Høyre, Venstre og ikke minst den innvandringsliberale leiren hevder at FNs nye migrasjonsavtale – Global Compact for Safe, Orderly and Regular Migration, som etter planen skal underskrives 10-11 desember – er uforpliktende, ikke juridisk bindende og slett ikke få noen følger for landets innvandringspolitikk. Det heter beroligende at avtalen utelukkende «samler prinsipper, rettigheter og forpliktelser som følger av eksisterende folkerett og menneskerettigheter».
Uforpliktende?
Avtalen er altså ikke forpliktende, ikke juridisk bindende og dreier seg bare om prinsipper, rettigheter og forpliktelser vi allerede har forpliktet oss på.
Videre lyder det fra landets største avis: «Det er ikke juridisk bindende, ikke en internasjonal traktat, konvensjon eller avtale som overstyrer norsk lovgivning.»
Nei vel, men hva skal vi da med den og hvorfor ligger denne avtalen i det hele tatt på bordet når land som Norge har forpliktet seg på de samme prinsippene, rettighetene og forpliktelsene fra før? Og hva kommer det av at de innvandringsliberale bruker ord som «uforpliktende» om en avtale som bekrefter, utvider og detaljerer det som helt klart er forpliktelser den herskende klasse i forveien har påtatt seg på våre vegne?
Rregjeringen Solberg forsikrer at avtalen fremhever «at hvert enkelt land har selvstendig rett til selv å fastsette sin innvandringspolitikk og sine regler for hvilke utenlandske borgere som skal ha rett til innreise og opphold».
Du verden, og dette trenger vi en ny, uforpliktende, ikke-bindene avtale til sånn helt plutselig? Hva skjedde med den allerede eksisterende Folkeretten?
Og hva «uforpliktende angår, heter det videre fra regjeringshold:
Plattformen angir en rekke mål for en bedre migrasjonshåndtering, og konkrete tiltak for å fremme målene. Landene som slutter seg til plattformen, forplikter seg politisk til de generelle målene. Mange av tiltakene er rettet inn mot land som i liten grad har utviklet gode ordninger for migrasjonshåndtering. De konkrete tiltakene må vurderes ut fra hvilken migrasjonspolitisk situasjon de enkelte landene befinner seg i. Det er i stor grad opp til hvert enkelt land å avgjøre hvordan man forholder seg til disse tiltakene i plattformen.
Man kan bare undres på hvordan FNs nye avtale skal kunne brukes mot de landene som «i liten grad har utviklet gode ordninger for migrasjonshåndtering» hvis den er så uforpliktende og ikke-bindende som regjeringen Solberg og øvrige pådrivere hevder.
Nøyaktig hva er det som skal få de aktuelle landene – du vet; de som regelmessig bryter folkeretten ved å ikke ta tilbake sine egne statsborgere når de blir utvist fra Europa – til å gå i takt denne gangen, når ingen andre av de de facto forpliktende, jurdisk bindende internasjonale konvensjonene og avtalene som foreligger har gjort nytten? Svarene svever bokstavelig talt i det blå, og mediene er som vanlig ikke interessert i gå hardt til verks for å skaffe oss noen.
Asylaktivistisk rekyl?
Men hva er hensikten med FNs avtale og hvorfor kommer den nå, da? Et liten kikk på FNs egne befolkningsprognoser for Afrika og Asia kan kanskje gi en viss pekepinn; den økende motstanden mot asylinnvandring av hovedsakelig unge, våpenføre menn og særlig Europas reaksjon på at asyllobbyens og medienes overspilte hånd i 2015 likeså.
Vi tar det siste først. Den europeiske befolkningens motstand mot regulær asylinnvandring var ikke liten fra før, og den ble ikke mindre av den såkalte flyktningkrisen i 2015. Asylobbyen og flyktningindustrien hadde kronede dager, og mediene kjørte på med noe som ikke kan kalles noe annet enn kampanjejournalistikk. Overforbruket av bilder av flyktende kvinner og barn foran eller bak piggtrådgjerder var påfallende, spesielt med tanke på at over 70 prosent av de ankomne, da som nå, var unge menn. Og få av dem er blant de verste stilte her i verden. Menneskesmugling, asylshopping og siste hyl i smarttelefoner er ikke gratis, for å si det sånn – så når du selv eller familien din har råd til det, er du i forhold til egne omgivelser langt fra fattig.
Ikke desto mindre ble vi daglig servert usannferdige fortellinger om påstått desperate flyktninger som ankom Tyskland og Skandinavia direkte fra krigen. I realiteten dreide det seg om ren asylshopping, for flesteparten «flyktet» gjennom hele eller halve Europa for å komme til sin forhåndsbestemte destinasjon, mens svært mange hadde oppholdt seg i Tyrkia i flere år. Så endte vi da også opp med absurde overskrifter om flyktninger på flukt fra Danmark. Til Sverige og Norge. For godt mål fikk vi historier om «krigsflyktninger» som led så skrekkelig i det fremmedfiendtlige Europa – mottaket i destinasjonslandet var å dårligs, maten så fæl og mottakets beliggenhet enda verre – at de «flyktet» hjem igjen eller til andre europeiske land. Det er mulig asyllobbyen mener noe annet, men folk kan faktisk tenke selv. Forsøkene på å fremstille det hele som vertslandenes svikt falt for døve ører; alle så hvem og hva det var som hovedsakelig kom og hvilke like høye som klare forventninger de hadde til servicetilbud og økonomiske ytelser i mottakerlandene.
Sannheten trengte seg med andre ord på – slik den pleier – og som vanlig viste den seg å være en smule annerledes enn de innvandringsliberale fremstilte den som. I januar 2017 måtte selv EU-kommisjonen innrømme det nær sagt alle visste: 60 prosent av asylsøkerne som kom til i Europa bare i desember 2015 var økonomiske migranter.
Legg til at det omfattende og grove misbruket av det europeiske asylinstituttet var nettopp omfattende og særdeles synlig fra før, og ordet «asylsøker» gjør ikke samme nytten som det en gang gjorde. Ikke «flyktning» heller, etter asyllobbyens og medienes sterkt misvisende fremstilling i 2015. I dag vil 56 prosent av den europeiske befolkningen enten stanse eller sterkt begrense innvandring fra muslimske land, som er de mest «flyktningproduserende» landene i verden. I 2016 viste en undersøkelse også at mens Europas befolkning er innstilt på å ta i mot flyktninger som kan bidra til samfunnet og er personlig forfulgt på religiøst eller etnisk grunnlag – slik asylinstituttet egentlig forutsetter – gjelder dette på ingen måte for økonomiske migranter, og da særlig ikke mannlige.
Fra «flyktning» til «asylsøker» til «migrant»
Men innvandringsliberale vet naturligvis råd for uråd og går nå inn for å sidestille regulære migranter med «flyktninger» hva rettigheter angår. Avtalen innebærer således et krav om at tilsluttede land skal «ta imot, tilrettelegge for og sysselsette migranter.» Dette i et Europa som allerede har 18,1 millioner arbeidsledige, økende økonomisk ulikhet og et økende antall «arbeidende fattige» – det vil si folk som må ha mer enn én jobb for å kunne leve av egen inntekt. Det er bare å ønske lykke til med å oppfylle dette kravet og ikke minst: håndteringen av velgernes reaksjoner når de innser hva den herskende klasse har gjort.
Et annet av avtalens primære mål er å «beskytte sikkerheten, verdigheten» – et deilig vagt begrep som kan tolkes i alle mulige retninger, og kjenner vi den europeiske asyllobbyen rett (og det gjør vi!), vet vi også i hvilken retning – «menneskerettighetene og grunnleggende friheter for alle migranter uavhengig av deres migrasjonsstatus, og til alle tider«.
Og dem, mine damer og herrer, vil det bli veldig mange av fremover. Dette er sannsynligvis en av hovedårsakene til at FN har utarbeidet den nye avtalen som går langt i gi regulære økonomiske migranter samme rettigheter og krav på beskyttelse som flyktninger og asylsøkere.
Var det noen som hørte etter?
I januar 2015 advarte tre av Europas ledende demografer – David Coleman, Poul Christian Matthiessen og Dick van de Kaa – om at den historisk høye tilstrømningen Europa til da hadde opplevd, bare ville være et skvulp i forhold til hva som vil komme fremover, og påpekte at Europa ikke kan fortsette å ta i mot befolkningsoverskuddet fra mislykkede stater i Afrika og Midtøsten. på det afrikanske kontinentet.
De hadde selvfølgelig FNs kontor for befolkningsprognosers fremskriving i bakhodet. Den er hårreisende lesning, til tross for at den er totalt underkommunisert – i den grad den kommuniseres i det hele tatt – i Europa og det øvrige Vesten. Kort forklart vil dagens 7,5 milliarder øke til 9,5 milliarder innen 2050 – altså innen 32 små år. Mer enn halvparten vil skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 32 årene. Befolkningen vil faktisk fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne, og FN forventer at folketallet på det afrikanske kontinentet kan øke til så mye som 4,2 milliarder – mer enn 35 prosent av jordens samlede befolkning – i 2100. Flere andre land, blant dem Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode.
Den totale fertilitetsraten på det afrikanske kontinentet er hele 88 prosent høyere enn i resten av verden. Alene i 2015 økte således befolkningen i Afrika med 30 millioner. Om 32 år vil den årlige veksten være på 42 millioner mennesker; i 2050 vil hele fire av ti av alle verdens barn vil være afrikaner. Sannsynligheten for at de afrikanske landenes sosiale, økonomiske og kulturelle utvikling vil klare å holde tritt med en så eksplosiv befolkningsvekst er praktisk talt lik null. Ifølge lektor ved Center for Afrika-studier Stig Jensen er f.eks. Nigeria allerede i dag ute av stand til å brødfø sin egen befolkning.
Hva dette betyr for oss, tar vi for oss i del 2.