Så hva har dere stortingspolitikere og redaktører å si som kan forklare og unnskylde deres villede ignoranse og dertilhørende unnfallenhet nå?
***
Etter hvert eneste av det siste tiårets islamske terroranslag i Europa, har et forbløffet publikum sett europeiske politikere og pressefolk forvandle seg til sertifiserte teologer som kan mer om islam enn islamske lærde, og således fastslått at islam er fredens religion som ikke har rom for terrorisme/hellig krig og som ellers er fullt kompatibel med universelle menneskerettigheter som for eksempel ytringsfrihet. Denne tendensen er heldigvis for nedadgående; de innså vel til slutt selv hvor latterlig dumt det hørtes ut.
Det er imidlertid opplest og vedtatt i Europas selvutnevnt tolerante ledelse at den største trusselen mot en vellykket innvandring og integrering er islamofobi, som defineres som «intens misliking av eller frykt for islam, spesielt som en politisk makt (og det skulle vel helst bare mangle! Min anm.); fiendtlighet eller fordommer mot muslimer» eller «irrasjonell frykt for islam eller muslimer».
Man etterlyser følgelig politiske handlingsplaner mot islamofobi og ikke minst: folks toleranse for eller aksept av islam og muslimske grupperingers gjøren og laden. Jeg gjør oppmerksom på at jeg i det følgende sikter til muslimer som i «organiserte, troende muslimer» og/eller islamister – ikke til det som kan kalles statskirkemuslimer, det vil si de som har islamsk kulturbakgrunn, men ellers er like religiøse som et gjennomsnittlig statskirkemedlem.
Hvis europeere bare utviser større toleranse og aksept av islamske normer og praksis, vil integreringen gå på skinner og Jonas Gahr Støres nye «store VI» endelig bli en realitet. Islam og troende muslimer er jo helt identisk med kristendom og dens troende, så hva er problemet ditt bortsett fra genetisk rasisme, fremmedhat og irrasjonell redsel, liksom?
Men hva slags signaler sender våre styresmakter selv ut når det gjelder islam og dens trofaste følgere? At de frykter begge deler, og derfor gjerne ofrer hardt tilkjempede rettigheter som ytringsfrihet og likestilling for husfredens skyld. Tatt i betraktning at antallet troende muslimer vokser raskt på grunn av innvandring og høye fødselstall, lover ikke det utpreget godt for dagens fredelige, om enn stadig mer anstrengte samvær.
Det bekreftes av en rask titt på den nye dommen fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i saken om den østerrikske kvinnen som fikk bot fordi hun uttalte at islams profet var pedofil på grunn av hans ekteskapsinngåelse med 6 år gamle Aisha. I dommen beklager man seg over at kvinnens påstand hadde som mål å «demonstrere at Muhammed ikke er verdig tilbedelse».
Litt på sidelinjen, men sett med moderne øyne er han jo heller ikke det. I disse tider er det jo så populært blant særlig antirasistiske aktivister å dømme historiske skikkelser etter dagens standard at man sensurerer barnebøker, pensum og river ned statuer av «døde, hvite menn» fordi de som barn av sin tid hadde en og annen holdning som ikke harmonerer med nåtidens. Det hadde Muhammed også, for å si det høflig. Historisk sett har det vært vanlig med barneekteskap i alle verdens land og særlig i fyrstehus, så Muhammed var neppe noe mer pedofil enn andre. Men etter dagens standard ville vi kalt både ham og andre akkurat det – og i Muhammeds tilfelle er det fremdeles et dagsaktuelt problem. Det skyldes at (mange) troende muslimer fremdeles anser ham som det perfekte menneske og et eksempel til etterfølgelse. Til sammenligning er vår usjarmerende venn Olav den Hellige av mange ansett som nettopp hellig på grunn av måten han døde på, men livsførselen hans var ikke så hellig at det gjorde noe. Finnes det noen i vår kaklende klasse som ville sett det som helt uproblematisk at en stor, voksende gruppe så på vikingen, drapsmannen og voldtektsmannen Olav som en rettesnor i dagens samfunn? I så fall er det bare å rekke opp hånden!
Isolert sett sier EMD bare at Østerrike har rett til å dømme egne borgere etter sitt nasjonale lovverk, men det er likevel problematisk fordi dommer fra EMD ofte setter presedens og ikke minst blir brukt som hardtslående argument i samfunnsdebatten.
Men ser vi nærmere på selve ordlyden, forteller den alt om hvor fredelig Europas ledelse oppfatter islam og muslimer som gruppe. Både EMD og østerriksk rett henviser til at kvinnens uttalelse var et krenkende angrep på islams profet som kunne fyre oppunder fordommer og true den religiøse freden. Domstolen hevder også at påstandene er delvis usanne og derfor kunne utløse berettiget indignasjon hos de troende.
Begge er tydeligvis tilhengere av den samme merkverdige tankegangen om «religiøs rasisme» som statsminister Erna Solberg bekjenner seg til: EMD mener at østerriksk rett på korrekt vis har vektet kvinnens rett til ytringsfrihet mot andres «rett til beskyttelse av sine religiøse følelser». Det finnes ganske enkelt ingen slik rett, og om det gjorde: hvorfor skulle religiøse ha rett til å få sine følelser beskyttet og ikke ikke-religiøse? Det er en rekke ting ved islam som krenker ikke-muslimers følelser langt inn i margen. Hvorfor har i så fall ikke disses følelser krav på beskyttelse? Det er ingen svar å få, langt mindre noen vettuge begrunnelser.
Det svaret vi uansett sitter igjen med, er at europeiske myndigheter oppfatter det som best å innskrenke ikke-muslimers/eks-muslimers ytringsfrihet for å opprettholde den religiøse freden i Europa.
Smak på den, du! Det er litt av en melding å sende ut på et kontinent som har gjennomgått særdeles blodige, langvarige religionskriger, som f.eks. trettiårskrigen med ufattelige lidelser, omfattende ødeleggelser og enorme tap av menneskeliv som følge. Nå ledes det samme Europa av godværspolitikere samt ditto eliter og byråkrater som ufortrødent gir bort hardt tilkjempede friheter som var de gratisbilletter til et tredjerangs tivoli.
Dommen fra EMD er nemlig ikke den første som kommuniserer europeiske myndigheters redsel for Europas store og voksende muslimske diasporaer.
– Radikal islam er ikke noe problem i Norge, sa Støre så sent som i 2009. Nei, kanskje ikke radikal islam, men han og Stoltenberg-regjeringen må likevel ha oppfattet islam og deler av det muslimske miljøet som et problem, for åtte måneder før forsøkte de nemlig å innføre en ny og oppgradert blasfemiparagraf for «bedre vern mot hatefulle ytringer». Regjeringen oppga selv årsaken til den påtenkte loven:
«Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Mange kan oppleve slike angrep krenkende. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe med særskilt behov for vern.»
«Avverge alvorlige konflikter i samfunnet» der, altså.
At visse muslimske og islamistiske miljøer er villige til å håndheve sharialover på egenhånd ble krystallklart i 2015 med massakren på Charlie Hebdo, men Støre – som for øvrig støttet regjeringens blasfemiforslag – fikk seg ikke desto mindre til å hevde at disse miljøene er marginale. De er tydeligvis ikke mer marginale enn at regjeringen han selv var del av beviselig fryktet at manglende vern av de religiøse følelsene deres kunne føre til alvorlige konflikter i samfunnet.
Samme år nektet forresten den britiske regjeringen det nederlandske parlamentsmedlemmet Geert Wilders innreisetillatelse etter en invitasjon fra Overhuset, der han skulle vise den omstridte filmen «Fitna» om islam. I myndighetenes offisielle uttalelse het det: «Deres uttalelser om muslimene og deres tro, som uttrykt i filmen «Fitna» og andre steder, truer harmonien i samfunnet. De truer dermed også den offentlige sikkerheten.»
Det ble det bråk av, og Labour-regjeringen måtte snu. Men hvem og hva var det egentlig de fryktet? Fra hvor kom trusslen mot den offentlige ro og orden? Det kan ikke ha vært Geert Wilders som, uansett hva man ellers måtte mene om ham, er en demokratisk valgt politiker som ikke oppfordrer til vold. Han utgjør heller ingen slags enmannsopptøyer. Det ville nok også blitt vanskelig for Wilders å arrangere noe amokløp i britiske gater, ettersom han er på den stadig lengre listen i Europa over folk som må leve under 24/7 politibevoktning på grunn av islam og visse muslimske miljøer.
I 2012 ble det kjent at lokalmyndighetene i Hamburg hadde inngått en særkontrakt hvor de garanterte en rekke rettigheter for muslimer, mot at de samme skulle anerkjenne – hvilket uten videre forventes av absolutt alle andre grupper – den tyske konstitusjonens kjerneverdier, avvise vold og diskriminering og anerkjenne likestilling mellom kjønn. Hva tror myndighetene at dette sier om deres vurdering av muslimske miljøer?
Europeiske myndigheter beskylder med andre ord befolkningen for en islamofobi de selv er ofre for og fyrer oppunder ved sin lefling for islams aller verste sider og miljøer. Det er ikke til å komme fra at det hovedsakelig er islamkritikere og frafalne muslimer som lever med drapstrusler og politibeskyttelse i Europa i dag – ikke troende muslimer, salafister og islamister. Det er islamkritiske redaksjoner og forum som blir angrepet, ikke muslimske og/eller islamistiske.
Men i 2011 hevdet for eksempel kulturminister Trine Skei Grande at «islamofobi er et samfunnsproblem. Islam er det ikke». Tror hun på dette selv? Videre klaget hun på Aftenposten fordi avisen illustrerte en sak om barn som ender som sexslaver i Saudi-Arabia med et bilde av av kvinner i niqab.
«Saudiarabiske kvinner lever sitt liv i mørket», kan vi lese i billedteksten. Kvinner med niqab blir overhodet ikke omtalt i artikkelen, men for Aftenposten fungerer niqab-kledte kvinner som en standardillustrasjon på det fremmede og farlige islam.
Men dette er nettopp den fremmede og farlige delen av islam. Politisk islam, islamisme, er i alle sine former totalitær og således fullstendig inkompatibel med demokrati, rettsstat og likeverd mellom borgere. Islam er ellers mange ting, men visse retninger og tolkninger har dessverre en rekke dogmer som er uakseptable i et demokrati med liberale verdier og likestilling mellom kjønn. Og den retningen som fremmer en ekstrem tildekning av kvinner, som niqab, blander det aller verste fra begge deler. Dessverre er de godt organisert – og ofte finansiert – i Europa, ikke minst fordi politikere og medier har fremstilt dem som «gjengse muslimer» og latt dem sette standarden i det offentlige. Som for eksempel NRK, som uten videre sleper inn Norges mest kjente salafist Fahad Qureshi fra den ekstreme organisasjonen Islam Net i studio for å kommentere islamske terrorister, hvis religionspolitiske ideologi han deler.
Men de siste årene er mange av disse miljøene blitt avslørt for hva de er, så akkurat denne situasjonen – at de tildeles en rolle som talspersoner for europeiske muslimer, får penger for å drive «integreringsarbeid» (ja, jøss!), får drive skoler og ellers agitere uimotsagt for særrettigheter som kjønnssegregering – er det fullt mulig å snu. Det er den også så smått i ferd med å bli, heldigvis. Problemet er imidlertid mer omfattende enn som så, fordi sharia er en stor del av islam og mange utenfor de salafistiske/islamistiske miljøene deler noe av tankegodset deres. Spesielt når det gjelder kritikk av islam. Derfor ser vi jevnlig forslag om gjeninnføring av blasfemilover, hovedsakelig med tanke på å beskytte islam og muslimer, som fra den tilsynelatende velintegrerte norskpakistaneren Muhammed Qasim Ali:
– Jeg skulle ønske det var forbudt å lage krenkende karikaturer av profeten Muhammed, sier han til Klassekampen.
…
– Nei. Det vil bidra til å skape ro, hindre radikalisering og øke anstendigheten i den norske debatten, sier Ali.
…
– Dersom det blir straffbart å karikere profeten Muhammed, vil det ikke bidra til mer polarisering?
– Nei, jeg mener det er motsatt. Karikaturtegninger er et verktøy for dem som ønsker å mobilisere til økt konflikt mellom Europa og den islamske verden. Ved å begrense adgangen til å publisere slike tegninger, begrenser man samtidig ekstremister på begge sider.
Skape ro, unngå konflikt; hvilket eiendommelig ordvalg i forbindelse med en fredelig, tolerant religion. Skal tro hvor urolighetene og konfliktene man frykter skal komme fra? Svaret gir seg selv.
Og demper blasfemilover/begrensninger i ytringsfriheten noen konflikter med nidkjære, kritikkofobe muslimer, mon tro? Nei, det gjør ikke det. I det internasjonale Human Etiske forbundets (IHEU) nye rapport Freedom of Thought Report 2018, fremgår det at de ti aller verste landene på planeten for humanister, ateister og ikke-religiøse er Saudi-Arabia, Iran, Afghanistan, Maldivene, Pakistan, De forente arabiske emirater, Mauritania, Malaysia, Sudan og Brunei. Disse landene har to påfallende fellestrekk og et av dem er at det er forbudt – med dødsstraff – å kritisere islam.
Pakistans blasfemilover har snarere økt enn dempet spenningene mellom grupper i samfunnet. Blasfemilovene blir regelmessig brukt som våpen mot religiøse minoriteter som kristne og Ahmadiyya-muslimer. Og der finnes store grupper som er svært så villige til å bedrive utenomrettslig håndhevelse av lovverket. To høytstående politikere, minoritetsminister Shahbaz Bhatti og guvernør i Punjab Salman Taseer, ble skutt og drept i 2011 fordi de gikk inn for å endre landets livsfarlige blasfemilovgivning. Taseer ble attpåtil skutt av sin egen livvakt Malik Mumtaz Hussein Qadri. Da sistnevnte ble fremstilt for retten, møtte en større folkemengde frem for å vise sin støtte, blant dem en gruppe advokater – utdannede mennesker, ikke analfabete bondeknoller, med andre ord – som hyllet drapsmannen ved å overrisle ham med roseblader. Alle sammen følte seg nok berettiget indignert over Taseers verbale kamp mot blasfemilovene, skal du se.
Qadri ble dømt til døden for ugjerningen, men i Oslo demonstrerte over 100 muslimer, hovedsakelig norskpakistanere, utenfor den pakistanske ambassaden i protest mot dommen. Sentrale personer i en av Norges eldste moskèer, Central Jamaat-e-Ahl Sunnat, deltok og moskeens imam Nehmat Ali Shah holdt appell. Demonstrasjonen ble organisert av foreningen Muslim Education and Welfare Forum, som tilfeldigvis ledes av imam Shahs svigersønn Syed Farasat Ali Bukhari. En av menighetslemmene hadde dette å si til Aftenposten, berettiget indignert som han sikkert var:
— Det kan hende Qadri har gjort noe galt. Men guvernøren snakket veldig stygt om Profeten. Han ønsker å forandre blasfemilovene i Pakistan, sier mannen.
– Og det er du imot?
– Selvfølgelig er vi imot det. Alle er imot det, og når man sitter i en så høy stilling, må man respektere lovene og reglene.
Imam Shah var da heller ikke snauere enn at han dro til Pakistan for å hylle Qadri sammen med over 100 000 av drapsmannens tilhengere. Det ble så pinlig for Central Jamaat-e-Ahl Sunnat – som norske politikere og medier stadig tror, til tross for åpenlyst jødehat, at er moderat – at moskèens ledelse etter sigende kalte Shah inn på teppet, for deretter å la ham fortsette som imam som om ingenting hadde skjedd. Er det noen som etter dette tror at moskèen er motstandere av dødsstraff for blasfemi og/eller utenomrettslig håndhevelse av samme?
Nå er dette allerede så langt at vi like gjerne kan svinge innom landets kulturminister igjen. I 2011 var hun nemlig berettiget indignert over FrP fordi de sa nei til muslimske skoler:
Det er et forbløffende utsagn. Men hverken journalisten eller de to motdebattantene tok til motmæle mot påstanden om at muslimske lærere ikke er egnet til å omgås barn.
Tilbake til drapstilhengeren Bukhari, som samme år søkte om å starte en muslimsk grunnskole i Oslo. Han mener imidlertid at halshugging er en passende straff for personer som spiser eller drikker offentlig under ramadan. Så jeg vet ikke jeg, Trine, men synes du virkelig at denne læreren og hans likesinnede, som den drapsmannhyllende imam Shah, er egnet til å omgås og enda verre: opplære barn…?
Personlig har jeg vært utnevnt til profesjonell islamofob i over 13 år, og jeg kan forsikre Skei Grande og resten av de åh-så-bekymrede om at folk som Qureshi, Ali, Bukhari, Central Jamaat-e-Ahl Sunnat-moskèens ledelse, imam Shah og mediene som fremmer dem skaper mer «islamofobi» på ti minutter i beste sendetid enn 100 sånne som meg ville klart med 24/7-virksomhet i 40 år.
Europa – som på særdeles blodig vis har nedkjempet religiøse mørkemenns menneskefiendtlige fremferd og kjempet frem umistelige frihetsverdier – har i grunn funnet seg i alt for mye av tilreisende islamske mørkemenn som det er.
Det er på tide å gjøre oppmerksom på at målet er fullt. Er det noe tak i den politiske ledelsen, sørger de for at disse gruppenes – og det inkluderer deres kvinnelige støtters – tilværelse blir så vanskelig at de gjør som de støtt lover, men aldri innfrir: pakker snippesken og drar sin vei. De som kan utvises, bør utvises – for det er nettopp personer og grupperinger som dette som skaper spenninger, mistro og motvilje. Og det er berettiget, for hvis du er en frihetselskende demokrat med forkjærlighet for rettsstaten og ikke reagerer negativt på personer hvis troslære tilsier at folk som spiser eller drikker bør halshugges, ja, da er det faktisk deg det er noe galt med. Ikke alle andre.
Så noen konfrontasjoner og konflikter er det verdt å ta, spesielt fordi disse gruppene vokser og med dem vokser også islams intoleranse og dødelige dogmer. Det er til skade for alle, også europeiske muslimer. Det er en grunn til at mange av dem eller deres foreldre forlot sine hjemland, og det var ikke for å leve under islamsk mørkemannsvelde på europeisk jord. Når myndighetene ikke tar den nødvendige konfrontasjonen, men heller utstiller sin egen islamofobi samtidig som de projiserer den over på alle andre, skal de ikke forvente at konfliktnivået vil synke – snarere tvert i mot. Islams og islamvennlige politikere og institusjoners største problem er at islam ikke lenger er fremmed i Europa slik de påstår. Snarere begynner det å bli så altfor velkjent, og folk liker det ikke. Når hele 56 prosent av Europas befolkning ønsker full stans av muslimsk innvandring, kan det faktisk ha andre årsaker enn at noen på internett skriver slemme ting om islam og muslimer. Kanskje det kan skyldes at folk ser at dagens innvandring på sikt vil gjøre islam til en maktfaktor med innflytelse på samfunnsutviklingen og at svært mange ser på det som både uønsket og farlig?
Det er mulig at våre islambegeistrede multikulturalister er så akterutseilt at de ikke har fått det med seg enda, men de fleste andre har oppfattet det triste faktum at det der blir mer islam, der blir det også mer radikal islam og mindre av alt annet. Og når det i realiteten er deg og ditt som er «alt annet», så setter du kan hende litt mindre pris på islams fremvekst i samfunnet enn den supertolerante eliten som foreløpig bor på komfortabel lang avstand fra den.
Dette er ikke en konspirasjonsteori slik mange vil ha det til, for det kan allerede observeres hos våre engstelige myndigheter. De vet alt dette, men de er likevel livredde for å tråkke visse grupper på tærne. Det kan jo gå ut over den «religiøse freden» og vel, det er ingen grunn til å tro at det er Jehovas Vitner de frykter at skal bryte den. Da heller jevne veien for de mest intolerante gruppene ved å implementere voldsmennenes veto i lovverket og håpe at Europas fredsommelige ikke-muslimer og kulturmuslimer tier høflig stille så ikke voldsmennene blir enda sintere.
Så da spørs det vel bare hva annet Europas ledelse er villige til ofre for å opprettholde en religiøs fred på islams premisser?
Mener du at våre stortingspolitikere og redaktørstyrte medier er altfor unnfallende ift. faren islamisme utgjør og at det derfor trengs kritiske røster? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele denne artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.