Det afrikanske kontinentet står overfor en katastrofal befolkningseksplosjon, som ikke bare vil få enorme konsekvenser for dem selv, men også for Europa. Midt oppe i dette vil altså Solberg-regjeringen underskrive en FN-avtale som gir økonomiske migranter samme rettigheter som flyktninger/asylsøkere og krever at signaturlandene skal «ta imot, tilrettelegge for og sysselsette migranter.» I et Europa som allerede har 18 millioner arbeidsledige.
Men er ikke dette bare innvandringskritisk alarmisme fra min side? Tja, la oss se på Egypt, som også opplever en befolkningsvekst som er så enorm at myndighetene mener den er en av «de to største truslene i Egypts historie». Myndighetene har derfor kjørt kampanjen «To er nok» i håp om at folk skal få færre barn.
Sosial uro og politisk ustabilitet på vei over Middelhavet?
I følge ekspert på folkevekst og emigrasjon Ayman Zohry er det nærmest uvesentlig hvem som styrer et land i møte med en slik befolkningsvekst. – Ingen kan løse dette. Vår infrastruktur kan ikke ta imot så mange mennesker, en million hvert halvår, økonomien er ikke sterk nok, folk blir arbeidsledige, sier han og legger til at veksten truer samfunnets stabilitet. Verre enda: han mener at problemene allerede er for store til at det er mulig å gjøre noe med dem. Befolkningsveksten betyr rett og slett at Egypt vil forbli fattig i uoverskuelig fremtid.
Men mens europeiske godværspolitikere foretrekker å late som noe annet, er afrikanske ledere fullt klar over problemene de – og dermed vi – står overfor: Unge, arbeidsløse menn kan føre til uroligheter og politisk ustabilitet. Professor emeritus i Afrika-studier Holger Bernt Hansen har i hele sitt liv jobbet innen dansk bistandspolitikk, og mener at land som Nigeria dermed har en vital interesse i at spesielt unge menn utvandrer. Afrikanske ledere foretrekker naturlig nok å eksportere problemene, men hvorfor vil europeiske politikere forplikte oss til å importere dem?
Som demografer flest mener professor i antropologi og Afrika-ekspert Stephen Smith at befolkningseksplosjonen på det afrikanske kontinentet vil føre til en enorm innvandring til Europa. I april 2018 nevnte selv den franske presidenten Emmanuel Macron Smiths prognoser i en tale til befolkningen: – Europa står overfor en historisk masseinnvandring, sa han og la til at Europas skjebne nå er bundet til Afrika.
Smiths prognose er at Europas nåværende 9 millioner afrikanske innvandrere vil øke til mellom 150 og 200 millioner bare i løpet av de neste 30 år. Folkevandringen vil hovedsakelig bli finansiert av europeerene selv, for i likhet med professor i økonomi og offentlig politikk, direktør ved Centre for the Study of African Economies ved Oxford University Paul Collier, påpeker Smith at økonomisk vekst i hjemlandet fører til økt utvandring, rett og slett fordi flere får råd til det.
Etniske og religiøse spenninger
En annen som oppfatter Afrikas demografiske utvikling som «voldsomt foruroligende» er Jeffrey Sachs. Han er en av verdens ledende utviklingsøkonomer, direktør ved FNs senter for bæredyktig utvikling og FNs nettverk for gjennomføring av verdensmålene, samt professor i bæredyktig utvikling ved Colombia universitet, og mener at migrasjon er et av verdens absolutt største problemer, og at vi bare har sett begynnelsen: – Ingen vet hva man skal gjøre med det, mener han og konstaterer at det har store omkostninger for europeiske velferdsstater å slippe inn migranter. I 2015 advarte han om at det er umulig å ha åpne grenser og samtidig opprettholde en generøs velferdsstat, samtidig som han advarte om de etniske og religiøse spenningene som følger med massiv innvandring.
Sachs mener at vi må erkjenne to ting: at de pågående demografiske forandringene ikke gavner noen og at det virkelig er behov for politisk fokus og handling. Bunnlinjen er at Afrika aldri vil oppnå en suksessrik utvikling med fire milliarder mennesker innen århundreskiftet. Det vil lede til utålelige miljøproblemer, sult, krig, vannmangel og det gjenværende dyrelivets utryddelse. Det vil først og fremst være en katastrofe for Afrika. Det er fremdeles tid til å gjøre noe med saken, mener Sachs, som er av den oppfatning at både europeiske og afrikanske ledere nærer motvilje mot å i det hele tatt forholde seg til saken.
Men europeiske ledere må også erkjenne at innvandringen må reguleres og begrenses, påpeker Sachs. En viss innvandring er bra for samfunnet, men en grunnleggende forutsetning er at antallet tilpasses de forskjellige lands størrelser og egen demografiske utvikling.
Men til tross for dette, og til tross for at tilnærmet alle offisielle statistikker og rapporter i Europa viser det motsatte – og på tross av advarsler fra ledende demografer og eksperter om etniske og religiøse spenninger, samt sosial uro og politisk ustabilitet (og da tar vi ikke en gang med den omfattende, personfarlige kriminaliteten som følger i den mannsdominerte innvandringens fotspor) – har den nye FN-avtalen som utgangspunkt at masseinnvandring bør fremmes som noe udelt positivt for migrant så vel som vertslandene.
Er den det?
Ikke for de som allerede bor der, nei!
I årenes løp har den ene innvandringsliberale etter den andre hevdet at innvandringen til Europa fra Afrika og Asia – hvilket inkluderer Midtøsten som ligger på begge kontinentene – er økonomisk lønnsomt. Dette er rett og slett usant. For å få det til å se lønnsomt ut, har de nemlig tydd til et snedig triks; de har brukt veksten i Bruttonasjonalproduktet (BNP) for å vise lønnsomheten av innvandring. BNP øker riktig nok i takt med et lands befolkningsvekst, men det de unngår å nevne er at antallet som skal dele BNP øker. Det gir lavere BNP per capita. Kort sagt: Kaken blir nok større, men til gjengjeld skal den deles på stadig flere slik at kakestykkene blir mindre og mindre.
En av verdens ledende autoriteter på arbeidsmarkedsøkonomi med særlig fokus på innvandring, professor i nasjonaløkonomi ved Harvard universitet George Borjas, er blant de moderne innvandringsforskere som sier det rett ut: det er bare de bedrestilte, velstående høytutdannede og innvandrerne selv som tjener på innvandringen. Alle andre blir tapere og det gjelder særlig arbeiderklassen i mottakslandene. Den økonomiske ulikheten i samfunnet øker, og de som er aller dårligst stilt – og det er ingen av de fire pådriverne på artikkelbildet, for å si det sånn – fra før må konkurrere med innvandrerne om stadig færre lavtlønnsjobber og stadig knappere sosiale goder/ytelser: – Innvandringen bidrar til en mer ujevn inntektsfordeling. Høykvalifiserte personer får det bedre, mens lavkvalifiserte får det dårligere, forklarer Borjas, som kaller vestlige lands innvandringspolitikk en «omvendt velferdspolitikk». Politikere tar støtt til orde for diverse velferdstiltak for å støtte svake grupper, men samtlige motvirkes av innvandringspolitikken. Og når lavlønte får det dårligere, fører dette til at allerede etablerte kløfter i samfunnet øker.
Stor innvandring fører også til etableringen av etniske enklaver, hvilket gjør det mulig for stadig flere å klare seg uten kontakt med vertslandets øvrige befolkning. Dermed blir det flere som ikke lærer seg språket og heller ikke blir en del av det omgivende samfunn, forklarer Borjas. Det skader ikke bare enkeltindivider, men selve samfunnets stabilitet: – Man må innse at gode gjerninger ikke er gratis, fastslår Borjas, som sier at kostnadene ikke bare er økonomiske, men at de også innebefatter kultur og samfunnets stabilitet, konstaterer han og opplyser om at kostnadene for samfunnet kan «bli svært høye».
Ukritisk presse – igjen
I denne situasjonen velger altså flere europeiske ledere og den herskende klasse å undertegne en avtale som sidestiller økonomiske migranters rettigheter og krav med flyktningers, og påtar seg en rekke forpliktelser når det gjelder de førstnevnte.
Men fordi pressen ikke er interessert, får vi ingen klare svar – og slett ingen konsekvensutredninger – utenom den vanlige svadaen fra regjeringen.
Vi blir i stedet avspist med at avtalen er uforpliktende og får ingen forklaring på hvorfor denne avtalen er nødvendig å skrive under på når alt angivelig er nevnt i traktater og konvensjoner fra før. Vi får heller ingen vettuge svar på hva FN og Solberg-regjeringen støtter seg på når de hevder at avtalen ikke vil føre til økt tilstrømming av økonomiske migranter fra mislykkede stater med sterk befolkningsvekst i den tredje verden.
Avtalen vil etter sigende ikke føre til økt innvandring og slett ikke til noen nye rettigheter for økonomiske migranter. Den har vi alle hørt før. Det vi også har hørt om før er såkalt dynamisk tolkning og juridisk aktivisme – nedfelte rettigheter i konvensjoner som FNs og EUs Menneskerettighetserklæringer er og blir allerede tolket så vidt utfra sin opprinnelige mening at vi nærmest er bundet på hender og føtter hva gjelder migranters krav og rettigheter allerede. Hva tilsier at det blir annerledes med denne avtalen?
For det vi ikke har hørt om før, er internasjonale avtaler som ikke blir brukt som slagtre i innvandringsdebatten og som ikke er eller blir tolket av FNs, EUs og våre tallrike, statsfinansierte innvandringsaktivister hinsides de fleste menneskers hjerter og hjerner – og selvfølgelig: hinsides enhver demokratisk kontroll.
Dermed havner ballen i innvandringsliberales hjørne, som motsetter seg ethvert forsøk på innstramninger: Nei, det kan vi ikke gjøre, for «norske myndigheter har forpliktet oss til å oppfylle «skriv inn den rettigheten som passer for anledningen» og derfor utgjør dette et brudd på «fyll ut navn på egnet avtale, traktat og konvensjon her».
I realiteten reduserer europeiske politikere som tilslutter seg innvandrerers stadig mer omfangsrike rettighetskatalog sin egen befolkning til en bøling skaffedyr. For i det øyeblikket man innvilger en gruppe såkalte økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter – slik denne og en rekke andre internasjonale avtaler og konvensjoner gjør – pålegger man også en annen gruppe å innfri dem. Og i dette tilfellet er det befolkningen i mottakerlandene. Hvem ga europeiske politikere mandat til dette?
40 års feilbedømmelser, men ikke denne gangen?
Aftenposten er blant de avisene som på lederplass støtter signeringen av den aktuelle avtalen, i den grad at de selv i nyhetsdekningen forsøker å utskamme Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen – som er motstandere av avtalen – ved å plassere dem i særdeles dårlig selskap (AKA innvandringsliberale politikere, medier og NGOers primære hatobjekter:
Nå vil Frp stille seg på Orbán, Kurz’ og Trumps side. Landsstyret i Frp ber Regjeringen trekke seg fra hele arbeidet.
…
– Hvorfor skal vi være med på alt dette? Det er ingen grunn til at vi skal støtte dette, sier stortingsrepresentant Carl I. Hagen, som har Resett.no og Human Rights Service på sin side.
Man glemte visst å nevne at i tillegg til Ungarn, Østerrike og USA, har Australia, Polen, Tsjekkia, Bulgaria, Israel, Slovakia og Estland også sagt nei til å underskrive FN-avtalen. Sveits og Italia har ikke avgjort saken, mens land som Tyskland, Nederland, Belgia og Danmark fremdeles diskuterer saken.
Kanskje de 11 nei-landene har et poeng? Til tross for at nesten alle utviklingstrekk peker i samme retning, vet vi jo ikke så mye om fremtiden. Derimot vet vi mye om fortid og nåtid, og at innvandringsliberale og -optimister har tatt feil gang på gang på gang på gang de siste 40 år. Det er praktisk talt ingen av deres vyer, påstander eller spådommer i forbindelse med innvandringen fra den tredje verden som har blitt til virkelighet. I stedet er de innvandringsrelaterte problemene i ferd med å vokse oss over hodet og det koster vanvittige summer, både i menneskelige, økonomiske og samfunnsmessige ressurser.
Så er det noen som helst grunn til å tro på dem og ta deres usubsistansierte forsikringer på alvor enda en gang?
Jeg tillater meg å tvile.