Kristiansand kommune har siden 2016 hatt det man foretrekker å kalle en «utfordrende situasjon» knyttet til en del barn og unge som bor og/eller oppholder seg i kommunen, med økt kriminalitet og grovere voldsbruk til følge. Bekymringene er særlig knyttet til en en gruppe på mellom 60 og 80 unge, hvorav «10-15 oppleves som mest utfordrende». Vi snakker om ungdom helt ned i 14-årsalderen, som beskrives som «spesielt sårbare, mange har utfordringer knyttet til psykisk helse og mange opplever det å være utenfor fellesskapet.»
Rapporten er ført i pennen av professor Aslaug Kristiansen og førstelektor Hans O. Ringereide, begge ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Agder.
De fastslår at det blant annet er stor bekymring for minoritetsgutter som i stor grad opererer med trusler og utøver vold, samtidig som de er «særdeles aktive m.h.t. rus.»
Vi er i tvil om ungdomsmiljøet kan karakteriseres som en gjeng eller et nettverk – det vil si at store grupper av ungdom kan mobiliseres raskt for eksempel ved slåsskamper. Ungdomsmiljøets kjerne kan sies å ha noen gjeng-relaterte trekk: Et rimelig fast tilholdssted (selv om det er uklart om de vil kreve eierskap til stedet), noe uniformering (belter, fine klokker), idealer hentet fra hiphop og rap-kulturen – idealer med et slags «gangsterimage» med vekt på selvrespekt og ikke å bli «køddet med» samt en negativ holdning til politiet og forsvar når noen av ens «egne» blir «angrepet». Miljøet er multietnisk.
En gruppe på 20 personer står for store deler av de straffbare handlingene utført av barn og unge under 18 år, og flertallet har innvandrerbakgrunn. Rundt denne kjernen kretser det en gruppe på rundt 50 personer, som er noe mindre aktive når det gjelder kriminalitet, men utgjør et mobiliseringspotensiale.
Vinningsforbrytelser ligger øverst på listen over kriminalitet, men voldsrelatert kriminalitet er i kraftig vekst. Mange av de unge er i utgangspunktet negative til politiet, noe rapportforfatterne poengterer at ikke sjelden er overført fra foreldrene.
Vi vet at mange barn og unge i risikosonene har ikke-norsk etnisk bakgrunn. For unge mennesker med fremmedkulturell bakgrunn er ungdomstiden ekstra utfordrende. Mange lever et todelt liv i spenningen mellom tradisjonelle somalisk eller arabisk kultur hjemme og et tilnærmet norsk verdisett i livet utenfor hjemmet. Selv etniske norske ungdommer vil oppleve en spenning mellom de verdier og holdninger som hjemmet og familien representerer og de verdier som gjelder ute blant venner og jevnaldrende. I tillegg skal de forholde seg til norsk «voksenkultur» representert gjennom ulike sosialiseringsagenter som f.eks. skole, lærere, miljøarbeidere, trenere osv., for så å danne sin egen identitet i spenningen mellom disse to «voksenkulturene» og livet ute blant jevnaldrende.
Den relative forskjellen er betydelig større for barn og unge med ikke-norsk kulturelle hjemmemiljøer. Og gjør denne sosialiseringsprosessen dobbelt krevende.
Andre ungdommer frykter gruppen, noen går sammen med dem og det er en sterk kultur for ikke å sladre.
Kristiansand har tidligere hatt problemer med voldelige unge i nynazistiske grupper, men rapportforfatterene fastslår at miljøet har endret seg. Forskerne Yngve Carlsson og Thomas Haalnd, mente i 2004 å se et fremvoksende mobiliseringsnettverk bestående av yngre minoritetsgutter, men opplyste at «apparatet synes å være mer i villrede» når det gjelder dette miljøet. – Disse ungdommene og unge voksne er langt mer «ugripelige»», heter det i en rapport fra samme år. Bruk av vold gir status i gruppen. De har også et stort kontaktnett som raskt kan mobiliseres, liten respekt for politiet og offentlige ansatte.
Det er da også et etnisk aspekt tilstede og æreskultur er fremtredende:
En av de unge sa: «Ingen tenker på hudfarge. De norsk etnisk oppfører seg som «utlendinger». Selv om dette kan være en beskrivelse som mange av de unge kjenner seg igjen i, mente andre utenfor miljøet at dersom noen skulle kødde med «venninnen» til en i gjengen, for eksempel, så får du resten etter deg. Da må tapt ære gjenvinnes, og da følger man regler som er etnisk motiverte. Vi fikk et inntrykk av at selv om man på den ene siden ikke tenker på hudfarge, kan etnisitet slå inn i pressede situasjoner. Verdier som ære og respekt står høyt – verdier som tradisjonelt ikke har hatt en særlig fremtredende plass i norsk ungdomskultur.
Kristiansand kommune foreslår en hel smørbrødliste av tiltak; alt fra mer inkluderende skoler til politiets fremtoning og arbeidsmåter. Pedagogikken står sterkt:
Fra et pedagogisk perspektiv er det lite formålstjenlig å betrakte gruppen som «et problem», men snarere som en sammensatt gruppe enkeltindivider som har behov for hjelp og bistand til å få orden på seg selv og livene sine. Det legges til grunn en mer optimistisk og fremtidsrettet tone, som er helt nødvendig om man skal lykkes i dette krevende arbeidet. Dette er også en «tone» vi har møtt hos mange hjelpere – som enten er offentlig ansatt eller frivillige – og som arbeider ansikt til ansikt med mange av de ungdommene som her er i fokus.
Men virker den? Situasjonen rapporten beskriver har sterke likhetstrekk med utviklingen svensk politi observerte i Göteborg i 2005: Da var den grove, organiserte kriminaliteten blitt så alvorlig og omfattende at politiet kartla ungdommer med risiko for å bli rekruttert. Man identifiserte 102 gutter og unge menn i risikosonen. Politiet konstaterte at kriminaliteten i byen hadde økt siden 90-tallet, og påpekte at flere grove forbrytelser involverte svært unge mistenkte. Man advarte derfor om at en ny generasjon grovt kriminelle holdt på å vokse frem.
Professor i kriminologi ved universitetet i Cambridge og tidligere forskningssjef hos Brottsförebygganda rådet (BRÅ) Per-Olof Wikström kan fortelle at BRÅ observerte det samme og varslet allerede på 90-tallet om utviklingen i visse bydeler. Selv så tidlig som på 80-tallet var volden i noen boligområder i Sverige såpass merkbar at BRÅ forsket på saken. Det er de samme bydelene som i dag har enorme problemer. Volden har bare eskalert.
Wikström har for øvrig forsket på betydningen av samspill mellom individ og miljø, med særlig fokus på samspillet mellom personlig moral og den moralske sammenhengen ungdommer befinner seg i, og i motsetning til forklaringsmodellen om sosioøkonomiske faktorer, påpeker han at kriminalitet bygger på aksept av en viss adferd og at denne ofte grunnlegges tidlig i livet. – Det gjelder å stille spørsmål om hvorfor kriminalitet er blitt akseptabelt i visse boligområder i Sverige. Det finnes altså miljøer der slik adferd fremmes, mener han. – De som begår forbrytelser er de som oppfatter det som akseptabelt eller ikke kan motstå press fra venner på grunn av dårlig selvkontroll. Det handler mye om hvilken moralsk sammenheng man vokser opp og lever i, legger han til.
Enligt hans och hans kollegers senaste systematiska forskningsgenomgång i frågan, så förklarar social utsatthet oftast runt 3–4 procent av variationen i befolkningens brottslighet. Men däremot kan moraluppfattning och självkontroll, i kombination med de moraliska sammanhang som man vistas i, förklara uppåt 60 procent av variationen bland ungdomar. Dessa resultat är bland annat presenterade i boken Breaking rules, som publicerades 2012.
Politiets rapport beskriver den typiske rekrutten for kriminelle gjenger slik: Han er andregenerasjons innvandrer eller kom til Sverige som barn og har vanskelige leveforhold i et segregert område. På skolen får han stryk i flere fag og får problemer med å få seg jobb. Han vil tjene penger, lever nær grovt kriminelle personer og begynner å begå forbrytelser i 12-årsaldreren, men blir først tatt for det i 15-årsalderen. Det hender at han selv blir utsatt for voldsforbrytelser.
Og hvor mange fikk exit-programmer eller tiltak ut av dette miljøet? Det er det ingen som vet. Sannsynligvis få. Politiet satt inn flere betjenter, men til liten nytte. I 2005 foregikk mesteparten av rekrutteringen i det beryktede boligområdet Biskopgården. SVTs dokumentar Uppdrag Granskning kartla gjengkriminaliteten der i 2017, og fant at en kjerne på bare 20 unge menn står bak konfliktene i området. Det skal jo heller ikke så mange til hvis de er aktive og voldelige nok. Den eldste er 29 år og den yngste 18. 19 av 20 er født i Sverige, og alle bortsett fra én har en eller to foreldre som er født i utlandet. Halvparten har vært i barnevernets omsorg fra 15-årsalder. En av dem begynte sin kriminelle karriere allerede som 9-åring. De har til sammen vært tiltalt og straffet for over 350 forbrytelser.
SVT Helsingborgs kartlegging av unge kriminelle mellom 15 og 20 år viste at 30 av 48 hadde vært kjent av sosialtjenesten og vært gjenstand for en rekke sosiale innsatser som skulle bryte den kriminelle løpebanen – uten hell.
Det fikk SVT til å konkludere med at omsorgstjenestene og tiltakene ikke virker. Ansvarlig politiker for sosialnemden Ann-Christine Borgman var enig: – Jeg tror det er vanskelig å ligge i forkant av utviklingen, og det gjør vi ikke. Vi må utvikle metoder for å kunne bryte kriminaliteten, hun. Ungdomsanklager i Helsingborg Magnus Larsson var heller ikke overrasket: – Som det er nå, hender det ikke så mye. Man får gå et program og så kommer man tilbake og så får man gå et annet program. Det leder liksom ingen steder, konstaterte han.
Vel, det leder jo ett sted, da. Så når vi nå ser kimer i Kristiansand og flere andre byer som ligner de vi har sett i Sverige; da har vi ikke utfordringer lenger, men problemer.