Solberg-regjeringen, minus Frp, har bestemt seg for å undertegne FNs nye migrasjonspakt – Global Compact for Safe, Orderly and Regular Migration – uten noen offentlig debatt om saken. I ettertid har den blitt forsøkt solgt inn som uforpliktende, ikke juridisk bindende og at den slett ikke vil få noen innvandringspolitiske følger. Så hvorfor undertegne den da? Vel, i følge statsminister Erna Solberg vil pakten føre til et tettere samarbeid med de migrantavgivende landene og således gjøre det enklere å returnere avviste migranter/asylsøkere:
Vi er fornøyd med å ha fått gjennomslag for mange av våre prioriteringer. Likevel skulle vi gjerne sett at plattformen gikk enda lengre på enkelte områder, for eksempel nye steg på retur og systemer for å begrense eksport av velferdsytelser.
Men dette er den plattformen man har greid å komme til bred enighet om internasjonalt, og den vil styrke muligheten for videre samarbeid. Et tettere samarbeid med opprinnelseslandene vil gjøre vårt arbeid med å returnere dem som har fått avslag enklere.
Hvordan en angivelig uforpliktende, ikke-bindende og konsekvensfri pakt skal få land som hittil har blåst suverent i Folkeretten, som forplikter land til å ta i mot egne statsborgere, til å følge opp sine forpliktelser, er det ingen som har noe svar på.
Og har de migrantavgivende landene noen intensjoner om å å følge opp de uforpliktende forpliktelsene de etter sigende har forpliktet seg til?
Nei, og det er det flere årsaker til, som økonomi og overbefolkning.
For å ta det enkleste først: er migrasjonspakten så uforpliktende og konsekvensfri som regjeringen Solberg hevder?
Politisk rådgiver i Utenriksdepartementet, Bård L. Thorheim (H), er i et skriftlig svar til Dagsavisen klar: «Jeg vil bestemt avvise at FNs migrasjonsplattform fører til endringer i norske lover og regler. Dette inkluderer selvsagt ytringsfrihet og pressefrihet som er en bærebjelke i det norske samfunnet».
La oss ta en titt på hva Den afrikanske unions – som består av 55 land – migrasjonsrådgiver Mehari Taddele Maru, som er en av Afrikas ledende eksperter på migrasjon, har å si om saken:
For now, the Global Compact will be mainly a political declaration, but in future, it will have significant legal implications. Despite being termed as ‘compacts’, ‘reports’, ‘observations’, and ‘non-binding instruments’, UNGA resolutions and reports of the Secretary-General usually set the agenda, shape the deliberations, determine the normative framework, and significantly influence the allocation of required resources. Beginning with soft, non-binding principles, such UN initiatives (compacts) impose moral obligations that ‘seep’ into global norm-setting and the interpretation of the law. Strategically, such compacts, through time, transform soft norms into binding provisions.
«Det begynner med myke prinsipper, men slike FN-initiativer medfører moralske forpliktelser, som blir globalt normsettende for hvordan lover skal fortolkes. Strategisk vil en slik pakt med tiden omdanne myke normer til bindende bestemmelser» der, altså.
Og mens europeiske regjeringer selger inn pakten som noe som vil gjøre returarbeidet lettere, står dette ikke på de afrikanske landenes dagsorden. De legger i stedet vekt på at pakten vil sikre flere penger til bistandsprosjekter og at de mange afrikanere som migrerer og oppholder seg i andre land – enten lovlig eller ulovlig – kan se frem til bedre vilkår, skriver Jyllands-Posten.
I følge Den afrikanske union (AU) vil hver tiende afrikaner i 2025 – om seks år – bo et annet sted enn i hjemlandet. I AUs optikk betyr dette at de vil bidra både til vertslandet og hjemlandet. Og der vestlige land har kjempet for at pakten skulle inneholde et skarpt skille mellom lovlig og ulovlig migrasjon, har AU en helt annen holdning til problemet: de mener nemlig at det blir brukt for mange ressurser grensekontroll og andre forsøk på å forhindre ulovlig innvandring, og synes at Vesten heller bør gripe anledningen og satse på bedre integrering av migrantene. I tillegg vil de at ulovlige migranter som har oppholdt seg i minst fem år i et land skal få opphold, samtidig som de vil at alle returer til hjemlandet skal være frivillige.
Dette siste skyldes i følge Maru at returnerte migranter representerer store utfordringer for hjemlandene hvis de har vært for lenge i Vesten: – De skal reintegreres og det er ikke lett, hverken politisk, sosialt eller økonomisk. Det må Europa være med på å betale for, sier han til Jyllands-Posten og legger til at en annen utfordring for hjemlandene er å fastslå de returnertes identitet.
»Afrikanske lande er ikke modstandere af, at migranter skal sendes tilbage, men ofte er det svært at fastslå, hvor de kommer fra, og man kan ikke acceptere at tage borgere retur, som ikke er fra ens eget land,« siger han.
Reintegrering av egne borgere er altså både vanskelig og dyrt, og hjemlandene har store problemer med å fastslå migrantenes identitet. Men Vesten bør ta i mot enda flere enn vi gjør i dag – hvorav de fleste kommer uten identitetspapirer – og satse på bedre integrering fremfor grensekontroll? Det er samarbeidet sitt og byrdefordelingen sin, det!
AU og øvrige afrikanske land er også meget opptatt av å etablere mekanismer som kan imøtegå negative nyheter om migranter i vertslandenes medier. Maru fastslår at migrasjonspakten innebærer store muligheter for Afrika når det gjelder å «knesette prinsippet om solidaritet og felles ansvar». Han mener som nevnt at pakten vil få betydelige rettslige virkninger, da erfaringen viser at den vil bli brukt til å sette dagsorden og at den på sikt vil slå igjennom.
Etter at flere europiske land har opplyst at de ikke akter å underskrive pakten, frykter Maru at det også vil oppstå splittelser i Afrika. Han mener skeptiske europeere taler med to tunger.
»Europa har slået på menneskerettighederne, og at de afrikanske lande skal ratificere internationale aftaler, men når det rammer Europa selv, begynder man at bakke og tænke i bilaterale aftaler. Det er ikke godt for Afrika, for det vil splitte Afrika, og det vil heller ikke gavne Europa,« siger han.
Den internasjonalt anerkjente antropologen Jean-Pierre Olivier de Sardan har også inngående kjennskap til Afrikas syn på migrasjon, og understreker at det er svært så forskjellig fra Europas: I Europa oppfattes migrasjonen fra Afrika som et stort problem; i store deler av Afrika oppfattes det som en løsning.
Det er en løsning stadig flere vil ty til i årene som kommer, for Afrika står overfor en befolkningseksplosjon av historisk ukjente dimensjoner. Befolkningen vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 32 årene. Befolkningen vil faktisk fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne. Den totale fertilitetsraten på det afrikanske kontinentet er hele 88 prosent høyere enn i resten av verden. Alene i 2015 økte således befolkningen i Afrika med 30 millioner. Om 32 år vil den årlige veksten være på 42 millioner mennesker; i 2050 vil hele fire av ti av alle verdens barn vil være afrikaner. Sannsynligheten for at de afrikanske landenes sosiale, økonomiske og kulturelle utvikling vil klare å holde tritt med en så eksplosiv befolkningsvekst er praktisk talt lik null. Ifølge lektor ved Center for Afrika-studier Stig Jensen er f.eks. Nigeria allerede i dag ute av stand til å brødfø sin egen befolkning.
Europeiske politikere har flere ganger forsøkt å bestikke landene som bryter Folkeretten til å ta i mot sine egne statsborgere. Men summene som tilbys er for småpenger å regne i forhold til hva de afrikanske statene tjener på migrasjonen, hva enten den er lovlig eller ikke. Danske myndigheter tilbød f.eks. Nigeria 125 millioner danske kroner for 2017 og 2018 for å friste dem til å følge Folkeretten. Professor emeritus i Afrika-studier Holger Bernt Hansen har i hele sitt liv jobbet innen dansk bistandspolitikk, og påpekte at Nigeria har en sterk økonomisk og politisk interesse i å avgi migranter. I følge Verdensbanken får Nigeria hvert år får hjemsendt rundt 19 milliarder dollar, 158 milliarder kroner, fra egne migranter. Migranter fra Gambia sender hjem så mye penger at det utgjør hele 20 prosent av landets BNP.
Så hvorfor skulle afrikanske ledere bidra til å stanse migrasjonen og/eller gjøre det enklere for det rike Europa å returnere avviste asylsøkere/ulovlige migranter? Afrikanske ledere er dessuten klar over den problematikken deres europeiske kollegaer velger å late som om ikke eksisterer: Unge, arbeidsløse menn kan føre til uroligheter og politisk ustabilitet. Land som Nigeria har dermed en vital interesse av at spesielt unge menn utvandrer. Antallet arbeidsledige i Nigeria er på hele 26 millioner, hvilket er flere enn alle borgerne i Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island til sammen.
Det vi står overfor er en reell og beinhard interessekonflikt, så regjeringens snakk om samarbeid og forpliktelser fra afrikanske lederes side er rett og slett å kaste blår i velgernes øyne.