Å godta eller innføre islams religiøse og/eller kulturelle uttrykk – som sharialån – er det samme som å dra samfunnet tilbake til Viktoriatidens offentlige dobbeltmoral og hykleri. Hvem i all verden er det som vil det?
Debatten om sharia-lover dukker stadig opp, for muslimer bosatt i ikke-muslimske land blir angivelig ekskludert av samfunnet hvis samfunnet ikke innfører sharia i særlig familielovgiving, men også i hverdagslivet som bedetider, halamat, kjønnssegregering i skoletimer – som svømmeundervisning – og shariatilpassede lån. I følge denne tankegangen blir altså personer som frivillig har tilmeldt seg islam og dens påbud og forbud, ekskludert hvis ikke resten av samfunnet gjør det samme. Nå om dagen er det (igjen) sharialån som står på dagsorden, for muslimer blir visstnok «låst til leiemarkedet» fordi de ikke kan ta lån fordi det er tabu i islam å betale renter. At det rent faktisk er omvendt: at de frivillig velger å være muslimer og dermed frivillig låser seg selv til leiemarkedet, faller visst ikke Mangfoldsbrigaden inn. Det skulle jo tatt seg ut at folk måtte leve med konsekvensene av sine egne valg – fortrinnsvis i stillhet? Professor i religionshistorie ved Universitetet i Oslo Torkel Brekke mener således at det pågår en «finansiell ekskludering av muslimer i Norden» fordi beslutningstagerne er «blinde for hvilket stort tabu boliglån er i islam». Så når ikke-muslimske lands sekulære myndigheter ikke legger til rette for sharia-lover som religionsbasert lånepraksis, ekskluderer de rett og slett muslimer fra boligmarkedet.
Det føler tydeligvis Klassekampen også, for om Frps Jon Helgheims motstand mot sharia-lån heter det:
Vil straffe dem som ikke tar lån av religiøse årsaker økonomisk:
Vil tvinge folk til å ta lån
Så kan vi lure på eksakt hvem og hvor mange Helgheim vil «tvinge til å ta lån», for den somaliske gruppen som helhet fremstår ikke som den ultimate lånekunde. Blant norsk-somaliere er sysselsettingen ekstraordinært lav: bare 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene er i inntektsgivende arbeid – og det er ikke en gang heltidsarbeidende. SSB regner faktisk én times lønnet arbeid i uken som «sysselsetting». Blant somaliske kvinner er det således bare 9,5 prosent som jobber mer enn 30 timer i uken. Samtidig bor over halvparten av gruppen – cirka 15 000 – i Oslo, byen med landets aller dyreste boligmarked. Det er med andre ord noe som skurrer ganske kraftig her, men Klassekampen og NTB stiller ingen kritiske spørsmål til sharialån-aktivisten Husein Awadnur. Ikke til professor Brekke heller, som altså må snu verden opp-ned for å få fortellingen om en stakkars ekskludert gruppe til å falle på plass. Pussig nok hevder Awadnur at hele 95 prosent av norsk-somaliere ville kjøpt egen bolig dersom det fantes sharialån i Norge, det vil si rentefrie lån. Sysselsettingstallene tyder imidlertid på noe helt annet.
Det kan uansett være gode grunner til å hjelpe grupper som ellers ikke kommer seg inn på boligmarkedet – også norsk-somaliere – fordi det har en samfunnsmessig verdi at befolkningen eier sine egne boliger. Men det skal på ingen måte skje på religiøse premisser slik Awadnur, Brekke og deres meningsfeller ønsker.
Det er det en enkel grunn til: Vi som samfunn skal ikke gi etter for gruppers behov for forstillelse. Offentlig forstillelse gir nemlig svært usunne samfunn – det er bare å se på den islamske verden generelt. Vi trenger ikke en gang se så langt heller; vi kan holde oss innen vår egen kulturelle sfære i perioden 1837 til 1901. Og hva tenker du hvis noen sier «Viktoriatiden» eller «viktorianer»? Viktoriatiden var en tid preget av store industrielle og siviliserende fremskritt, men også av enorm sosial elendighet og benektelse av samme. Særlig kjent er Viktoriatidens offentlige dobbeltmoral, snerpethet og hykleri, og så har da også ordet «viktorianer» blitt hyppig brukt som skjellsord mot kristne; særlig fra venstresiden i debatter om moralske spørsmål.
I 2011 beskrev for eksempel tidligere London-korrespondent i Aftenposten, statsviter, journalist og forfatter Hilde Harbo, Viktoriatiden slik:
Synd og sladder i viktoriatidens England
SEX AND DRUGS. Det sies at det viktorianske England var så puritansk at selv pianoføtter ble tildekket. Men også den gang florerte prostitusjon og pornografi, og byene var fulle av opiumsbuler.
…
Det gjelder også de mindre stolte sider ved samfunnet. Narkotikaens forbannelser red engelske byer som en mare også i viktoriatiden. Opium kom fra Asia, som dagens heroin, og opiumsbuler var vanlige over hele landet. Dessuten var man også den gang besatt av sex, noe Londons 6000 bordeller og 80 000 prostituerte er et eksempel på. Prostitusjonen var minst like rå som dagens trafficking, og barnejomfruer ble tilbudt for bare fem pund.På tross av – eller kanskje på grunn av – en svært streng seksualmoral, ble det produsert store mengder pornografi.
Dette skyldes at den offentlige samfunnsmoralen i Viktoriatiden var sterkt preget av forstillelse, slik islam og islamske samfunn er det den dag i dag. Man vet om «baksidene» og har god kjennskap til den menneskelige natur, men man fornekter dem/den og lever som om de/den ikke finnes: man later som noe annet. Man forstiller seg.
Går man til synonymordboka.no eller kryssordboka.no, finner man blant andre disse synonymene til forstillelse: affektasjon, bedrag, blendverk, bløff, falsk, fusk, humbug, hykleri, juks, komedie, lureri, løgn, narreri, simulering, sjarlataneri, skaperi, skuespill, snyteri, spillfekteri, svik, taskenspill, teater og uredelighet.
Ingen positivt ladede ord eller egenskaper, med andre ord.
Men det er nettopp dette «rentefrie» sharialån innebærer, og skal vi innføre det – enn si akseptere det som en legitim virksomhet – er det de ovenevnte egenskapene vi som samfunn forskriver oss til og ikke minst: offentlig forplikter oss til å innta. Det finnes nemlig ikke gratis lån som i: «rentefrie lån», og selv troende muslimer vet det. På grunn av deres selvvalgte religiøse tro har de imidlertid behov for å forstille seg ved å kalle lånekostnadene noe annet enn renter. Som «leie-til-eie». Det må de gjerne gjøre, men vi som samfunn skal hverken akseptere denne forstillelsen eller spille med i den. I så fall gjør vi oss til et sykt samfunn, for enhver samfunnsmodell som hviler på forstillelse, er uvegerlig falsk og dermed usunn.
Og under visse omstendigheter er forstillelse faktisk farlig og representerer en trussel mot andre grupper i samfunnet.
For shariatilpassede lån kan nok virke som en bagatell, men det er uttrykk for noe større: mentaliteten som ligger bak store deler av den islamske verdens elendighet – den islamske forstillelsen. Vi gjenfinner den i en langt mer alvorlig form i islams religiøse og kulturelle syn på kvinner og seksualitet.
Etter arabiske og nordafrikanske migranters masseovergrep på kvinner i flere europeiske byer nyttårsaften 2015, tok den algiriske forfatteren og journalisten Kamel Daoud bladet fra munnen i New York Times: – Folk i Vesten er med gru i ferd med å få øyene opp for den muslimske verdens sykelige forhold til sex og at sykdommen er i ferd med å spre seg til deres egne land, tordnet han. I likhet med Salman Rushdie har Daoud en fatwa hengende over hodet, men for artikkelen ble han naturligvis angrepet av europeiske intellektuelle – som ikke vil forsvart en viktoriansk samfunnsmodell eller -mentalitet om de så fikk betalt – som islamofob.
Daouds beskrivelse av den islamske mentaliteten har store likhetstrekk med den hyklerske samfunnsmoralen og falske puritanismen slik den kom til uttrykk i Viktoriatiden:
I nogle områder af verden må kvinder bære slør, og de bliver udsat for stening og dræbt. Og kvinderne får som minimum skyld for at sprede uro i idealsamfundet. Som et modsvar har nogle af landene i Europa uddelt små foldere til flygtninge og indvandrere, som forklarer, hvad der er god skik og opførsel. Sex er blevet et tabu i lande som Algeriet, Tunesien, Syrien og Yemen som følge af den mandsdominerede kultur, islamisternes rigoristiske love og den diskrete puritanisme, der er fremherskende blandt de forskellige socialismer i landene.
Tabuiseringen leder til undertrykkelse av naturlig begjær, og gir grobunn for skyldfølelse og marginalisering av dem som har slike følelser. I dagens islamske land er sex et stort paradoks, og akkurat som i Viktoriatiden later man som om det ikke finnes, til tross for at det er blitt en bestemmende faktor for alt det usagte i samfunnet. Seksualitet og ikke minst tanker om sex lar seg ikke fjerne av fortielse eller fornektelse. – Fokuset rettes mot kvinner, som selv om de er tildekket er sentrum for alle relasjoner, utvekslinger og bekymringer i den arabiske verden, poengeterte Daoud.
Kvinder er et tilbagevendende emne i den daglige diskurs, fordi de repræsenterer alt, hvad der står på spil: mandighed, ære og familieværdier. I nogle lande må kvinder kun gå ud i det offentlige rum, hvis de fornægter deres krop. At lade dem gå utildækkede rundt ville vække det begær, som islamisterne, de konservative og de rastløse unge føler, men ønsker at fornægte. Opfattelsen er, at kvinder er destabiliserende for samfundet, og der er dem, som siger, at korte kjoler udløser jordskælv. Derfor respekteres kvinden kun, når hun er i et tilhørsforhold med en mand – som hustru til X eller datter af Y.
Motsetningsforhold som dette skaper ulevelige spenninger i samfunnet, konstaterer Daoud. Det naturlige begjæret har ingen ventiler og parforhold er ikke lenger forbeholdt intimsfæren, men er en bekymring som hele gruppen engasjerer seg i. Det skaper seksuell frustrasjon, som igjen har potensiale til å utvikle seg til absurditet og hysteri, undertreket Daoud og viste til flere eksempler på groteske fatwaer: Det er forbudt å være naken når man elsker, kvinner kan ikke ta på bananer og en mann kan bare være alene med en kvinne hvis hun har vært ammen hans eller passet ham som barn. Praksis er ikke stort bedre: Kvinner blir overvåket, folk er besatte av jomfruhinnen og moralens voktere patruljerer i gatene.
I Algerie ble salafister og lokal ungdom så oppildnet av radikale imamers preken i moskeer og på TV at de tok til gatene for å overvåke kvinners sømmelighet i det offentlig rom. – Særlig på stranden, la Daoud tørt til. Hvem husker ikke en eller flere vitser om viktorianere som avskydde pornografi, samtidig som de fant frem brillene for å se ekstra lenge og nøye på det før de høylytt fordømte det?
Det lar seg ikke benekte at det religiøse og kulturelle kvinnesynet i den islamske verden allerede har skapt store problemer – ikke minst sosialt og økonomisk ved at muslimske kvinner i svært liten grad kommer seg ut på arbeidsmarkedet – i Europa.
Den islamske dobbeltmoralen og forstillelsen, særlig i forbindelse med seksualitet og kvinner, blir påpekt av flere samfunnsdebattører «islamsk kulturbakgrunn».– Overgrepene i Köln er en advarsel til et svakt Europa om behovet for et oppgjør med islams seksuelle undertrykkelse, sa de to frittalende, prominente kvinnerettsaktivistene Seyran Ates og Necla Kelek i 2016.
»Vi er nødt til at indse, at der er tale om et kultursammenstød. De unge mennesker er seksuelt uhæmmede, fordi de altid har været seksuelt undertrykt. Hvis nogen på samme måde forgreb sig på deres søstre, ville de øjeblikkelig gribe til våben. De lever i miljøer, hvor sex er tabu, og hvor seksualitet er stærkt reglementeret og kontrolleret. Derfor udnytter de situationen,« siger Seyran Ates til Berlingske.
Den profilerte danske politikeren og debattøren Naser Khader, som har bakgrunn fra Syria, har også etterlyst et oppgjør med tradisjonelle arabiske menns forkvaklede forhold til kvinner og seksualitet.
Når det så er sagt, er der desværre et meget stort men. Den arabiske kultur har en bagside, som jeg foragter. Det er de traditionelle arabiske mænds forkvaklede forhold til kvinder og vold – en giftig blanding af religion og kultur. Det er mænd med stort M, som er kvindehadende, selvhævdende og svælger sig i stammementalitet. Hermed ikke sagt, at dette gælder alle arabiske mænd, men hånden på hjertet så findes der alt for mange, som puster sig op og føler sig i sin gode ret til at se ned på kvinder og uden tøven kalder dem luder. Det gør mig meget vred at være vidne til det hykleri og den dobbeltmoral, de udviser i forhold til sex og kvinder, og det er ikke noget, som hører hjemme nogen steder i verden – slet ikke i Vesten og Danmark.
Denne forstillelsen har særlig den innvandringsliberale venstresiden allerede adoptert, for det er for ubehagelig å forholde seg til og derfor later man heller som det ikke finnes. Akkurat som de utskjelte viktorianerne gjorde.
Religiøs og kulturell forstillelse fra den islamske verden er et sykdomstegn, og vi begår et grovt feilgrep hvis vi aksepterer det og lar det sive inn i det offentlige gjennom påståtte hjelpetiltak som små og store sharia-tilpasninger. Det høres i utgangspunktet uskyldig og velment ut, men er alt annet.
For det er altså bare affektasjon, bedrag, blendverk, bløff, falskt, fusk, humbug, hykleri, juks, komedie, lureri, løgn, narreri, simulering, sjarlataneri, skaperi, skuespill, snyteri, spillfekteri, svik, taskenspill, teater og uredelighet, og da hjelper det ikke hvor snille avsenderne tror at de er.
Viktoriatidens moralske forstillelse anno 1837 blir ganske enkelt ikke noe bedre av at den kommer i islamsk innpakning i 2019. Eller et hvilket som helst annet år, for den saks skyld.
Likte du det du leste? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte drift på Vipps 918 18 142 eller PayPal.