Danmarks svar på Statistisk Sentralbyrå (SSB) utgir hvert år rapporten «Indvandrere i Danmark», som fokuserer på innvandrere og etterkommeres deltagelse på forskjellige samfunnsområder.
Rapporten – som er begripelig selv for journalister og legfolk – gir et bredt bilde av hvordan disse gruppene klarer seg i samfunnet, og samtlige tall er korrigert for alderssammensetning og sosioøkonomiske faktorer. Et mer solid grunnlag for en åpen og ærlig debatt om hvor vellykket integreringen av forskjellige innvandrergrupper egentlig er og hvor skoen eventuelt trykker, kan man knapt få. Det er vel også derfor mange innvandringsliberale i politikken, media og NGO-Norge har motsatt seg et norsk motstykke med nebb og klør. For hvem har vel lyst til å argumentere mot statistikk og empiri når man heller kan søke tilflukt i moralisme og skjellsord?
FrP har imidlertid fått somlet seg til å bestille noe lignende, og som i Danmark og til dels Sverige, er det nedslående lesning, spesielt når det gjelder arbeidsdeltagelse og kriminalitet. Ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert i hele 123 av 128 kriminalitetskategorier, og verst er overrepresentasjonen når det kommer til personligfarlig kriminalitet som mishandling i nære relasjoner, ran og utpressing, voldtekt og drap/grove kroppsskader.
Dette gjør varaordfører i Oslo, Aps Kamzy Gunaratnam, skikkelig forbannet. Ikke med tanke på alle ofrene (Herregud, nei, det skulle tatt seg ut!), men på at tallene i det hele tatt ligger på bordet. Varaordføreren for landets største by – som også har Norges største ikke-vestlige innvandrerbefolkning – er nemlig ikke interessert i disse tallene, for hva skal hun med dem? – Fader, jeg er sint! Jeg er ikke interessert i disse tallene. Jeg er opptatt av å hjelpe folk i Oslo til å leve best mulige liv. Vi har ikke noe behov for å sette folk opp mot hverandre. Dette er våre barn, det er våre folk. Jeg snakker ikke om somaliere eller tamiler, jeg snakker om barnehageplasser, AKS, flere lærere og flere veier inn i arbeidslivet. Da blir folk en del av fellesskapet, sier Kamzy – forbausende nok uten antydning til skam – til Dagbladet.
Ja vel, Kamzy, og hvordan har Ap tenkt til å hjelpe folk med å leve best mulige liv hvis de ikke vet hvordan forskjellige grupper har det og hvilke utfordringer de har? Lever AP virkelig i den tro at f.eks. en voldelig mann og far blir mindre voldelig bare han får tusen kroner ekstra i barnetrygd i måneden eller en subsidiert halvtidsjobb i kommunen? Eller at sønnen får barnehageplass? Det er heldig for sønnen, selvsagt, for så slipper han i alle fall å bli mishandlet i de timene han er borte fra hjemmet. Mor og de andre søsknene er antagelig ikke like heldige, selv om de kanskje slipper vold de timene far eventuelt arbeider.
Men det grunnleggende problemet her er altså volden, og tallene, for ikke å nevne realitetene på bakken, forteller at det er mer vold i «ikke-vestlige hjem» – som regel i hjem hvor mor og far har bakgrunn fra land i Afrika eller det islamske Asia (R3-land) – enn i «etnisk norske hjem» eller andre innvandrergruppers, hvilket all sosial forskning på områder som arv og miljø tilsier at får utslag på nettopp kriminalstatistikkene. Det kalles i dagligtale for «negativ sosial arv». Men de siste 100 års forskning på sosiale sammenhenger har kanskje gått Ap hus forbi?
Det er et faktum at barn som vokser opp i voldelige hjem der de eller mor, i de tilfellene hun ikke selv er voldsutøver, blir utsatt for vold, har mye større sannsynlighet for å bli voldelige selv. Det samme gjelder for barn som blir utsatt for seksuelt misbruk eller f.eks. har levd med at mor eller søstre bli voldtatt av far i hjemmet. Man skulle naturligvis tro at det var omvendt – de har jo kjent på kroppen selv hvor grusomt det er – men det er det altså ikke. For øvrig gjelder det også arbeidsdeltagelse og trygdeavhengighet: barn som vokser opp i hjem der foreldrene ikke jobber og lever av velferdsordninger, har mye større sannsynlighet for å ende opp slik selv.
Samtidig er det et faktum at vold er en integrert del, og det i langt større grad enn i andre deler av verden, av barneoppdragelsen i R3-land. Dette påpekes da også av en rekke forskere og andre profiler med bakgrunn fra samme kulturkrets. De fleste av dem mener at det må settes skarpere fokus på disse gruppenes tradisjonelle oppdragelsesmetoder enn det som hittil har vært tilfelle. Alt vi har av tilgjengelig sosialforskning, forklaringsmodeller, statistikk og kunnskap, tyder på at de har rett. Med tanke på kriminalstatistikken er i alle fall sammenhengen såpass påfallende at det er ubegripelig at det ikke har vært satt fullt fokus på dette for lengst.
Men for all del; våre samfunn er så ute å kjøre at den fullstendig ukontroversielle kunnskapen om normale forklaringsmodeller som negativ sosial arv nå er for nazisme å regne. Tar man i bruk vanlige forklaringsmodeller for alle andre barn og familier på hele kloden, er det helt greit; tar man dem i bruk overfor R3-innvandrere og etterkommere i Europa, er det plutselig mørkebrunt tankegods.
Det mener i alle fall jurist Hatem Ben Mansour og Dagbladet, som tilsynelatende tror at vold og kriminalitet ikke har sammenheng med arv og miljø, men med hudfarge. Overskriften er riktignok Dagbladets, men den gjenspeiler Mansours jusfaglige budskap til samfunnet [min uth.]:
Mørkebrune tall om brune nordmenn
…
Nok en gang lar både media og politiske motstandere seg lure av Frp’s bruk av SSBs tall om kriminalitet og landbakgrunn, eller i realitet hudfarge. Dagbladet velger sågar i sin toppartikkel fredag å trekke fram lønnsomhet i ulike innvandrergrupper uten å gå noe nærmere inn på dette.
At du kommer fra en kulturkrets hvor det dessverre er utbredt sosial aksept for å slå barn under oppveksten og å løse konflikter med vold – slik det er i samfunn basert på æreskultur og/eller klan – spiller absolutt ingen rolle, det dreier seg nemlig bare om hudfarge.
Hatems ressonnement er forresten ikke så absurd som det kanskje kan virke, for all medisinsk forskning viser jo at kultur, tradisjon, vold, arv og miljø har sitt opphav i nettopp hudpigmenter. Sammenhengen Hatem påpeker er jo minst like plausibel som anerkjent sosial forskning også, for jeg kjente en gang en fyr som plutselig forandret seg fra å være fredelig og trivelig til å bli aggressiv og voldelig. Vi rundt ham var så gammeldagse at vi trodde at det hadde sammenheng med det faktum at han ble del av et ekstremt treningsmiljø hvor han som de andre endte med massiv bruk av anabole stereoider, men i virkeligheten hadde det bare med solariumsbruken hans å gjøre: jo brunere han ble, jo mer voldelig ble han. Løsningen er heldigvis enkel: da er det vel bare å forby solbading og solarium, samt å påby bruk av den «hudhvitvaskingskremen» Michael Jackson angivelig var så begeistret for? Og så trenger vi ikke å snakke mer om saken.
Bortsett fra majoritetssamfunnets rasisme, da. Ikke et eneste spesifikt, negativt internforhold i ikke-vestlige miljøer eller ved disses tradisjon, religion og kultur kan debatteres uten å legge skylden på majoritetens strukturelle rasisme, fordommer og diskriminering. For det er jo den som er hovedproblemet til ikke-vestlige barn som blir utsatt for vold i hjemmet, og deretter tar det ut på omgivelsene, for til slutt å ødelegge sitt eget liv med kriminalitet og rusmisbruk. På veien dit, ødelegger de ikke sjelden andres liv også.
Det burde være åpenbart for alle at det er nødvendig å sette inn store ressurser for å komme dette problemet til livs. Da trenger vi tall og målrettede innsatser, for selv om innvandringsliberale eller rene apologeter føler at man ikke skal single ut noen grupper, så må vi først og fremst vite hvilke grupper som i størst grad trenger det, hvorfor, hvor mye og hva de trenger. Det gjør vi med spesifikt tallmateriale og kartlegging. Det er tilsynelatende sympatisk at man ikke vil «stigmatisere» grupper og derfor heller vil rette innsatsen mot samfunnet som helhet, men det lar seg ganske enkelt ikke gjøre. Takket være konfliktskye myndigheter og motarbeidende interessegrupper har problemet allerede vokst seg for stort, gruppene er blitt for store, og som (nesten) alle vet: fagpersonell og økonomiske midler som er nødvendige for slike innsatser vokser ikke på trær. Det er det bare innvandringsliberale ønsketenkere og faktaresistente identitetspolitikere som gjør.
– Men da Dagbladet ukritisk sidestiller siktelser med kriminalitet og trekker fram lønnsomhet etter landbakgrunn (i realiteten etter hudfarge), må man spørre seg hva som har skjedd med den generelle rettsforståelsen og kritisk tenkning i redaksjonen, avslutter jurist Hatem Ben Mansour.
Det er en viss mulighet for at vi andre heller må spørre oss hva som har skjedd med den generelle samfunnsforståelsen og kritiske tenkningen på jusstudiet.
Mener du at det trengs mer realisme og mindre politisk korrekt ønsketenking i samfunnsdebatten? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.