Pressens angivelige faktagranskningstjeneste Faktisk.no er et merkverdig påfunn. Ikke bare gransker de meningsytringer og gir skinn av å sitte på fasit som en slags overdommer i det norske ordskiftet, men de forventer i stor grad at den granskede skal gjøre jobben deres for dem. Det hadde jeg ikke tid til i en travel hverdag, og så har jeg altså endt opp med rødt lys!
For noen dager siden ble nemlig en halv setning fra yours truly i Dax18 – i en 3:1-debatt mot programleder Espen Aas, tidligere leder for Ungdom mot Rasisme Mina Adampour og fagdirektør ved Norges institusjon for menneskerettigheter Anine Kierulf – gjenstand for Faktisk.nos nitidige granskning, og endte med dommen «Faktisk helt feil».
Man hadde tillatt seg å hevde at hva som utgjør «hat», «forhånelse» og «ringeakt» kommer an på øynene som ser:
Oppropet var tema på Dagsnytt 18 mandag 24. juni. Da sa Nina Hjerpset-Østlie, en av forfatterne bak oppropet og redaktør for nettstedet Gjenstridig.no, følgende:
– Straffelovens paragraf 185 er basert på hva den enkelte kan oppleve som hatefulle ytringer, og det (…) varierer fra person til person.
Ja, det sa Nina Hjerpset-Østlie – og mente det også, selv om det ble litt klønete formulert i Dax18. Det er nemlig en grunn til at man er skribent; man er dessverre ikke noen rutinert TV-debattant som alltid klarer å fullføre lengre, kompliserte ressonnementer på direkten og med begrenset tid. Det skal jeg være den første til å beklage, men sånn er det altså.
Faktisk.no mener imidlertid at det er helt andre kriterier som avgjør hvordan ytringer vurderes, og viser til en rapport av advokat Jon Wessel-Aas – kjent for et bredere publikum for å kalle lesere av Resett.no for «kloakkrotter» – som oppgir det Faktisk.no fremstiller som objektive kriterier for å bedømme en ytring:
-
- Grovheten i ytringen.
- Om ytringen innebærer en (grov) nedvurdering av en gruppes menneskeverd.
- Om det er en politisk meningsytring eller sjikane. Sjikane har svakere vern enn politiske meningsytringer.
- Om personen utsagnet retter seg mot, er i en utsatt posisjon.
- Om det oppfordres til vold/integritetskrenkelser.
- Hvor konkret ytringen er. Jo mer konkret, desto lettere vil den rammes.
Ingen av disse punktene viser til hvordan den som blir rammet av hatefulle ytringer oppfatter disse.
Nuvel, alle disse punktene viser faktisk hvordan noen oppfatter noe – altså øynene som ser – for dommere, advokater og jurymedlemmer er bare mennesker de også. De har følelser og verdier, som igjen varierer fra person til person. At saker i det hele tatt blir anmeldt etter § 185 sier også noe om at den som ser ytringene reagerer følelsesmessig på dem. Du anmelder jo ikke en ytring som «hat», «forhånelse» eller «ringeakt» hvis du ikke føler at du selv eller andre nettopp blir utsatt for «hat», «forhånelse» eller «ringeakt» av den aktuelle ytringen.
Det er da også et dokumentert faktum at både riksadvokaten, Politiembetsmennenes Landsforening og Oslo politidistrikt mener at § 135, som var forløperen til § 185 og har tilnærmet samme innhold, rent juridisk er vanskelig å håndtere.
– Grensen mellom hvilke ytringer som er vernet av ytringsfriheten og hvilke som er straffbare kan være meget vanskelig å trekke. I tillegg vil grensen endre seg med samfunnsutviklingen. Det er knapt mulig å gi en presis beskrivelse av hvor grensen går, skriver for eksempel Strategisk stab ved Oslo Politidistrikt i rapporten «Hatkrim: Rettslige og praktiske spørsmål» fra 2015.
Når riksadvokaten og Oslo politidistrikt oppfatter loven som vag og vrien å håndtere; hva skal man da si om legfolk? Og hvorfor er den så vanskelig å håndtere, mon tro? Nettopp fordi den er, slik oppropets støtter påpeker, vagt utformet og er basert på følelsesmessige begreper. Følelser er subjektive, og kommer altså an på «øynene som ser».
Og at det er tilfelle, finner vi også i rettspraksis. Attpåtil i et eksempel Faktisk.no selv bruker for å styrke sin egen påstand om at oppfatninger ikke spiller noen rolle når det gjelder § 185. Men det gjør de. Her fra Faktisk.nos egen gjengivelse av en dom fra Nedre Telemark tingrett:
I Nedre Telemark tingrett ble en mann dømt til å betale en bot på 12 000 kroner, fordi han hadde brutt § 185.
I kommentarfeltene under forskjellige avisartikler som hadde blitt publisert i Facebook-gruppen «Fedrelandet viktigst», hadde mannen blant annet skrevet «fordømrade svineri denne satans islam kulten!» og «fyll opp disse sotrøra i containere å sveis de igjen å slepp de på det dypeste havet».
Retten kom til at ytringene innebar en «nedvurdering av menneskeverdet til en gruppe mennesker». Dette er samme type formulering som Høyesterett brukte i avgjørelsen fra 2012.
I dommen viser retten blant annet til at ytringene ikke var meningsytringer, men fremsto som sjikane. De er derfor ikke beskyttet av ytringsfriheten i like stor grad.
Det er liten tvil om at tre av ytringene oppfyller kriteriene Wessel-Aas og Faktisk.no lister opp, men smak litt på den fjerde – «fordømrade svineri denne satans islam kulten!» – selv om du synes det er slemt sagt om en religion. Hva med den? Mannen ble i september 2018 dømt for alle fire ytringene i tingretten, hvorav akkurat denne i praksis er en blasfemidom.
I forrige måned så imidlertid noen andre øyne på saken, nærmere bestemt Agder lagmannsrett, som frifant mannen for nettopp denne ytringen. Hva kommer det av? Øynene som så og ser, naturligvis.
Oppdatering: Alle bør notere seg hvor fraværende drøftelsen er i Nedre Telemark tingrett rundt det som i praksis er en dom for en ytring mot religion, mens det drøftes mer inngående i Agder langmannsrett – hvor man altså kommer til stikk motsatt konklusjon av tingretten. Om èn og samme ytring.
Så kan man kanskje si at det viser at rettspraksisen av § 185 fungerer, men det viser også, slik oppropets støtter og jeg påpeker, at paragrafen er vag og dermed kommer an på øynene som ser. Hvilke øyne er slik sett irrelevant, selv rettsvesenet drives av mennesker med følelser/verdier og som dermed gjør verdibaserte vurderinger av ytringer. Det viser Faktisk.nos eget eksempel med all ønskelig tydelighet.
Det er også grunn til å understreke at rettsprosessen i seg selv kan oppfattes som en straff for et enkeltindivid, selv om den skulle ende med frifinnelse; prosessen koster tid og penger, og er en følelsesmessig påkjenning, samtidig som risikoen for å bli idømt saksomkostninger alltid er til stede.
Sånn ellers gjør faktisk Faktisk.no selv en feil, for de skriver at § 185 ble «innført som § 135a i 1961». Det stemmer ikke, for det var den mindre omfattende «135 annet ledd» som ble innført i 1961, mens § 135a ganske riktig ble innført i 1970.
Men hva er vel en liten feil blant venner? Så ofte som jeg har gjort narr av Faktisk.no som den fallitterklæringen for media generelt og journalistutdanningen spesielt de faktisk er, er jeg likevel helt kjempesikker på at jeg blir behandlet fullstendig uhildet og objektivt uansett hva jeg sier og skriver. Det er jo ikke sånn at faktagranskere har følelser og verdier som de danner seg oppfatninger utfra, liksom. Det skulle tatt seg ut!
Likte du det du leste, eller mener at det er viktig at noen forsøker å sette ord på vanskelige problemstillinger og at det trengs alternativer til de etablerte mediene? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte enkvinnesdriften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.