Det er bare å beklage til leserne: Jeg er like lei av å skrive det som du er av å lese det. Men så lenge vi har et totalt virkelighetsfjernt parti som – slik de blå-blå har stilt seg – vi risikerer å få i regjering, må det terpes på til realitetene synker inn. Eller i det minste til politikere som Sosialistisk Venstrepartis Kari Elisabeth Kaski ikke lenger slipper unna med rene løgner.
Kaski har gått til frontalangrep på næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) fordi han simpelthen sier som sant er: Den økende «barnefattigdommens» hovedpådriver er innvandring fra Afrika og Asia.
– SV velger konsekvent å ikke omtale innvandring som en hovedårsak til økningen i familier med vedvarende lavinntekt. Det passer ikke inn i deres virkelighetsbilde, hvor skattelettelser skal være syndebukken, sier han til Nettavisen. Han trekker imidlertid ingen konklusjoner av sin egen realitetsorientering, men det skal vi komme tilbake til.
Over til Kaski, som føler at det er direkte frekt av regjeringen å «skylde på innvandringen», og erklærer at det som er viktig, er å gjøre noe barna som vokser opp i fattige familier, «uavhengig av hvor foreldrene deres kommer fra». Ja, alle skal jo med. Men det har altså enhver sittende regjering – hvorav SV har sittet i noen – forsøkt siden tidlig 2000-tall, da man først registrerte økende «barnefattigdom». Det var noe annet som også begynte å stige på disse tider, og har steget jevnt og trutt siden da: Innvandringen fra Afrika og Asia (se graf). I 2016 tilhørte således bare 5,5 prosent barn uten innvandrerbakgrunn husholdninger med vedvarende lavinntekt, mens andelen er nesten sju ganger så stor (37,8 prosent) for innvandrerbarn. Den største andelen finner vi blant somaliere, syrere, irakere, eritreere, afghanere og pakistanere.
Samtlige grupper har økt raskt og mye på veldig kort tid, på grunn av innvandring, familiegjenforening/etablering og høye fødselstall. Somaliere begynte for eksempel å innvandre til Norge i 1998, og er i dag den største ikke-vestlige innvandrergruppen med over 40 000 medlemmer. Så følger Pakistan (37 400), Irak (34 000), Syria (30 000) og Eritrea (26 000). Samtlige grupper har svært lav yrkesdeltagelse og høyt trygdeforbruk. To av gruppene, Somalia og Eritrea, har i tillegg landets desidert høyeste fødselstall.
Generelt har innvandrere fra Afrika og Asia (og Midtøsten, som ligger i begge regioner) en sysselsetting på henholdsvis 48,6 og 56,1 prosent. Blant somaliere er for eksempel bare 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene i inntektsgivende arbeid – og det er altså ikke heltidsarbeidende. SSB regner faktisk én times lønnet arbeid i uken som «sysselsetting». Blant somaliske kvinner er det således bare 9,5 prosent som jobber mer enn 30 timer i uken. Samtidig bor over halvparten av gruppen i Oslo, byen med landets aller dyreste boligmarked. og har altså landets høyeste fødselstall. De velger med andre ord selv å skaffe seg boliger de ikke har råd til og de velger selv å få flere barn enn de har råd til.
Så kjære medier og Faktisk.no, når skal dere konfrontere overbudspolitikere som Audun Lysbakken og Kari Elisabeth Kaski med virkeligheten og ikke gi dere før dere får dem til å kommentere den reelle problemstillingen, som er denne?
Tre av de fattigste gruppene – de SV og Krf nå synes at bør få ekstra barnetrygd – sender nemlig milliardbeløp til hjemlandet. Bare i 2014 ble det sendt mellom tre og fire milliarder kroner ut av Norge via hawala-systemet. Denne måneden ba Human Rights Service derfor Valutaregisteret nok en gang om innsyn i hvor mye som sendes til landene som mottar størst pengeoverføringer fra privatpersoner eller miljøer i Norge. Tallene er bare fra de rapporteringspliktige betalingsformidlerne, og omfatter ikke overføring via bank, uformelle kanaler som Hawala eller fysisk medbragte kontanter.
Beløpene er enorme: Bare i 2017 ble det overført 503 millioner til Somalia. Til Afghanistan ble det sendt 93 millioner i samme periode. Til Pakistan ble det overført rundt 371 millioner.
Hvor kommer disse beløpene fra, hvis disse familiene har eller får for lite penger slik SV og nå Krf/regjeringen hevder? Som med boliger og antall barn, er det snakk om bevisste, personlige prioriteringer – de velger selv å sette seg i denne situasjonen. I en rapport fra Statistisk sentralbyrå fra 2004 heter det at innvandrere prioriterer å sende penger til familien og at det medfører problemer med privatøkonomien i Norge. Det gjelder selvsagt ikke alle «fattige» barnefamilier, men fordi beløpene som sendes ut av landet er så store, taler sannsynligheten for at det dreier seg om svært mange. Hvorfor vi ikke vet hvem og hvor mange kan man jo bare undres på i et land hvor vi vet hva folk foretrekker å spise til middag og hvor mye penger den enkelte bruker på julegaver.
Hvem synes SV og Kaski at skal betale for denne moroa? SV er som kjent svært opptatt av å føre en såkalt «raus innvandringspolitikk», som vil gjøre den allerede store ikke-vestlige innvandringen til Norge enda større og således øke den økonomiske ulikheten her til lands. Og dette er ingen gjettelek, det er for lengst slått fast i en rekke offisielle rapporter. Men SV leser kanskje ikke denslags?
Nei, de gjør nok ikke det, for Kaski får seg faktisk (.no) til å si følgende til Nettavisen:
– Tallet på barn i fattige familier har under denne regjeringen også økt i familier som ikke har innvandrerbakgrunn. Ulikheten øker i Norge, det tror jeg mange nordmenn merker.
…
– Mitt poeng er at barnefattigdommen i Norge øker uavhengig av innvandring. Det samme gjør forskjellene. Det er ikke grunnlag for å si at økende forskjeller i Norge skyldes innvandring. Derfor mener jeg det blir for enkelt når regjeringen skyver innvandring foran seg i stedet for å føre en politikk som reduserer ulikheten og barnefattigdommen i Norge. Tvert i mot fører regjeringens politikk til økte forskjeller.
Det siste har hun forresten rett i, for det gjør faktisk regjeringen – og verre vil det bli om de undertegner FNs nye migrasjonsavtale, som gir regulære økonomiske migranter samme rettigheter som asylsøkere/flyktninger. Men den er ikke SV uenige i at Norge skal undertegne, for den passer som hånd i hanske med SVs innvandringspolitiske syn. Men ellers er det bare SV og Kaski som forenkler saken her, for de vil åpenbart ikke forholde seg til rapporter, statistikker og kjensgjerninger som klart viser at de tar feil og atter feil. Det er nemlig grunnlag – nesten det eneste grunnlaget – for å si at økende forskjeller i Norge skyldes innvandring.
Jeg skriver nesten, for mens vi først befinner oss i de røde strøk: mange nordmenn merker nok også godt de gjennomført usosiale avgiftene det rødgrønne byrådet har innført i Oslo. Antagelig mange fattige innvandrerfamilier også.
Men nok om det.
Som vist overfor, foretar alt for mange ikke-vestlige innvandrerforeldre valg som gjør dem fattige – etter Velferdsnorges meget generøse standard, vel og merke – og holder dem i fattigdom. Hvem skal betale for disse gruppenes høyst private valg?
Det er de fattige nordmennene – og selvfølgelig de innvandrergruppene som skikker seg og ikke tar elendige valg – som SV og Kaski skyver foran seg som vil få regningen. De kommer til å merke de aktuelle gruppenes uansvarlige atferd direkte på pungen fra og med 2025, fordi Norges rause innvandringspolitikk er så kostbar at den fra dette tidspunktet vil koste hver eneste norske borger 10.000 kroner ekstra i året.
Som eksempel har gruppen somaliere rundt 40 000 medlemmer, og deler vi beløpet de sendte ut av Norge i 2017, brukte de altså 12 575,- kroner per snute. Det er 62 875,- kroner for en familie på fem, og det går selvfølgelig av husholdningsbudsjettet. Til sammenligning må altså en norsk/arbeidende bindrestreksfamilie på fem ut med 50 000 kroner ekstra i året for å dekke kostnadene nettopp innvandringen fra Afrika og Asia medfører.
Hvor lenge tror SV og Kaski at den ansvarlige delen av befolkningen vil finne seg i å betale dyrt for en tilvandret, åpenlys uansvarlighet, før skatteviljen – som hun og politikken partiet hennes fører er totalt avhengige av – klapper sammen? Det er neppe lenge, og det er vel helst årsaken til at innvandringsliberale overbudspolitikere foretrekker å lyve oss rett opp i fjeset.
Hvis det var noe tak i mediene og Faktisk.no hadde de gått hardt til verks mot den åpenlyse fordummingen av velgerne som SV og Kari Elisabeth Kaski (og Kristelig Folkeparti) bedriver om dagen.
Når det er sagt, så er ikke vår nåværende regjering stort bedre. Torbjørn Røe Isaksen trekker ingen logiske konklusjoner av det han, regjeringen og snart alle andre – unntatt SV og Kaski, tydeligvis – vet. På den dannede borgelige sider snakker man fremdeles om arbeidslinjen som det saliggjørende:
– Vi gjennomfører nå en inkluderingsdugnad, slik at flere innvandrere kommer i arbeid. Vi reformerer introduksjonsprogrammet, med vektlegging nettopp på kvalifisering til arbeid. Og vi styrker arbeidslinjen, blant annet gjennom aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere. SV satser mest på å forsterke stønadslinjen. Det gir ikke en varig vei ut av fattigdom, og bidrar til å gjøre velferdsstaten mindre bærekraftig, konkluderer han.
Her er SV utrolig nok enig, og det forteller vel litt om regjeringens egen realisme på dette feltet. Norge er nemlig ikke det eneste europeiske landet som har kjørt «arbeidslinjen» siden den omfattende asyl- og familieinnvandringen fra Afrika og Asia tok til. Og ingen har knekt koden enda. Etter tiltak i hundremilliardersklassen har ikke en gang integreringen på særlig arbeidsmarkedet stagnert, den går feil vei.
Likevel legger man frem tiltak på tiltak med stort sett likelydende innhold – om enn de presenteres med forskjellig ordlyd – og tror det skal gå denne gangen. Etter minst 40 års negative erfaringer. Man mumler noe om «botid», som om kort botid i Norge er problemet og dermed vil løse seg av seg selv over tid. Sannsynligheten for det nærmer seg null, for den gruppen med lengst botid i Norge er pakistanere, som troner som nummer 6 på listen over «fattige barnefamilier» og hvor litt under 20 prosent av kvinnene i arbeidsfør er i heltidsjobb. Etter fylte 50 er det knapt noen.
Virkeligheten har gått inn for landing, og det er på tide at SV så vel som regjeringen begynner å forholde seg til det.