde denne uken et notat med en årlig undersøkelse av ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommeres medborgerskap. Tallene er deprimerende. Det viser seg at annenhver etterkommer av ikke-vestlige innvandrere ønsker at religionskritikk forbys. Hele 48 prosent av de spurte har svart «Helt enig» på spørsmål om hvor enige eller uenige de er i at det bør være forbudt å kritisere religion.
Du kan lese hele undersøkelsen på UMIs hjemmeside. I notatet står det beskrevet hva årets undersøkelse legger vekt på:
I Medborgerskabsundersøgelsen 2019 er der særligt fokus på nydanskeres værdier og holdninger.
Det var også fokus i 2017-undersøgelsen, og derfor kan udviklingen på en række spørgsmål nu følges 2017 til 2019. I dette notat undersøges holdningen til ligestilling mellem kønnene og homoseksualitet.
Hva er medborgerskap?
I Danmark må innvandrere og asylsøkere avlegge en medborgerskapsprøve for å få statsborgerskap. Prøven skal sikre at den nye borgeren av landet forstår det danske samfunnet bedre, for å lette integreringen i sitt nye hjemland. Medborgerskap forplikter gjennom rettigheter ved aktiv deltakelse i det danske samfunnnet.
Medborger defineres i Den danske ordbog som «det forhold at en person deltager aktivt i samfundslivet og samfundets udvikling.
Konservative etterkommere
Tallene i undersøkelsen viser at etterkommere av innvandrere er mer konservative, eller mer fundamentalistisk troende enn sine foreldre. Ifølge undersøkelsen er 42 prosent av innvandrere som har oppholdt seg minst tre år i Danmark enige, mens tallene viser 20 prosent for etniske dansker.
Kristelig dagblad i Danmark har spurt forkvinnen for Rådet for etniske minoriteter, Halima El Abassi hvordan hun ser på dette. Hun er ikke overrasket, og mener at etterkommere blir mer religiøse enn sine foreldre fordi de føler utenforskap i Danmark.
– Når man står uden for samfundet, så kan religion blive et trækplaster for at få identitet og føle sig som en del af et fællesskab. Det er i sig selv ikke et problem – problemet opstår, hvis det er ens eneste tilhørsforhold. På den anden side har indvandrere (i modsætning til efterkommere, red.) i mindre grad forventet at blive en del af det danske samfund, og de føler sig derfor ikke på samme måde ekskluderet,” siger Halima El Abassi.
Også forfatteren Tarek Hussein, som selv er muslim, peker på det danske samfunnet som en del av problemet.
– Når man som muslimsk minoritet de seneste 20 år har følt, at man er blevet hetzet på baggrund af ens religion og kultur, så hæver man i sidste ende paraderne. Konsekvensen bliver, at man afviser enhver kritik af religion, også selvom den er berettiget. Mange muslimer – jeg selv inklusive – har længe befundet os i en defensiv position, hvor de har mistet værktøjerne til også at kunne kritisere religionen. Jeg tror dybest set, at mange af dem har svært ved at skelne mellem en legitim religionskritik og så dagligdagens hetz,” siger han og kalder undersøgelsens resultat for et grundlæggende problem, vi som samfund skal være opmærksomme på.
Norge
En nylig utgitt analyse fra Statistisk sentralbyrå (SSB), «Er religiøse innvandrere midre integrert?» (2019/22) viser at innvandrere i Norge mer religiøst tilknyttet enn resten av befolkningen.
Så mange som fire av ti innvandrere – 38 prosent – sier at religionen er svært viktig i livet deres. Blant dem som kommer fra Pakistan, Somalia og Eritrea, er det mer enn tre av fire som oppgir dette. Sammenligner vi med medlemmer av Den norske kirke, er det bare 4 prosent som opplever at religion er en så viktig del av livet. Nærmere hver fjerde kristne og islamske innvandrer deltar minst ukentlig på religiøse møter eller bønn arrangert av trossamfunn, slik figur 2 viser. Dette er også langt større andeler enn for medlemmer i Den norske kirke.
Analysen sier forøvrig mye om at spesielt muslimer blir diskriminert i det norske samfunnet, men at de fleste religøse innvandrere har liten tillit til det norske samfunnet:
Alt i alt er det et komplekst og sammensatt bilde som tegnes av sammenhengen mellom religion og sosial inkludering i dagens norske samfunn. Majoritetssamfunnets skepsis til religion generelt, og islam spesielt, er et faktum og bidrar sannsynligvis til at mange innvandrere fra muslimske land opplever å bli utsatt for forskjellsbehandling. Innvandrerne fra både katolsk-kristne og islamske land har relativt liten tillit til andre, og deltar mindre i frivillig arbeid enn gjennomsnittet.
Parallellsamfunn
Gruppetilhørighet er viktig for mange mennesker, og religiøs tro er en slik tilhørighet. Dessverre er det ofte slik at de mest radikale, eller mest konservative, de som roper høyest, bestemmer agendaen. Når religiøse grupperinger samler seg i parallellsamfunn vil det oppstå en sosial kontroll som begrenser friheten til de som egentlig ikke er så troende, eller som ønsker en mer sekulær tilnærming til samfunnnet. I slike samfunn blir nok også ritualer viktig, det er viktig å fremstå som rettroende, å utvise et renhetsideal. Det er en forsterkende prosess som vil spart mange for tvangen som følger hvis storsamfunnet ikke ga etter for trusler og anklager om rasisme for å få gjennomslag for denne type ritual-flashing. Skrekkeksemplet fra Hjalmar Strömerskolan i Strömsund i Sverige (2010), der kvinner måtte sitte bak et forheng på voksenopplæringen er trist, men et godt eksempel på misforstått toleranse når religiøs overbevisning legges på bordet, mens det egentlig handler om menn som vil kontrollere kvinner og får aksept for det fordi de bruker religion som pressmiddel. Som om det å tro på noe ut av det blå har rett på noen slags respekt i seg selv.
Andre eksempler, også fra vårt eget land, er aksept for bønnerom på skoler, forslag om bruk av hijab i politiet og andre offentlige yrker, og ikke minst i barnehager og på skoler. Når ytre religiøse kjennetegn og ritualer i offentlige rom er nødvendig er det etter min mening en del av en sosial kontrollprosess som skal vise hvem som er rettroende og være en rettesnor og konformitetsregel for andre. Der slutter altså friheten og går over til mer eller mindre mild tvang. Folk som er innenfor disse parallellsamfunnene mister sin frihet, fordi det forventes at de innfinner seg i rekken. Dette bør ikke storsamfunnet stille seg bak.
Etterkommere
Så hvordan står det til med etterkommerne? Kan dette overføres fra de danske tallene? I en artikkel i Aftenposten i 2015 mente Walid al-Kubaisi at mange muslimer som kom til Norge egentlig ikke var særlig religiøse, men mer kulturelt betinget «troende». Forfatteren mener at en årsak er at de innser at ikke-troende ikke har samme påvirkningskraft i muslimske miljøer som troende har.
— Noen av dem er egentlig ateister, humanister eller frafalne fra islam, men de vil ikke bli identifisert som det, sier al-Kubaisi.
Samtidig har det blant de unge, både etterkommere av innvandrere og unge konvertitter, vært en tendens til å søke seg mot en mer fundamentalistisk versjon av islam.
– Det er ingen tvil om at den type aktivisme som Islam Net står for, er et nytt fenomen blant ungdom med muslimsk bakgrunn i Norge, sier islamforsker Olav Elgvin ved Universitetet i Bergen.
Han og andre forskere setter det i sammenheng med en trend over hele Europa, påvirket av strømninger fra de muslimske statene i Midtøsten, og spesielt Saudi-Arabia.
Frihet til å kritisere
Vi har heldigvis religionsfrihet i Norge, alle kan velge å tro, eller å ikke tro. Alle kan dyrke sin religiøse overbevisning, så fremt den ikke begrenser andre menneskers frihet, ja man kan sågar få statstøtte til dette, noe også de fleste trossamfunn får. Det er lov til å like religion, enten det er islam, kristendom eller åsatru for den del,og det er tilsvarende lov til å ikke like religioner, og å si det høyt og tydelig. Det ene betinger det andre, og slik må det være. Men religionsfrihet bygger på resten av verdisettet som gjelder frihet for enkeltindividet. Vi har ingen frihet uten trosfrihet, men vi kan derfor tilsvarende heller ikke ha trosfrihet uten frihet til å kritisere nettopp religion. Det er forstyrrende dersom denne forståelsen ikke er på plass hos nye individer og grupper som søker seg til frie samfunn, enten det er i Norge, Danmark eller resten av Europa. Religion må og bør kritiseres akkurat slik politikk, tanker og ideer også bør kritiseres.
Hvis innvandrere allerede er i overvekt religiøse når de kommer til landet, og etterkommerne er hakket mer fundamentalistiske så ser det ikke lyst ut. Det er en slags omvendt integrering, der den allerede eksisterende befolkningen må integreres i importerte verdisett. Mange av landene det gjelder både i undersøkelsen i Danmark og i Norge handler om land der religionsfrihet kun handler om friheten til å tro mye, eller i beste fall litt mindre, og der all religionskritikk er forbudt og/eller er en livsfarlig syssel. Medborgerskapsprøver og andre integreringstiltak vil ikke hjelpe for etterkommerne, da de allerede er statsborgere ved fødsel.
Det legges vekt på at innvandrere med religiøst livssyn har mer problemer med tillit til samfunnet de har flyttet til, og det pekes på en manglende forståelse fra storsamfunnet, diskriminering og hets som en faktor for dette. Men dersom man snur på flisa og ser det fra motsatt retning, så handler det etter mitt syn vel så mye om en manglende forståelse for et sekulært samfunn og dens spilleregler. Samfunnet man flytter til er så totalt forskjellig verdimessig at det kanskje for mange blir en nærmest umulig oppgave å akseptere på et mer spontant nivå. Jo mer religiøse folk er, jo mindre aksept for religionskritikk naturligvis, og da vil religionskritikk oppfattes som hets og manglede aksept for tro. Siden det er slik at man ikke kan søke aksept fra de som kritiseres før man kritiserer noens ideer, tro eller tanker, så vil det oppfattes som hensynsløst, all den tid man kommer fra en bakgrunn der religion krever, og får, bunnløs respekt og i tillegg er hevet over enhver kritikk. At etterkommere til innvandrere søker seg en mer bokstavtro oppfattelse av religion handler kanskje i bunn og grunn om ønsket om en slik respekt. Det er nok enklere å idealisere et religiøst totalitært samfunn på avstand, mens man nyter godene av den lovfestede individuelle friheten i vertslandet.
Parallellsamfunn er kjernen i dette etter min mening, jo mer folk selv avsondrer seg fra resten av samfunnet, lager egne regelsett og har sterke grenser for hvem som er innenfor og hvem som er utenfor, så blir det nærmerst umulig for utenforstående og eksterne faktorer å innlemme disse menneskene i et felles samfunn og verdisett. Utenforskap er selve definisjonen av et parallellsamfunn, men man kan spørre seg hva som kom først av høna og egget. Parallellsamfunnet vil uansett ikke på noen måte bidra til integrering i et stort felles «vi» i storsamfunnet. Man kan leve side om side mener noen, men valgfriheten blir ekstremt begrenset for veldig mange og dermed har de mistet friheten, og muligheten til å velge både tro og deltakelse i fellessamfunnet. Da blir det religionsfrihet basert på andres ufrihet. At de som lever innenfor disse veggene ikke liker at noen banker på og viser åpen skepsis og kommer med kritikk vil åpenbart oppfattes som hets, siden det i fundamentalismen ikke finnes nyanser.
Hvis du synes religionskritikk er viktig, eller du setter pris på din egen trosfrihet så støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.