Dagsavisen – avisen som tydeligvis aldri blir lei av å markedsføre islamsk kvinneundertrykkelse og ditto fysiske overgrep på kvinner – har dratt i gang nok en hijab-debatt, som i sin tur ble heftig diskutert i sosiale medier i helgen. Et 15 år gammelt utsagn fra forstander i Rabita-moskéen Basim Ghozlan har stått sentralt. Ghozlan, som styrer nettsiden islam.no og fremstilles i våre redaktørstyrte, subsidierte medier som innbegrepet av en moderat, fremskrittsvennlig imam, hadde da dette å si til menigheten [min uth]:
Når det gjelder kledsdrakten de fleste norske jenter bruker, særlig ungdommer, er jeg beskymret over. Jeg tror at det å pynte seg så veldig og være opptatt av å se ‘fristende’ ut er ikke riktig. Voldtekt er hovedsakelig et resultat av slike moter mener jeg. Men dette betyr ikke at jeg hater dem eller at jeg synes at de er horer :-). Jeg vet at de kler på seg slik for at de er vokst opp i et samfunn der slike moter er akseptable.»
Forstander i Rabita-moskéen Basim Ghozlan i 2007
Artig nok deler den moderate forstander denne sin holdning med den ekstreme salafist-organisasjonen Islam.net, hvis sjarmerende budskap til verden er at miniskjørt er en indirekte invitasjon til seksuell trakassering og voldtekt (2015). Vi kan nok alle se for oss landets avisforsider, nyhetssendinger og debattprogram dersom det f.eks. var redaktør for den kristenkonservative avisen Magazinet Vebjørn Selbekk som hadde sagt noe lignende.
Men de riksdekkende mediene, anført av vårt regelmessig hijab-hyllende NRK, som ellers har til oppgave å informere folk (og fe), har imidlertid null interesse av å belyse hijab-problematikken ift kvinners frihet og rettigheter – og enda mindre av konfrontere dens aktivistiske markedsførere. Nei, takk du, belysning og konfrontasjon sparer man nemlig til hijab-kritikere, for man risikerer jo bli beskyldt for islamofobi og rasisme, og som alle vet er det mer smittsomt og farlig for helsen enn Korona, Spanskesyken, Meslinger, Syfilis og Byllepest. Til sammen!
Så negative konsekvenser av eventuell kritikk overlater de store mediene glatt til de foraktelige alternative mediene, nisjemedier og privatpersoner. En av de siste er Inga Ragnhild Holst, som på egenhånd grov frem Ghozlan-sitatet fra 2007 og deretter intervjuet herr forstanderen for Minerva.no. Til Holst sier Ghozlan at han angrer på uttalelsen om at norske kvinners påkledning fører til voldtekt, for i dag har Ghozlan en helt annen oppfatning: – Jeg vet ikke hvorfor jeg blandet meg i denne detaljen. Men jeg mener at dette er kulturbetinget. Det som er trygt å gå med i Norge er ikke nødvendigvis trygt i andre deler av verden. Om jeg hadde svart på dette i dag hadde jeg sagt noe annet, sier han til Holst.
Som vi ser er Ghozlans holdning lutter kvinnevennlig; rådet om å dekke seg til på islamsk vis er bare et uttrykk for ren omtanke for kvinners trygghet og således til kvinners eget beste. Artig nok er også dette en holdning moderate Ghozlan og islam.no deler med salafisten Fahad Qureshi og islam.net. «Koranen har rett når den sier at hijab forebygger trakassering av kvinner», erklærer de sistnevnte.
Dette er i sin tur en holdning de to norske organisasjonene deler med den danske avdelingen av den ekstreme islamistorganisasjonen Hizb ut-Tahrir, som i 2020 hevdet at #Metoo-sakene viste at Vesten burde lære av og ta etter islams kvinnesyn. De pekte på «bakenforliggende kultur» som årsak til #Metoo-skandalene, og ba danskene merke seg at seksuell sjikane mot kvinner ikke er utbredt blant muslimer, fordi «islams virkelige kvinnesyn skaper respekt og verdighet for kvinnen og forbyr enhver form for sjikane og utnytting av kvinner».
Men nei, det gjør det slett ikke, så Ghozlan, islam.no, Qureshi, islam.net, Hizb ut-Tahrir og deres alt for mange europeiske meningsfeller er i beste fall kunnskapsløse; i verste fall fører de bevisst offentligheten bak lyset. Men selv om våre redaktørstyrte medier villig lar seg forlede, er det ingen grunn for oss andre å være like blåøyde. Islamske land, der hijab og dens enda verre slektninger enten er påbudt eller så utbredt at tilnærmet alt av kvinnekjønn bruker det, er og blir verdens verste land hva kvinners frihet, rettigheter og trygghet angår. Og de så anstendig tildekkede kvinnene går ikke trygt på gaten. I mange tilfeller er de ikke en gang trygge i sitt eget hjem, rettighetsløse eiendeler som de anses som av den mannlige delen av befolkningen.
Tvert i mot er seksuell trakassering og overgrep på kvinner på åpen gate forferdende utbredt i en rekke land som har det til felles at Ghozlan, Qureshi og meningsfellers islamske kvinnesyn er fremherskende.
La derfor se litt nærmere på de realitetene hijab-aktivister og -fortalere ikke vil opplyse om og riksdekkende medier nekter å grave i/skrive om:
Seksuell trakassering av kvinner i det offentlige rom er et omfattende samfunnsproblem i en rekke islamske land, og så vanlig at det jager kvinnene ut av gatebildet og inn i hjemmene. I Egypt har f.eks. grupper av menns seksuelle trakassering av kvinner i det offentlige rom antatt en epidemisk karakter og hele 83 prosent av de egyptiske kvinnene forteller at de har blitt verbalt eller fysisk krenket. 98 prosent av utenlandske kvinner bosatt i Egypt har opplevd en eller annen form for seksuell trakassering. En FN-studie fra 2013 viser at tallet økte til 99.3 prosent og den mest vanlige formen for trakassering var beføling. Samme år viste en studie at Egypt var det verste av 22 arabiske land hva kvinners rettigheter angår, tett fulgt av Irak, Saudi Arabia, Syria, Jemen, Sudan, Libanon, Palestinsk territorium og Somalia. FN-studier viser også at i Libanon har mer enn 30 prosent av landets kvinner blitt seksuelt trakassert, mens hele 90 prosent av kvinnene i Jemen har blitt utsatt for det samme.
Og dette burde Europas myndigheter og befolkning merke seg: Hele to tredjedeler av egyptiske menn innrømmer å ha trakassert kvinner seksuelt, men flertallet er skjønt enige om at kvinnene har seg selv å takke på grunn av sin bekledning – interessant nok, ettersom utildekkede kvinner er et forsvinnende sjeldent syn i Egypts gater. Nå ser vi beklageligvis flere tendenser til det samme i innvandrertette bydeler i Europa, og de trakasserende mennene føler ingen skyld fordi de oppriktig mener at kvinnene selv er ansvarlige for den, enten fordi de ferdes ute uten sine mannlige eiere eller fordi de ikke er tildekket nok.
– Den sosialt aksepterte, hverdagslige seksuelle trakasseringen, berører enhver kvinne i Egypt uavhengig av alder, yrke eller sosioøkonomisk bakgrunn, sosial status, klesdrakt eller oppførsel, sa talskvinnen for den egyptiske organisasjonen HarassMap, Noora Flinkman, i 2013.
Alle bør notere seg den ubehagelige kjensgjerningen at denne atferden faktisk er sosialt akseptert, for med masseinnvandringen fra særlig arabiske og/eller islamske land har denne tilstanden dessverre forflyttet seg til Europa, hvor den allerede nå gjør seg sterkt gjeldende i innvandrertette forsteder. I 2016 dokumenterte den statlige TV-stasjonen France 2 at kvinner er i ferd med å forsvinne – forsvinne der, altså; hører du, Jonas? – fra gatebildet i innvandrertette områder, og ikke minst hvordan menn sakte, men sikkert overtar det offentlige rom. De avviser kvinner på kafèer og gjør deres alminnelige ferdsel i gatene ubehagelig. De arbeider med andre ord målrettet for å etablere og utbre den religiøst og kulturelt og religiøst betingede tildekkingspåbudet og kjønnssegregeringen fra hjemlandet. France 2 filmet to medlemmer av en kvinnerettsorganisasjon mens de gikk gatelangs og forsøkte å gå inn på kafèer, og filmet mennenes åpent fiendtlige reaksjoner. Dokumentaren viser også med all ønskelig tydelighet at det ikke dreier seg om eldre, konservative førstegenerasjonsinnvanderere fra muslimske land, men unge menn, sannsynligvis etterkommere født i Frankrike, som bekjenner seg til full kjønnssegregering og håndhever dette ved å jage kvinnene ut av det offentlige rom. Kvinnerettsminister Pascale Boistard konstaterte at «det nå er områder i vårt land hvor kvinner ikke lenger kan gå».
Det samme skjer i innvandrertette bydeler og forsteder i Sverige. – I forstedene vokser mennenes diktatur, skrev Vänsterpartisten Amineh Kakabaveh i 2015, og fortsatte: – Klimaet i svenske forsteder blir stadig mer kvinnefiendtlig. Kvinner er ikke lenger velkomne på en del kaféer. Enkelte steder kan ikke unge jenter vise seg ute etter middagstid og kvinner kan ikke lenger kle seg som de vil, konstaterte hun.
Vi ikke-muslimer blir ofte bedt om å ligge unna og tie stille fordi islam ikke er vår religion og hijab angivelig ikke vårt problem, men det øret bør ingen lenger høre på. Snarere er det påkrevet med det stikk motsatte. For Ghozlan & cos kvinnesyn har nemlig konsekvenser for alle kvinner, ettersom hijaben dessverre har en annen side som hijab-aktivistene og deres støtter bekvemt velger å overse, mens media like bekvemt avstår fra grave i: et symbol har alltid to funksjoner. Det viser hva bæreren er, men også hva ikke-bærere er.
Så når tankegangen er at ærbare kvinner går tildekket, sier det også noe om kvinner som ikke dekker seg til. Når du da har en stor andel menn som virkelig mener dette og dessverre kvinner som bekrefter dem i det, utgjør det en reell risiko for alle andre jenter og kvinner. Det er nærliggende å anta at innvandrere fra det islamske Afrika og Asia (som begge inkluderer Midtøsten) voldsomme overrepresentasjon på statistikkene over seksualforbrytelser i Norge, Sverige og Danmark i hvert fall delvis skyldes kvinnesynet de har. Koblingen er i alle fall såpass anerkjent at myndighetene i alle tre land holder egne kurs for asylsøkere for nettopp å forhindre seksuelle overgrep og voldtekter.
Å forsvare et symbolsk uttrykk for en foreldet, misogyn tankegang er ganske enkelt å bidra til at patriarkalske samfunns seksualiserte, kvinnefiendtlige tankegang får befeste seg ytterligere i Norge og Europa. Det kommer muligens som et sjokk på hijabistene og deres støtter, men den overveldende majoriteten har absolutt ingen ønsker om noe slikt og reagerer følgelig negativt. Hijab-brukere/fortaleres personrettede, sjikanøse reaksjoner på legitim kritikk styrker da heller ikke troverdigheten til påstandene om lutter frivillighet og at hijab er et uproblematisk plagg uten kritikkverdige implikasjoner.
Det forhindrer ikke muslimske hijabaktivister og deres ikke-muslimske støtter i riksmedia og landets øvrige bonede gulv i å markedsføre hijab som et symbol på feminisme og kvinnefrigjøring – og dens brukere til modige, opprørske feminister til tross for at all offentlig kunnskap tilsier at det er de muslimske jentene/kvinnene som velger å ta den av eller gå uten som løper en høyst reell risiko for å bli utsatt for negative sanksjoner som fysisk eller psykisk tvang og vold, ikke de som mer eller mindre føyer seg.
Verre enda: Statskanalen er så begeistret for det kvinneundertrykkende plagget de faktisk feirer den såkalte «Verdens hijabdag» og ser det som sin oppgave å pushe misogyne islamisters, imamers og deres kvinnelige støtters verdensanskuelse på landets sakesløse skattebetalere. De er forståelsesfulle nok til å innrømme at det er noen betenkeligheter forbundet med plagget, da, og opplyser derfor at «for noen kan hodeplagget bli oppfatta som undertrykkende». Huff ja, skal tro hvor alle disse oppfatningene kommer fra? Det er vel en viss fare for at iranske kvinner stiller i NRKs «Noen-kategori», for i Iran er det straffbart – med fengsel og pisking – for kvinner å gå uten hijab, og de siste årene har mange iranske kvinner, som har deltatt i en kvinnerettskampanje som nettopp tar sikte på hijab-påbudet, blitt arrestert for å vise seg offentlig uten hijab. En av dem er 24 år gamle Yasaman Aryani, som i 2019 ble dømt til 16 – seksten der, altså – år for å vist seg offentlig uten hijab. Gad vite om Aryani «oppfatter det som undertrykkende»? Eller hva med den iranske menneskerettighetsadvokaten Nasrin Sotoudeh, som i 2019 ble dømt til 38 års fengsel og 148 piskeslag for å ha forsvart kvinners rett til å gå uten hijab?
Det heter seg at verden vil bedras, men vil vi egentlig det når det kommer til kvinners hardt tilkjempede fri- og rettigheter?
Mener du at problemstillinger som dette og myndighetenes og medias berøringsangst i forhold til dem bør eksponeres, kommenteres og kritiseres? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele denne artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.