Den selverklærte sjamanen Durek Verretts bok Spirit hacking blir ikke utgitt på norsk. Dette ifølge en pressemelding fra Cappelen Damm, som skulle ha stått for utgivelsen. Her heter det også at boken på grunn av sitt innhold kan være skadelig, og at det er etiske begrunnelser som ligger bak beslutningen. Boken burde ikke vært antatt i det hele tatt, skriver forlaget.
Jaha – men her er det et stort hull i argumentasjonen. Forlagssjef Knut Ola Ulvestad sier til VG at han i forrige uke ble gjort oppmerksom på innholdet i den amerikanske utgaven av boka, da han var på bokmessen i Frankfurt. Han gikk da på hotellrommet og leste gjennom den norske oversettelsen, og kom etter dette til at det var umulig å utgi boken, blant annet på grunn av forfatterens meninger om årsaker til og behandling av kreft.
Les de uthevede avsnittene over en gang til. Dette skjedde mindre enn to uker før boken skulle vært ute på norsk. Alle med et minimum av kjennskap til bokbransjen vet at det tar måneder å forberede en bokutgivelse. Noen må ha laget den norske oversettelsen, og konsulenter og andre forlagsansatte må ha hatt mange uker på seg til å gå gjennom boken og gjøre seg opp en mening om den. Boken må ha blitt korrekturlest og brukket om, sannsynligvis også gått i trykken. Og likevel var det ingen som oppfattet hvor graverende innholdet var, før sjefen sjøl tilfeldigvis kikket gjennom manus – ti-tolv dager før det hele skulle ut.
Skal vi tro på dette?
Enda mer påfallende er det at den påståtte aha-opplevelsen på hotellrommet, som skal ha vært foranledningen til pressemeldingen, ser ut til å sammenfalle i tid med Dagbladets halal-slakt av den engelske utgaven. Var det Dagbladets anmelder som gjorde Ulvestad oppmerksom på hvor dårlig boken var, etter at hans eget forlag hadde jobbet med den i lang tid? Pussig er det også at forlagets retrett kom etter en uke med massivt kjør mot boken i medier og ikke minst sosiale medier. Kan det ha vært redsel for omdømmetap, snarere enn selvstendige vurderinger fra forlagets side, som førte til at utgivelsen ble stoppet?
Til Dagbladet uttaler Ulvestad at «vi har gjort en feil, vi har blitt gjort oppmerksom på at vi har gjort en feil, og nå retter vi den opp så godt det lar seg gjøre.» Samtidig skryter han av forlagets «erfarne og kompetente» redaktører. Men hvor kompetent er man når man trenger å bli gjort oppmerksom på at man er i ferd med å utgi noe som er så dårlig at det ikke burde ha vært antatt i det hele tatt?
Charlie, hvem er det?
Sjamanboken er et godt eksempel på hvordan profitt-forblindede – og i takt med det stupende boksalget stadig mer desperate – norske forlag hele tiden jakter på nye bestselgere. Vi overøses med feelgood-bøker, pop-psykologi, chick lit, samlebåndsprodusert krim og intime betroelser fra unge kvinnelige bloggere. I perioder har jeg knapt kunnet stikke nesen inn i en bokhandel uten å bli beglodd av Annijors eller Sophie Elises blikk fra et titalls identiske bokomslag, pent dandert utover en halv vegg (nobelprisvinnere og den slags må du trolig bestille.) Lettleste og lettsolgte utgivelser – tror forlagene. Kjendis-bøker, som ofte er så dårlig skrevet at det eneste salgsargumentet er forfatterens navn, er en underkategori her. Dureks bok ville aldri blitt vurdert hvis det ikke hadde vært for hans tilknytning til kongehuset. Det samme gjelder Prinsesse Märtha Louises og Elisabeth Nordengs Høysensitive barn. Den boken ble i det minste utgitt. Sjampisen må likevel ha surnet i glassene på Cappelen Damms lanseringsfest; bare noen dager tidligere hadde en knusende anmeldelse i Dagbladet i praksis drept boken.
Samtidig preges norsk forlagsbransje av frykt. Frykt for å krenke, frykt for omdømmetap, frykt for dårlige anmeldelser. Alle som har hatt en fot innenfor i bokverdenen, denne artikkelens forfatter inkludert, kjenner den angstkulturen som råder i (særlig) de større og inntjeningsfokuserte forlagene. Det er et fokus ikke bare på salg og publisitet, men også på udetonerte bomber som kan gå av ved lanseringen. Selv en kritisk kommentar i en avisomtale kan få redaktørene til å ligge våkne om natten; ingen har så stor makt over norske bokutgivelser som de stadig færre anmelderne som fortsatt er å finne her og der i de stadig mer nedbemannede medie-redaksjonene. Manuskripter blir i ytterste konsekvens striglet og skreddersydd for å falle i smak hos bestemte anmeldere. Bare frykten for et søksmål – om det måtte være aldri så uberettiget i juridisk forstand – kan føre til at utgivelser blir stoppet, eller at forfattere blir pålagt selvsensur. Charlie, hvem er det? Han jobber i hvert fall ikke i vår redaksjon.
Marginaliserte bøker
I en gjennomsnittlig norsk bokhandel må du derfor lete lenge etter f. eks. islamkritisk litteratur innimellom stablene med Lars Monsen, Jørn Lier Horst, Tom Egeland og hva det nå er for noe alt sammen. Douglas Murrays Europas underlige død var en storslager i hjemlandet Storbritannia, men ble oversett av norske forlag, som ellers er på hugget etter enhver Jojo Moyes eller Lucinda Riley som gjør det godt i det store utland. Det ble lille Document forlag som til slutt sikret seg de norske rettighetene til boken. Hallgrim Bergs Amerikabrevet – Europa i fare ble utgitt på nisjeforlaget Koloritt i 2007, og Terje Tvedts grundige kritikk av det norske godhetsregimet i Det internasjonale gjennombruddet kom ut på det temmelig marginale Dreyers forlag. Det kunne vært artig å vite hvor mange andre forlag som sa nei til disse to bøkene! Bjørn Andreas Bull-Hansen, som etter et titall utgivelser på etablerte forlag burde ha bevist at han har skriveferdighetene i orden, ble så lei av å bli sensurert for sine meningers skyld at han i 2015 utga sin islamkritiske roman på eget forlag. «Selvsensuren har fått lov til å krype inn i storforlagene», var hans kommentar til tilstanden.
Disse to drivkreftene, jakten på profitt og frykten for negative reaksjoner, kan av og til frontalkollidere, som i tilfellet med sjaman-boken. Det er latterlig å se hvordan en del norske forlag bruker så mye tid og energi på å unngå bok-fadeser, samtidig som de i sin hodeløse jakt på lett-tjente grunker utgir den ene søppelboken etter den andre. Frykt styrer utgivelsespolitikken, og når forlagene likevel trår feil, gjør de avlat så godt de kan, og unnskylder seg overfor alle som måtte ha følt noe ubehag på grunn av utgivelsen.
Ryggradsløshet
At Dureks bok ikke blir utgitt, er ikke noe tap for norsk offentlighet. Det som er ille her, er forlagets ryggradsløshet. Hadde Cappelen Damm nektet å utgi «Spirit hacking» i første omgang, ville det ha vært en demonstrasjon av sunn fornuft og anstendighet midt i pengejaget. Etter å først ha kastet seg over den antatt «bestselgende» boken, for så å gjøre en ydmykende retrett, står de igjen som et forlag uten integritet, ansvarlighet eller dømmekraft. Når forlagssjefen avrunder med en absurd forklaring om at han selv først oppdaget bokens grove feil etter at den hadde vært gjennom hele den redaksjonelle papirmølla, er det intet mindre enn en PR-rådgivers mareritt.
Hva gjør det med ytringsfriheten at Norges største forlag lar seg tvinge i kne på denne måten? I de senere årene har flere svært viktige utgivelser blitt forsøkt stoppet med injuriesøksmål, eller på andre måter. Marte Michelets Hva visste Hjemmefronten (Gyldendal) og Eirik Veums Nådeløse nordmenn-serie (Kagge) er to eksempler. Argumentet er stadig hensynet til personvern eller noens «gode navn og rykte.» Skal dette få stå i veien for viktig samfunnsdebatt?
Tilbake til Cappelen Damm. I 2012 utga forlaget Adrian Pracons Med hjertet mot steinen, en Utøya-fortelling som burde ha vært helt uproblematisk. Eller? Det viste seg at familien til et av drapsofrene reagerte sterkt på at deres sønn var omtalt flere steder i boken, uten at de var kontaktet på forhånd. Forlaget la seg langflate, og trakk tilbake et opplag på 1500 eksemplarer, før boken ble gitt ut på ny, uten de nevnte avsnittene.
Igjen er dette neppe noe stort tap for den offentlige samtalen. Men hva skjer når menneskers krenkede følelser får lov til å definere andres ytringsfrihet? Hva skjer når forlagene i en kombinasjon av feighet og ren og skjær selvoppholdelsesdrift nekter å utgi kontroversielle bøker, eller trekker bøker tilbake så snart noen truer med søksmål? I tilfellet med Utøya-boken var det ikke en gang nødvendig å true med rettslige skritt. Det emosjonelle primalskriket fra en krenket familie var nok til at giganten i Akersgaten ga etter.
Ja, hva skjer når en virkelig viktig, samfunnskritisk bok utfordrer makthavere eller den allmenne opinion? Hva om forlaget da bukker og neier overfor overmakten, og sier at «vi har gjort en feil, og vi har blitt gjort oppmerksom på at vi har gjort en feil»? Ytringsfrihet er ikke noe som er gitt oss en gang for alle av en gavmild rettsstat. Den er en rettighet vi må bruke og kjempe for hele tiden, ellers vil vi en dag oppleve at vi ikke har den lenger.
Kan vi stole på at norske forlag vil ta den kampen for oss?