Å, gudskjelov – der kom han endelig! Det har vært stille rundt bystyrepolitiker Eivind Trædal en stund, og det er jo ikke til å holde ut. I hvert fall ikke for Eivind Trædal. Heldigvis er det snart 17. mai igjen og er det noe som garanterer enhver oppmerksomhetskåte oppmerksomhetskåting oppmerksomhet, så er det å foreslå andre lands flagg i barnetogene og på offentlige flaggstenger på vår nasjonaldag. Da får man øyeblikkelig bildet sitt i avisen og noen minutters hardt tiltrengt, men utrolig velfortjent oppmerksomhet rundt sin person.
Flaggforslagsstillere som Trædal føler nok at de er kule og moderne revolusjonære, men i realiteten er også de blitt en del av de gode, gamle 17. mai-tradisjonene alle vi andre er så glade i: Den vaskeekte norske Multikulturisten som benytter mai-dagene til å kaste sin inkluderende stråleglans over Furet Værbitts hus og hytter. Hvordan skulle vi vel klare oss i opptakten til enda en uutholdelig kjedelig, norsk 17. mai uten politiske innspill fra ham og hans frender?
Denne noe spesielle tradisjonen tok for alvor til i 2008 og ble da innstiftet av selveste Dagsavisen. Det skjedde på foranledning av leder for det statsstøttede Norsk Innvandrerforum Athar Ali, som foreslo at alle innvandrere burde få bruke sine tidligere hjemlands flagg i barnetogene slik at de kunne føle seg mer norske og mer hjemme. Ettersom nær sagt alle vet at Ali selv først vil føle seg norsk og hjemme når Norge blir en tro kopi av Pakistan (Hurra!) ble forslaget lunkent mottatt og daværende leder av 17.-mai-komiteen, Aamir Sheikh, sa ettertrykkelig nei. Det gjorde også samtlige innvandrerorganisasjoner da norske medier endelig bekvemmet seg til å spørre noen av dem.
Det var selvfølgelig lumpent gjort – man kan åpenbart ikke stole på ikke-blendahvite innvandrere – for før man kom på å spørre noen hadde den blendahvite redaksjonen i Dagsavisen like ivrig som ubedt påtatt seg den tunge oppgaven med å tenke, mene og svare for dem. Så uegennyttige er det sannelig ikke mange som er!
Så de blendahvite – for å bruke en beskrivelse Dagsavisen er bekvem med – kulturkrigerne Hege Ulstein, Anders Heger og Reidar Spigseth gikk til aksjon (se bemerkning nederst i artikkelen). For 17. mai-kommiteen, som altså ble ledet av den ikke utpreget blendahvite Sheikh og hvor flertallet attpåtil besto av ikke-vestlige innvandrere, kunne umulig mene og si det de faktisk mente og derfor sa høyt. Niks, komiteens nei kunne utelukkende skyldes feighet: man sa bare nei fordi man var redde for et rasistisk tilbakeslag.
Jawohl! Dagsavisens übervise trekløver løp følgelig til unnsetning og proklamerte at de på vegne av den elleville Norgesentusiasten Henrik Wergeland gjerne ville feire det fredelige, multikulturelle demokratiet Norge på 17.mai – ved å vifte med blant andre flagget til det ustabile diktaturet Pakistan som med hard hånd undertrykker minoriteter og gjerne tar livet av ulikttenkende.
Du skjønner; i de antinasjonale multikulturalistenes optikk er ikke Norge et avgrenset, spesifikt geografisk område av verden, bebodd av en spesifikk gruppe innbyggere. Norskhet er hverken natur, språk, religion, utseende, politisk arv eller kultur, for dette har tross alt alle andre avgrensede, spesifikke geografiske områder av verden (gjerne kalt nasjonalstater eller nasjoner av dustete, uhippe borgere av samme) bebodd av spesifikke grupper også. Historie? Å nei, du – historie er like bedragersk som alt annet. Det er nemlig folket som er Norge. Og i multikulturalistenes univers kan dette folket bare holde sammen til felles beste ved å understreke ved hver eneste anledning hvor utrolig forskjellige de egentlig er.
Man skulle jo ikke tro at noe slikt var mulig, men Ulsteins, Hegers og Spigseths kampanje ble altså dårlig mottatt av både etnisk norske og nordmenn med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn. Men av Dagsavisens mènage á trois var det bare Spigseth som etterhvert innrømmet at han hadde høyst personlige motiver for å drysse hår i alle andres 17.mai-suppe: Han liker ganske enkelt ikke måten andre mennesker velger å feire dagen på. – Jeg håper alltid at det regner 17. mai, for da blir dagen innendørs mye enklere å takle, tilsto han. Etter først å ha skjøvet hensynet til innvandrere foran seg, naturligvis. Pussig nok er de selvutnevnt antinasjonale til forveksling lik de norskeste av alle i hele verden: vaskeekte moralister. Slike kjennetegnes først og fremst ved at de aldri sier som sant er: Denne måten å feire på er gal, for jeg – moralisten – føler ubehag ved den. I stedet fremmer moralisten sin personlige holdning under dekke av allmuens velbefinnende: Denne måten å feire på er gal, for andre kan føle ubehag ved den. For tenk for eksempel om noen skulle kose seg med noe som moralisten av forskjellige årsaker ikke kan eller vil delta i? Rett under overflaten lurer den kultne følelsen av å gå glipp av noe – at andre kanskje hygger seg med noe som moralisten selv ikke gjør. Frykten er ikke ubegrunnet, for det er nettopp det de andre gjør. Moralister er nok mye rart, men gøyale omgås er de ikke og det sosiale livet deres blir deretter.
For Ulstein og Heger som allerede hadde erklært man bare kunne ha ufjelge motiver for å være uenig med dem, ble det vanskeligere å trekke til seg følehorna. Nasjonalstaten er riktignok noe svineri fanden burde ta, men den samme nasjonalstatens spesifikke historie kan likefullt brukes som politisk våpen mot meningsmotstandere. Som sagt, så gjort: Dagsavisen gikk i forsvarsstilling bevæpnet med høystemt Nasjonalisme, Ibsen, 1905, Wergeland og Øvrig Historie. Anders Heger kjørte til og med nasjonalsangene frem i stilling, så fra da av var det alvor. Det måtte det nødvendigvis bli når disse som var og er mot andre staters flagg i barnetogene på 17. mai ikke skjønner noen verdens ting. Den for anledningen selvutnevnt barnslige Heger hadde selvfølgelig rett: merkedagens fødsel var revolusjonær, og selve 17. mai-markeringen var opprinnelig en politisk demonstrasjon: – Selve dagens fødsel, det vidunderlige antiautoritære og revolusjonære møtet våren 1814, dreide seg om å gå mot øvrigheten. Da Henrik Wergeland gjorde det til en demonstrasjons- og opposisjonsdag var det nettopp ved å trosse myndighetenes bestemmelser, deklamerte Heger under overskriften Off. godkj. barnlig hyllest.
Så fikk man bare gjøre sitt beste for å se bort fra det beklagelig faktum at den revolusjonære delen stadig handlet spesifikt om Norges selvstendighet som egen stat – ikke Pakistans, USAs eller nå Ukraina – om så den daværende 17.mai-markeringen enn var en politisk demonstrasjon i opposisjon til det meste. Dette siste var en heilnorsk tradisjon Dagsavisen åpenbart følte at vi burde opprettholde.
Det var og er lett å si seg enig, i alle fall med tanke på hvordan demonstrasjoner i det multikulturelle Oslo ikke sjelden arter seg. Demonstrasjoner der noen provoserer i groveste laget ved å tillate seg å vifte med det israelske flagget pleier jo alltid å ende fredfullt. Og hva er vel mer passende enn å medbringe stivpyntede små og store barn på en politisk markering som fort kan føre til fysiske konfrontasjoner? En bedre måte å feire dagen på enn at våre barn får bevitne altererte voksne gi uttrykk for sine politiske sym- og antipatier både muntlig og fysisk finnes vel knapt? Sant å si ser jeg bare fordeler med å opprettholde en revolusjonær tradisjon på 17. mai, og det til tross for at det er et par ting som skurrer ganske mye i utgangspunktet. Som sammenstillingen av de to noe motstridende ordene revolusjonær og tradisjon, for eksempel. Men utsiktene til politisk bråk i et overfylt Oslo sentrum er selvfølgelig et mye bedre alternativ enn dritkjedelige sekke- og potetløp for barn og pappaer. Skal en dømme etter salget av Playstation-spillet Grand Theft Auto, så er det ikke til å komme fra at norske unger i det hele tatt liker vold mye bedre enn flagg og tombola. Så hvorfor ikke gi dem det på en ellers sivilisert festdag?
For å virkeliggjøre Eivind Trædal anno 2022s og Dagsavisen anno 2008s lyserosa drøm om f.eks. palestinske og israelske barn med hvert sitt flagg i skjønn forening – særlig hvis vi skulle ha så griseflaks at konfrontasjonene mellom Israel og Hamas ble trappet opp i midten av mai – kan det hende at vi attpåtil er så heldige å bli tildelt ekstra mye synlig politi i gatene på 17. mai. Det er en fordel for alle oss som ikke akter å bedrive lommetyveri eller annen kriminalitet den dagen, og masseoppbudet av uniformerte tjenestemenn vil i tillegg kunne gi mennesker fra politistater en kjempefin følelse av å være hjemme.
Vi skulle ikke som gjestfri og mindre smålig nasjon ta den helt ut og utkommandere militæret til å passe på barnetoget på Karl Johan, da? Det ville jo hjelpe de som iht Dagsavisen vil «minnes andre landskaper, drømme om andre fellesskap, være stolt av annen arv, på den dagen som er vår» (ha ha nei, jeg har ikke funnet på dette selv for anledningen; det er et helt ekte Heger-sitat!). Mange av disse kommer tross alt fra stater der militært nærvær utgjør en stor del av både landskapet, fellesskapet og arven, så det skulle vel bare mangle at Wergelands Norge bidro litt til å dempe eventuell hjemlengsel?
Et mer smakfullt innslag på 17. mai ville for øvrig vært et Hizbollah-flagg eller to med sitt eklatante fredsbudskap i. Noe mer vakkert og revolusjonært enn et maskingevær mot en norsk vårhimmel er det jo vanskelig å tenke seg. Dessuten bidrar det til integrering og felleskap, for under den fanen kan f.eks. både Hizbollah og alle de som er Hizbollah når det passer dem, samle seg og skule stygt på små israelvenner.
Kan vi forresten håpe på at antiamerikanismen også har blitt såpass giftig her til lands at et amerikansk flagg vil provosere like mye som et israelsk, sånn at det forhåpentligvis utløser ytterligere politisk aggresjon under den politiske 17.mai-barnedemontrasjonen i Oslos gater?
Husk nå endelig på at vi ikke bare er een nasjon vi smaa en alen lange; vi er et multikulturelt mangfoldig samfunn, og vår forskjellighet bør selvsagt grundig understrekes ved så godt som enhver anledning. Jo oftere jo bedre, for det er visst bare ved å tydelig markere forskjeller vi kan greie å skape det nye, norske Vi`et man stadig etterlyser fra multikulturelt hold. Eller hvordan det nå er. Og da holder det nok ikke med hudfarge og nasjonaldrakter herfra og derfra, man bør også sørge for å vise hvilket land hudfargen og nasjonaldrakten – til sammen kalt mangfold – kommer fra.
Og mens vi er inne på åpninger: vi kunne ikke like gjerne organisere barnetogene som vi gjør ved OL-åpninger heretter, da? Der går det alltid èn med et skilt der det står hvilket land de fremviste deltagerne kommer fra, og èn som bærer det aktuelle landets flagg i kjempeformat. Før toget setter kursen mot slottet kan inkluderings- og integreringsfolket holde superinkluderende taler om hvor fint det går med integrasjonen og byggingen av det nye, norske fellesskapet, der vi for eksempel er mer opptatt av hva som binder oss sammen enn det som skiller oss.
En annen uforutsett, men riktig heldig bieffekt av å opprettholde et markant, selvpåført og insisterende skille vil selvfølgelig være at – for å nevne en tilfeldig valgt avis eller en tilfeldig valgt politiker: – Dagsavisen og Eivind Trædal i etterkant kan publisere artikler opp og artikler i mente om nordmenn som er så gufne og sneversynte at de stadig tenker på innvandrere som innvandrere og ikke som innfødte landsmenn (og kvinner). Dessuten om hvor utrolig kjip den sære, norske Dem- og oss-tankegangen er. Det er ikke så lett å finne på noe å skjelle ut en majoritetsbefolkning som på fredsommelig vis tror at resten av verden vil bestå selv om èn av årets 365,25 dager er forbeholdt akkurat dem og kjærligheten til nasjonen deres for, hvis det er det man tror. Og har noen for eksempel tenkt på hvordan det skal gå med tolerante, kosmopolitiske bystyrepolitikere, skribenters og øvrige meningsfellers selvbilde hvis man plutselig skulle slutte å understreke alt som faktisk skiller dem og oss, og i stedet begynne å understreke det vi har felles?
For å si det med Dagsavisen anno 2008: Det er fryktelig flaut at noen tar selve historien til inntekt for sitt syn – hvis dette synet skulle stride mot andre som tar selve historien til inntekt for sitt synspunkts syn. Eller hvordan det nå var alt sammen:
Jeg må tilstå at jeg famler litt etter adjektivet for å beskrive dette. Men jeg lander på «pinlig» (etter å ha forkastet «skammelig» og «latterlig»). Pinlig, først og fremst fordi man ser ned, litt flau, når noen tar selve historien til inntekt for sitt syn, og det uten å ha giddet så mye som å lese baksiden av historieboka.
Anders Heger i Dagsavisen 2008
Pinlig berørt stavet man det ut i klartekst for alle barna som vi får tro at regelmessig leser Dagsavisen:
Vær klar over dette, barn: Henrik Wergeland ville ha vært den første som bar pakistansk flagg opp Karl Johan. Og han ville gjort det i kjærlighet til Norge.
Ditto
Det er historien sin det, tenker jeg! Herr Wergeland bekjempet aktivt og suksessfylt den beryktede jødeparagrafen, så det spørs vel hva han ville ment om blant annet den aktive og suksessfylte antisemittismen vi ser avslørt av den for noen provoserende tilstedeværelsen av jøder og israelske flagg i det moderne Norge. Han hadde neppe regnet med at konfliktene i Midtøsten og resten av verden skulle flytte til hans revolusjonære Norge med tiden og gå i tog sammen heller. Og hvordan skulle han kunne det? Ignoranten visste jo ikke en gang om Pakistan i sin levetid. Men for all del; selveste Henrik Wergeland hadde altså helt sikkert vært enig i Dagsavisens og Trædals synspunkter på Norge og 17.mai, dersom han da ikke hadde gått hen og dødd i 1845 – 102 år før Pakistans og Israels tilblivelse.
Avslutningsvis tror jeg det er best å forkaste den linjen jeg hadde tenkt å skrive om at noen faktisk så – og ser – på Dagsavisen-helten Wergeland som en ellevill og rabiat nasjonalist. Det kan vi ta opp en annen gang. Akkurat nå holder det vel lenge med å se for seg bildet av en av verdenshistoriens største Norgesentusiaster som viser sin kjærlighet til Norge ved å svinge flagget til et ustabilt militærdiktatur.
Men fra Dagsavisens revolusjonære hold lød det ikke desto mindre feiende flott:
Den som orker å sette seg inn i saken, vil se at både Wergelands og Bjørnsons strid for dagen mer enn noe annet handlet om å bryte de kommunale instrukser for syttendemaifeiring. Nitten fem, nitten førr, hver gang den virkelig betydde noe, var det ved å være mot.
Visst var det slik. Altså med mindre det betyr å være mot noe multikulturalister synes at man skal være for da, selvfølgelig. Da er det å være mot helt forferdelig og noe bare antiwergelandske, nasjonalistiske, ahistoriske, trangsynte, sidrompa og *sett inn ønsket skjellsord her* kan finne på være.
Vår alles Eivind Trædal skriver seg med andre ord inn i en kjær norsk tradisjon og ære være ham for det. Det blir liksom ikke ordentlig 17.mai uten lenger.
NB: Ingen av Hege Ulsteins, Anders Hegers eller Reidar Spigseths festartikler fra 2008 er å finne i Dagsavisens nettutgave lenger. Det er jo ikke godt å si hvorfor, men kanskje er det slik at selv Dagsavisens tre kulturkrigere oppfattet dem som direkte «pinlige», «skammelige og «latterlige» ved gjennomlesning i ettertid?
Bør noen påpeke det når keiseren har rumpa bar? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele denne artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.