FNs ord veier fremdeles tungt i Europa. Når for eksempel hjemlige interesseorganisasjoner rapporterer sine politiske innenriksproblemer – som at de ikke får demokratisk gjennomslag for agendaen sin – og det blir gjentatt av FN, ser vi like raskt som ukritisk de fryktede ordene «Norge får FN-kritikk» på trykk i alle landets medier.
Og bløffen virker, for når de fleste tenker på FN, ser de for seg den gamle garantisten for fred, sikkerhet og menneskerettigheter.
Vestens tapte innflytelse
Det er ikke så rart, ettersom Menneskerettighetserklæringen (MRK) ble utformet og proklamert av nettopp FN som da var dominert av Vesten. FN har da også det globale ansvaret for å se til at disse følges, implementeres, opprettholdes og tolkes. Det er de imidlertid ikke flinke til. Det ser vi blant annet av at FN regelmessig gir seriemenneskerettsforbrytere plass i kommisjonene som har til oppgave å påse at MR blir fulgt i hele verden og kritisere brudd. Således har de gitt de menneske- og kvinnefiendtlige regimene Iran og Saudi Arabia seter i kvinnekommisjonen som har ansvaret for å overvåke og fordømme brudd på kvinners menneskerettigheter.
Det er så man knapt tror hva man leser. Men det gjør man heldigvis sjeldent, for norske medier har null interesse for å informere leserne sine om ståa.
Men det er så enkelt som at FN ikke er hva det en gang var. FN har i dag 193 medlemsland, og domineres totalt av den såkalte G77-gruppen. Navnet er heller misvisende, for den består av 134 utviklingsland – samt menneskerettighetsgiganten Kina – som stort sett opptrer som én blokk når det gjelder å fremme sine egne interesser. De fleste landene er afrikanske, men gruppen inkluderer også den 57 land tunge Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC). Denne siste har, som de fleste burde vite, vedtatt sin egen menneskerettighetserklæring (Kairo-erklæringen), som kort forklart innebærer at enhver menneskerettighet er underordnet Allah, islamske doktriner og sharialover.
Tatt i betraktning at FN angivelig skal være en garantist for MR nummer 19, menings- og ytringsfriheten, er det verd å merke seg at OIC i årevis har brukt og bruker sin innflytelse i FN til å agitere for en verdensomspennende kriminalisering av religionskritikk, eller «bakvasking av religion» som det heter på OICsk.
G77 og OICs dominans
I dette FN taper Europa avstemninger på løpende bånd, og vestlige frihetsbegreper og prinsipper for menneskerettigheter er på full retur. European Council on Foreign Relations (ECFR) begynte å kartlegge denne utviklingen i 2008. Ved å avlese avstemningsmønsteret i FNs generalforsamling og dens mange underavdelinger, dokumenterer ECFR at Vestens innflytelse på de verdinormene som burde preget verden blir avløst av andre verdensdelers oppfating av samme. I 1998 støttet for eksempel 72 prosent av FN’s medlemsland den europeiske menneskerettstenkingen/politikken, mens andelen falt til 48 prosent i 2008. Dette gjelder først og fremst menneskerettighetene som er nedfelt i FNs egen Menneskerettighetserklæring, men som man i størstedelen av verden rett og slett har et annet syn på. I 2012 hadde støtteprosenten til europeiske posisjoner i FN falt til 38 prosent.
Problemstillingen er særlig synlig i FNs hovedforsamling og Mennneskerettighetskommisjon (UNCHR – CHR), som på grunn av massiv kritikk endret navn til Menneskerettighetsrådet (UNHRC – HRC) i 2006. I likhet med navnebyttet fra NSB til Vy, gjenspeiler det bagatellmessige navnskiftet ingen endring i de grunnleggende problemene.
HRCs kjernevirksomhet er å granske anklager om menneskerettighetsbrudd i FNs medlemsland, og ha fokus på menneskerettssaker som involverer forsamlingsfrihet, ytringsfrihet, religions- og meningsfrihet, kvinners rettigheter og rettighetene til etniske, religiøse samt seksuelle minoriteter. Men nå som da sitter land med ekstremt tvilsom holdning til – og ikke minst praksis på hjemmebane – menneskerettigheter i dette Rådet. I 2009 ble da også HRC dominert av hovedsakelig arabiske/muslimske land under ledelse av OIC. Sammen med afrikanske land i G77-gruppen ga de for eksempel formannskapet for Rådet til Sudan, hvis president Omar Hassan al-Bashir var tiltalt av Den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten på bakgrunn av regimets daværende overgrep mot befolkningen i Darfur.
Utviklingen du aldri leser om i etablerte norske medier
Sammensetningen i HRC fører blant annet til at Vesten stadig blir stilt overfor absurde problemstillinger. Som for eksempel den at HRC-medlemmet Tunisia var så opptatt av menneskerettighetene de var satt til å arbeide for at FN-medlemmet Danmark – offisielt uønsket som medlem av HRC i årevis etter karikatur-striden i 2006 – ikke kunne sende hjem en kriminell tunisisk statsborger fordi tilstandene i vedkommendes menneskerettighetsrådsmedlem-hjemland var slik at Danmark ville begått et klart brudd på menneskerettighetene bare ved å sende ham dit.
Utviklingen er ikke er ny, og to ti år gamle saker illustrerer problematikken med det nye FN i et nøtteskall. Men du vet antagelig ikke om dem – medmindre du leste Document.no på de tider – for selv om de ble mye omtalt både på nyhetssiden og leder- og kommentarplass i tradisjonelle europeiske medier og ditto organisasjoner, satt deres norske kollegaer musestille.
I mars 2008 gjennomførte OIC i samarbeid med G77 et regelrett kupp i HRC, og sørget for at Rådet påla FNs spesialrapportør for ytringsfrihet ikke bare å passe på ytringsfriheten, men også å rapportere om misbruk av den i forhold til religion og rase. I følge det Internasjonale humanetikerforbundet (IHEU) lyktes OIC dermed å gjøre FN til et våpen mot dem eller det de måtte mene krenker islam og muslimer. Leder og representant for IHEU, Roy Brown, kalte vedtaket historisk: Et FN-organ som var satt til å vokte menneskerettighetene, var blitt forvandlet til et organ for å krenke dem. Da Brown i en tale kritiserte religion, ble han hysjet ned og irettesatt av rådets representanter i Geneve, og juni 2008 erklærte HRC at man ikke ville akseptere kritikk av islamske sharialover. I november samme år vedtok FNs hovedforsamling en ikke-bindende resolusjon som fordømte «bakvasking av religion» og oppfordret samtlige medlemstater til å endre sine lovgivinger eller konstitusjoner for å beskytte religion mot slik bakvaskelse.
FN var således blitt en institusjon som organisasjoner som IHEU – som vårt Human-Etisk Forbund er medlem av – mente at det var blitt nødvendig å forsvare de individuelle frihetsrettighetene mot. IHEU stilte seg derfor bak en kampanje som kalte demokratier til forsvarskamp som svar på OICs angrep på universielle menneskerettigheter via HRC. Kampanjen ble opprinnelig lansert av det franskbaserte Internasjonale Forbundet mot Rasisme og Antisemittisme (LICRA).
Durban-skandalene – som du heller ikke hørte noe om
Den andre saken er opptakten til den såkalt antirasistiske FN-konferansen Durban II, som ble avholdt i april 2009 i regi av HRC. I 2001 hadde Durban I endt i skandale og det den canadiske regjeringen offisielt kalte «et intoleransens sirkus», men i 2006 vedtok FNs generalforsamling at Durban I skulle følges opp av en evaluerings-konferanse (Durban II). Durban I var en skjellsettende begivenhet fordi den så tydelig markerte muslimske lands offensiv mot Vesten og det vestlige synet på menneskerettigheter, og derfor fryktet flere FN-medlemmer at Durban II bare ville bli en ytterligere bekreftelse på OICs aggressive holdning, spesielt i forhold til ytrings- og religionsfriheten. USA og Israel stemte derfor mot, men EU vaklet og lovet å stemme for en oppfølgingskonferanse dersom den bare skulle bli en bekreftelse av det som ble vedtatt under Durban I – hvilket i utgangspunktet var problematisk på en rekke områder – og ikke inneholde noe nytt.
Det ble raskt klart at de arabiske landene under ledelse av OIC hadde null intensjoner om å overholde avtalen. Av alle ting plasserte HRC Iran i planleggingskomitèen, hvor Libya – som vestlige land, Norge inkl., bombet for å «beskytte sivilbefolkningen» mot regimet bare fem år senere – som formann. I løpet av få uker vedtok HRC å avholde Durban II med et splitter nytt og langt mer radikalt innhold. På konferansens nye dagsorden sto en rekke aggressive tiltak som var stikk i strid med avtalen som var inngått på forhånd. EU protesterte, men gav seg da OIC og de øvrige G77-landene avviste protesten.
I desember 2007 tok derfor Canada – Norges nærmeste allierte i FN – initiativ til å stemme over hvorvidt FN skulle finansiere oppfølgingskonferansen med 6,8 millioner dollar. De 46 overveiende demokratiske landene som til sammen dekket 65 prosent av FN`s regulære budsjetter – de finansielle forholdene er omtrent de samme i dag – tapte imidlertid stemmeavgivingen med 93 mot 46. Norge avsto av ukjente årsaker fra å stemme, mens Canada meddelte at de aktet å utebli fra Durban II da innholdet på FN-konferansen ville bryte med Canadas antirasistiske prinsipper.
Alle barna unntatt de norske…
Ledende europeiske intellektuelle så hvor det bar hen, og rettet flengende kritikk mot FN, HRC og OIC i et manifest som ble underskrevet av fremstående franske og tyske intellektuelle og forfattere som Pascal Bruckner, Chahdortt Djavann, Alain Finkielkraut, Mohamed Sifaoui og Elie Wiesel. Fra deres norske kollegaer kom det ikke så mye som et pip.
I dag er situasjonen enda verre: den neste verdenskonferansen i Durban skal avholdes i 2009, og vi er vitner til planleggingen bekrefter utviklingen. Verre er det at den formelle utviklingen vil bety de universelle menneskerettighetenes endeligt, dersom de nye standardene blir til offisielle normer og meisles inn i en ny og svært usedvanlig Menneskerettighetserklæring.
De koalisjoner og allianser som dannes i Menneskerettighetsrådets regi, de talene som holdes, de tekstene det forhandles om og den terminologi som benyttes, kveler ytringsfriheten, legitimerer undertrykkelse av kvinner og stigmatiserer systematisk vestlige demokratier.
I 2001 støttet FN verdenskonferansen om rasisme som ble holdt i Durban i Sør-Afrika – byen der Gandhi innledet sin karriere som jurist. I menneskerettighetenes navn gjallet ropene «Død over Amerika» og «Død over Israel» i Durban. I kulturrelativismens navn hersket det taushet om diskriminering og vold mot kvinner.
HRC har blitt en ideologisk krigsmaskin mot sine egne, grunnleggende prinsipper. Ignorert av mainstream media dag etter dag, møte etter møte, resolusjon etter resolusjon, blir politisk retorikk forfalsket for å legitimere morgendagens vold.
Debatten fortsatte å gå høyt i ledende europeiske medier. I de norske hersket tausheten, utover noen få debattører som gjorde spredte forsøk på å sette problemstillingen på den politiske dagsordenen.
I mellomtiden ble Durban IIs slutterklæring stadig lenger og mer omfattende, og i den felles resolusjonsteksten for Durban II ble faktisk menneskerettigheten ytringsfrihet beskrevet som en «hovedutfordring og hindring for å imøtegå nåtidige former for rasisme». Teksten inkluderte også et internasjonalt forbud mot å krenke religioner (les: islam). Samtlige punkter var et uttrykk for OICs holdninger, som de i løpet av de forberedende forhandlingene hadde flertall for – takket være medlemsskapet i G77-gruppen. Etterhvert erklærte flere vestlige land at de anså dagsordenen for FNs antirasistiske konferanse som uakseptabel, og både USA, New Zealand, Nederland, Israel, Italia, Tjekkia, Tyskland, Polen og Australia meldte avbud. Resolusjonsutkastet var da på 45 sider, og inneholdt punkter som ikke er gangbare i demokratiske stater. Det norske utenriksdepartementet overveide på intet tidspunkt å boikotte Durban II, men da både Storbritannia og Frankrike truet med å utebli, gjorde Danmark og Nederland et siste forsøk før Durban II skulle gå av stabelen: De søkte å overtale 10 afrikanske land i G77 til å godta at i hvert fall 4 konkrete punkter i det daværende sluttdokumentet utgikk eller ble endret. De lyktes i noen grad, men Durban II resulterte uansett i en bekreftelse av resolusjonen for Durban I, der flere av de kontroversielle punktene man fikk fjernet i 2009 fortsatt står.
Til latter i diktatorklubben
Sa jeg forresten taushet? Beklager, helt taust var det jo ikke. I august 2009 fant nemlig norske medier en – 1 – syndebukk for tilstandene i FN: daværende generalsekretær Ban Ki-moon. I et lekket notat til Utenriksdepartementet hudflettet ambassadør ved FN-delegasjonen i New York Mona Juul Ki-moons personlige lederskap. Det resulterte i lederen «Nødvendig å si sannheten om FN» i Aftenposten. I ettertid har ingen norske politikere, medier, forskere eller statstøttede organisasjoner lagt så mye som en pinne kors for å gjøre nettopp det.
For Ban Ki-moon er borte; problemene i FN består. Og det skyldes ganske enkelt at selve stemme – og styrkeforholdet i FN er fundmentalt endret. Den en gang dominerende vestlige, indvidbaserte menneskerettstenkingen er erstattet av synspunkter med opphav i kollektivistiske kulturer og religion, og forvaltes i dag av diktatorklubber, religiøse regimer og seriemenneskerettsforbrytere med svært liten sans for primære menneskerettigheter som ytrings- og religionsfrihet, individuelle rettigheter, kvinners frihet og beskyttelse av etniske, religiøse og seksuelle minoriteter. Disse kjører heller på med de såkalte andre generasjons menneskerettigheter – økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK, som vi skal komme tilbake til) – for å refse Vesten for forhold som de selv, i likhet med de primære rettighetene, ikke er i nærheten av og heller ikke har noen intensjoner om å oppfylle.
Så kan man innvende at vi likevel bør være til stede for å gjøre vår stemme gjeldende i de internasjonale forumene som finnes, og det har selvfølgelig noe for seg. Vi skal bare huske på hva slags forum og hvilket selskap vi faktisk befinner oss i når vi gjør det – og ikke minst: når vi hører fra det/dem i form av kritikk. For i særlig menneskerettsspørsmål er vi i realiteten til latter for våre egne penger i dagens FN.
FN er ikke lenger FN slik FN var utformet, ment og tenkt. Ikke en gang de så høyt besungne menneskerettighetene, slik Vesten forstår og tolker dem, er det. Det er den triste sannheten om FN.