Dr. Mehari Taddele Maru er ingen hvem som helst, men beskrives som en av Afrikas førende migrasjonseksperter og er ledende rådsmedlem for Den afrikanske union (AU), som omfatter 55 land. I tillegg sitter han i en rekke tenketanker, internasjonale institusjoner og organisasjoner på migrasjonsfeltet. Han uttaler seg regelmessig om innvandringsspørsmål i internasjonale organer som FN, hvor han redegjør for AUs syn på global migrasjon.
Derfor er det interessant å vite hva han mener om den såkalte uforpliktende, ikke-bindende migrasjonspakten Global Compact for Safe, Orderly and Regular Migration som Solberg-regjeringen akter å undertegne på Marrakesh-konferansen 10. og 11. desember. I følge Maru er det ikke meningen at pakten skal forbli uforpliktende og ikke-bindende, og i motsetning til hva regjeringen hevder, vil den få betydelige rettslige virkninger for signaturlandene i fremtiden.
For now, the Global Compact will be mainly a political declaration, but in future, it will have significant legal implications. Despite being termed as ‘compacts’, ‘reports’, ‘observations’, and ‘non-binding instruments’, UNGA resolutions and reports of the Secretary-General usually set the agenda, shape the deliberations, determine the normative framework, and significantly influence the allocation of required resources. Beginning with soft, non-binding principles, such UN initiatives (compacts) impose moral obligations that ‘seep’ into global norm-setting and the interpretation of the law. Strategically, such compacts, through time, transform soft norms into binding provisions.
Pakten selges også inn av vår, så vel som øvrige europeiske, regjering som et samarbeid som vil gjøre det enklere å sende avviste migranter/asylsøkere tilbake til hjemlandet. Sannsynligheten for at dette vil skje er imidlertid svært liten, da særlig afrikanske land har sterk økonomisk, politisk og sosial interesse av å avgi så mange migranter som mulig.
Ikke minst er det jo så dyrt og vanskelig for hjemlandene å reintegrere sine egne statsborgere, forklarer Maru: – De skal reintegreres og det er ikke lett, hverken politisk, sosialt eller økonomisk. Det må Europa være med på å betale for, sier han til Jyllands-Posten og legger til at en annen utfordring for hjemlandene er å fastslå de returnertes identitet. De afrikanske ledernes holdning er følgelig at det er mottakerlandene i Vesten som bør ta seg sammen og bruke ressursene sine på bedre integrering – ikke mase så fælt med grensekontroll og denslags.
Migrasjonspakten har som utgangspunkt at innvandring fra den tredje verden er positivt, økonomisk, sosialt og kulturelt, for alle, selv om nær sagt alle statistikker og rapporter viser det motsatte. Migrantene som tar seg til Europa er primært unge, uutdannede og ufaglærte menn som enten ender med å konkurrere med den «innfødte» befolkningen – etniske europeere så vel som allerede etablerte innvandrere – om stadig færre ufaglærte arbeidsplasser, og havner i den svarte økonomien og/eller på offentlige velferdsytelser. Tallene i samtlige europeiske land som måler slikt viser at innvandrere fra den tredje verden har særdeles lav yrkesdeltagelse og ditto høyt trygdeforbruk. Øvrig integrering i vertslandene er det også så som så med, og parallellsamfunn vokser frem i hele Europa. Det gjør også europeernes skepsis til den førte innvandringspolitikken. Omfattende meningsmålinger viser nå at 56 prosent av befolkningen i Europa vil ha full stans i innvandringen fra primært muslimske land.
Kan Europas ledelse og internasjonale styringsorganer som FN virkelig ha gått glipp av dette? Nei, tvert i mot, skal vi tro Maru. Migrasjonspakten springer ut av New York-erklæringen, som ble vedtatt av FNs generalforsamling høsten 2016.
Maru skriver at erklæringen delvis skyldtes europeeres negative oppfatning av innvandring og fremveksten av «høyrepopulisme».
Mottakerlandenes forsøk på å begrense innvandringen har sidestilt migranter med kriminelle, hvilket i praksis utgjør en alvorlig fare for migrantenes liv og fundamentale rettigheter, skriver han. Mediene bærer også ansvaret for å fremstille migrasjon som årsaken til alle problemene i den vestlige verden, fortsetter han og viser til fjorårets avisskriverier om de innvandringsrelaterte problemene i Sverige.
Ikke så rart at migrasjonspakten har et eget punkt om mediedekningen av masseinnvandring, og hvordan myndighetene skal jobbe for å forme befolkningens oppfatning om samme, for eksempel ved å «fremme uavhengig og objektiv journalistikk av en viss kvalitet, utdanne pressen i riktig ordbruk om migrasjon, støtte journalistikk av en viss etisk standard og kutte støtte til mediekanaler som «systematisk fremmer intoleranse, fremmedfrykt, rasisme og andre former for diskriminering mot immigranter», kanskje?
Maru fortsetter: – Migrasjon blir fremstilt som årsaken til synkende økonomisk utviklingen og siden 9/11 har migranter ofte blitt fremstilt som, anklaget for eller behandlet som terrorister. I møtet med økende populistisk nasjonalisme (hovedsakelig i USA og Europa), har migrasjon i økende grad blitt fremstilt som årsaken, og på samme tid konsekvensen, av krisen i multikulturalismen i den vestlige verden. Denne nasjonalistiske politiske debatten utgjør en alvorlig utfordring av prinsippene om multilateralisme, solidaritet, byrdefordeling og den integrerende regionalismen både i Europa og på globalt nivå. Den pågående spenningene innad i EU vedr. Schjengen-avtalen, innreiseforbudet utstedt av Trump-administrasjonen og erklæringen om å bygge en grensemur mot Mexico og utvise ulovlige innvandrere, er bare noen få eksempler på hvordan nasjonalistiske politikere har brukt innvandringen.
Klar over denne nye utviklingen, vedtok FNs generalforsamling «New York-erklæringen om flyktninger og migranter» 19. september 2016, konstaterer Maru.
– Noen år tidligere ville et slikt initiativ blitt ansett av mange land som splittende og alt for inngripende og således uakseptabelt. Det lave antallet mottakslands, særlig utviklede nasjoner, ratifisering av den Internasjonale konvensjonen om alle migrantarbeideres rettigheter (ICRMW) og opposisjonen i implementeringsprosessen er en klar indikasjon på dette faktum. De strukturelle økonomiske driverne og fastlåste politiske krefter i mottakslandene gjør det utfordrende å bli enige om multilaterale avtaler om migrantarbeideres rettigheter, skriver han og fortsetter:
– Uansett, i den nåværende migrasjonstiden, er selv mottakslandende villige til å støtte eller kreve et FN-dokument som vil bidra til den globale adminstreringen av migrasjon.
Etter den enorme tilstrømningen i 2015, da Tyskland og Sverige på uansvarlig vis åpnet grensene, med noe nær totalt sammenbrudd i mottakskapasiteten i flere land, påfølgende kriminalitet og øvrige problemer, innså nok også virkelighetsfjerne europeiske ledere at de har gapt over for mye. På bakgrunn av den igangværende befolkningseksplosjonen på det afrikanske kontinentet er det ikke lenger snakk om noen få dugnadsinnsatser her og der; der er ingen ende på menneskestrømmen, som bare vil øke i årene som kommer. Så det er ikke underlig at vår håpefulle politisk klasse henvender seg til FN i håp om å få hjelp til å stanse strømmen.
Det som er underlig, er at de fortsatt tror og/eller velger å fremstille det som at Europa og Afrika har felles interesser på dette området. Det har vi nemlig ikke; europeere har økonomisk, sosial og kulturell interesse av å begrense eller stanse en skadelig masseinnvandring, afrikanere har økonomisk, sosial og kulturell interesse av å opprettholde og øke den samme masseutvandringen. Og FN er mest troende til å bistå de siste, dominert av migrantproduserende land som det er.
Virkeligheten har landet, og det gjør Solberg-regjeringen lurt i å innse.