Frøken var som svært mange andre lærere raddis og betalende medlem av AKP(ml), men den gangen hadde lærere autoritet og ble trodd av klassene sine uansett hvor dødsteit vi syntes palestinaskjerfene, strikkevestene og de merkverdige frisyrene deres var. En novemberdag i 1980 kom frøken som vanlig marsjerende rakrygget opp til kateteret, men vi kunne se at hun hadde grått både lenge og vel. En lamslått taushet bredte seg, helt til én jente våget seg frempå: – Unnskyld, frøken, men er det noe i veien…?
Gjett om det var! Ronald Reagan hadde slått Jimmy Carter i det amerikanske presidentvalget, så nå kom det til å bli atomkrig, opplyste frøken klassen sin. Vi var 11 år gamle.
Vi var dertil barn av den kalde krigen, hvilket vil si regelmessige innslag av flyalarm-tester – en riktig beroligende lyd for barn som allerede er redd for krig, må vite – og like regelmessige øvelser på å gå i ordnede former til skolens bomberom. Faren for krig var således en høyst merkbar del av hverdagen; faren for et fullskala atomragnarok likeså.
Og vi hadde alle sett NRKs barne-tv med den franske serien «Det var en gang et menneske», hvis åpningssekvens viste verdenshistorien og dens tekniske fremskritt frem til rakettoppskytninger – og sluttet med et bilde av jordkloden som revnet og gikk under med et kjempesmell.
Så vi var redde nok for atomkrig og russerne som det var, for å si det sånn. Europa var dessuten delt i to, og skulle de to atommaktene tørne sammen, så var sannsynligheten høy for at det endelige slaget ville stå i Europa. Man hadde jo heller ikke like fint og langtrekkende atom-isenkram den gangen, så hvis Sovjet eller USA skulle tilføye den andre et følbart tap, var det Europa rakettene ville regne over. Hvorvidt dette var sant vet jeg ikke, men det var i alle fall en utbredt, folkelig oppfatning. Verdens ende var med andre ord nær. Veldig nær.
Samtidig var klimabevegelsen stadig på farten – altså da som nå – med avisoverskrifter og uttalelser som denne fra 1972:
«Angripes ikke miljøproblemene nå, blir det vanskelig å unngå katastrofen. Vi har 10 år på oss!».
Maurice Strong, FNs miljøprogram.
Den kalde krigen kom og gikk, det samme gjorde FNs bebudede ti år. Og vi er nå her fremdeles.
For mitt vedkommende la den siste rest av russer- og østblokkfrykt seg i 1984, takket være – om enn helt utilsiktet – NRK. De fleste ler godt av den sovjetisk-fransk-rumenske rockemusikalen «Grimm og gru», men for meg var den skjellsettende fordi landene jeg til da hadde sett representert av lange, grå brødkøer, deres monotone barnepropaganda-versjon av Jon Blund og enda gråere, skumle herrer med steinansikter og militæruniformer plutselig hostet opp både sang, dans, popmusikk og en ulv som så ut som Frank Zappa. Og så alt sammen i farger da, du! – Det var litt rart, i Programbladet står det at serien er fra Sovjet og øst-Europa, sa jeg vantro til pappa (Heimevernsmann på sin hals, selvfølgelig, og alltid klar til å rykke ut mot invaderende kommunister på kort varsel!). – Er det så rart, da? De er vel glad i sang og musikk akkurat som oss, svarte Heimevernet. Frykten for de krigerske, brødkøende menneskene i øst forduftet. Og vel, man kan sikkert si masse om Amerika og Ronald Reagan, men at amerikanerne likte sang og musikk i tillegg til atombomber visste man jo godt fra før og presidenten deres smilte alltid på TV, så han så igrunn ut som en hvilkensomhelst hyggelig fyr. Bortsett fra de tre søvnløse ukene etter frøkens erklæring i 1980 var man aldri redd for hverken ham eller dem.
Atomfrykten var der fortsatt, men den gikk jammen vekk etterhvert den også.
Men redde var det noen som syntes at vi fortsatt skulle være, for ikke før var man ferdig med den kalde krigen og årevis med redsel for en nært forestående atomkatastrofe, før vi fikk servert nye dommedagsprofetier. Sur nedbør kom til å ta kverken på både jordbruk og fisk – og dermed oss alle litt lenger frem i løypa. Hvis ikke sola kom den sure nedbøren i forkjøpet, da. Ozonlaget var nemlig i ferd med å forsvinne, hvilket ville føre til at vi enten ble stekt levende av sola hvis vi satt foten utenfor døra og de som eventuelt ikke ble stekt ville få kreft og forgå på den måten. Dessuten ville sola også ta knekken på jordbruk og koke havet – og dermed oss alle litt lenger frem i løypa.
Samtidig var klimabevegelsen stadig på farten – altså da som nå – med avisoverskrifter og uttalelser som disse to fra 1989:
«Hele nasjoner kan bli vasket vekk fra jordas overflate på grunn av økende havnivå, dersom oppvarmingstrenden ikke er reversert innen år 2000.»
Noel Brown, leder N.Y.-kontoret i FNs miljøprogram.
«Vi har ti år igjen hvis vi vil redde denne jorda.» .
Daværende Venstre-leder Arne Fjørtoft.
Sur nedbør- og ozonlag-dommedagene kom og gikk, det samme gjorde FNs spådom og Venstres (nye) ti år. Vi er nå her fremdeles.
Det er klimabevegelsen også – og selv om tidligere tiårsplaner for lengst er passert, er visst tallet ti stadig et slikt deilig, rundt tall på disse kanter:
2006: «Menneskene har bare 10 år igjen til å redde planeten fra å bli en total stekepanne.» Al Gore, tidligere visepresident i USA.
2007: «Vi har en jordklode som koker.» Rasmus Hansson, MDG.
2007: «Et globalt vippepunkt vil bli nådd i 2016 hvis nivåene av drivhusgasser ikke er redusert.» James Hansen, leder Goddard Institute.
2009: «Vi har kun timer på oss for å unngå en tsunami i sakte film som kan ødelegge sivilisasjonen slik vi kjenner den.» Elisabeth May, leder av Canadas Grønne parti.
2009: «Havet ser ut til å stige tre ganger raskere enn FNs Klimapanel opprinnelig regnet med.» TV 2s reporter Per Kristian Orset fra Tromsø.
2009: «Våre eksperter sier vi har 96 måneder på oss til å redde verden.» Prins Charles av Wales.
2009: «2014 er blitt beregnet å være det tidspunktet hvor det ikke lenger er tid til å utvikle den industri som kan levere en lavkarbon-økonomi. Etter dette er det ingen vei tilbake.» Karl Mallon, Climate Risk.
2011: «Vi har ti år på oss for å redde jorda.» Friluftsmannen og miljøforkjemperen Øystein Dahle
2020: «Vi har bare ti år på oss til å gjøre endringene som kan redde menneskeheten fra enorme ødeleggelser og lidelse.» FNs tidligere klimasjef til VG.
«Redde jorda», liksom. Mindre kan visst ikke gjøre det! Det later til at FN og norske politikere på FN-kjøret har glemt at de bare er mennesker de også – ikke Gud.
Apropos Gud, så har de siste ukenes klimahysteri faktisk store likhetstrekk med den politisk-religiøse tilstanden i middelalderens Europa, da en rik og mektig kirkes – som kjempet med alle midler for verdslig makt – teologiske overbevisning plutselig ble at enden var nær på grunn av befolkningens, sett fra kirkens og den øvrige maktelitens synspunkt: foraktelige livsutfoldelse med for lite tro eller mangel på tro eller feil tro og alle mulige andre synder. Her måtte det bot og bedring til, de uvaskede massers frihet måtte innskrenkes, befolkningen måtte kues og piskes på plass, for takket være deres utålelige livsførsel var Antikrists komme rett rundt hjørnet. Sånn cirka nå hvert øyeblikk, faktisk. På 1300-tallet vrimlet det følgelig av dommedagsprofeter som skrek ut endetidsvarsler og siterte Johannes´ sjarmerende åpenbaring – dommedagsenglenes basuner ville snart lyde, havene ville reise seg og jorda bli ubeboelig før levende og døde skulle dømmes på den siste dag – og en skremt befolkning reagerte som skremte befolkninger gjør: de flokket seg om kirkefyrster og andre religiøse maktmennesker eller sekter med selvutnevnte førere. Jakten på kjetteri økte; den var nidkjær og omfattende, det ble støtt oppdaget nye varianter og Europas kjetterbål flammet stadig høyere og stadig oftere.
Også den herskende religiøse og politiske elites innledende, verbale angrep på all opposisjon mot eller avvik fra den rette tro (les: dem og deres verdensanskuelse) – med andre ord vordende opptenningsved, fangehullsinnbyggere eller generelt utstøtte – ligner til forveksling: den gangen ble kjetterne kalt det fordømmende «gudsfornektere». I dag kalles de «klimafornektere».
Så det er bare å beklage, men jeg ser knapt forskjell på dagens nidkjære grønne maktmennesker og middelalderens nidkjære religiøse maktmennesker, bortsett fra at de førstnevnte er penere i tøyet og ganske sikkert lukter bedre. Og jeg ser ingen forskjell på middelalderens hysteriske, religiøse pamfletter og dagens medier som vræler ut hysteriske dommedagsbudskap dag etter dag. Samtlige brukte/bruker frykt bevisst og sprer den i befolkningen for å nå et bestemt mål: å skremme folk inn i den rette tro, som kirken i middelalderen og en særdeles politisert og radikalisert klimabevegelse i dag.
For egen del avtjente jeg altså endetids- og fryktplikten min på 70- og 80-tallet og akter ikke på noen måte å bli med på en ny – uansett hvor politisk og sosialt moteriktig det måtte være.
Dermed ikke sagt at vi alle kan bidra til miljøendringer. Som f.eks. å forbruke mindre, hvilket vil redusere utslipp og ikke minst de enorme søppelbergene vi produserer. Men det er direkte kvalmende å se selskaper som f.eks. Apple spy ut politisk moteriktige klimabudskap og hylles av de samme klimapolitiske maktmenneskene – samtidig som produksjonen deres går for fullt og de gjør alt for å øke sin egen inntjening. De reklamerer for stadig nye, mer fancy produkter, hvis levetid ikke er all verden, i den hensikt å få solgt mer. Det er de ikke alene om og hykleriet skriker til himmels. De sier én ting, men gjør noe helt annet. Hvis store selskaper som produserer forbruks- og luksusvarer, som Apple, virkelig tror på klimabevegelsens endetidsprofetier slik de selv hevder i egenreklamen, så ville de selvfølgelig ha sørget for å få ned sin egen produksjon og dermed utslipp for lengst.
Selv er man et forholdsvis miljøvennlig dyr. Riktignok røyker man, men til gjengjeld har man aldri hatt førerkort og har følgelig ikke bil. Man flyr overhodet ikke, så alle ens ferier er kortreiste. Man kan ikke fordra å gå på såkalt shopping, så det forekommer ikke. Man er nemlig usunt glad i de tingene man har og gråter i tre uker hver gang noe må byttes ut, så man kjøper aldri noe nytt før det gamle er så ødelagt at man er nødt. Man bruker ikke kjemikalier eller kjemisk ugressdreper i hverken hus eller hage. Dressert som man er etter ozon-dommedagen som aldri kom, bruker man hårspray cirka 2 ganger i året. Ens hule bruker ikke mye strøm og det er sannelig flaks, for da går det sikkert opp i opp med det mye større forbruket til Lan Marie Berg og alle de andre som er så miljøflinke at de har elbil eller elsykkel – hvis vi da ser bort fra de voldsomme CO2-utslippene, miljøskadelig avfall og øvrige søppelberg også angivelig miljøvennlige el-produkter forårsaker.
For all del; vi kan sikkert alle gjøre mye mer for miljøet. Et vaskeekte miljøkrafttak – det vil si kun med tanke på klima og miljø; ikke som ledd i tidenes mest usosiale politikk, fremmet og sneket inn bakdøra av totalitære politiskreligiøse dommedagssekter som MDG – er jeg som alle andre gjerne med på.
Men jeg blir ikke med på det hysteriet en gjennompolitisert klimabevegelse og ditto media i skjønn forening har pisket seg selv opp til og den skremselspropagandaen de nå kjører for å skremme befolkningen til lydighet og inn i en bestemt politisk fold.
Det er selvsagt mulig at de virkelig tror på det de sier og skriver nå om dagen, men det er ingen grunn til at du skal gjøre det. Det er bare å se på TV-bilder fra de siste ti årenes naturkatastrofer verden rundt, som f.eks. oversvømmelser, vulkanutbrudd, tropestormer og leirras – naturkatastrofer menneskeheten har levd med siden vi klatret ned fra trærne, altså et par år før FN, MDG og media bestemte seg for å finne opp kruttet på nytt for oss – og du ser hvor bittelite og maktesløst mennesket, til tross for våre enorme tekniske fremskritt, fremdeles er når naturen først slår seg vrang. Så hvis vi, slik diktatorklubben FN hevder (nå igjen), bare har ti år igjen på oss til å redde kloden; ja, da kan du like gjerne bruke pengene dine på en bil som bruker ekstra mye bensin på mila, rødt kjøtt hele uken og privatfly kloden rundt, for løpet er allerede kjørt.
Å tro noe annet er ren hybris. Det er ingen god egenskap, så den kan FN, MDG og den øvrige klimapolitiske bevegelsen få ha i fred for meg. Skremselspropagandaen også, for er det noe menneskeheten burde ha lært til nå, så er det at regimer/vordende regimer som i tospann med medier bedriver skremselspropaganda sjelden har noe godt i sinne. Prosjektene deres ender da heller aldri i noe godt for andre enn dem selv – og knapt nok dét.
Så en sober, rasjonell klimapolitikk for så miljøvennlig atferd som menneskelig og samfunnsmessig mulig; ja – hysteriske politikere, ditto medier og internasjonale organisasjoner som på samme vis som middelalderens politisk-religiøse maktmennesker opererer med irrasjonelle endetidsprofetier for å skremme seg til større oppslutning og enda mer makt; nei, takk som byr, men jeg tror jeg står over denne gangen.
Mener du at redaktørstyrte medier er så konforme og likelydende at det er nødvendig med motperspektiver og -stemmer? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele denne artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.