Sverigedemokraterna gjorde det dårligere enn forventet i Riksdagsvalget, og Europas Store og Gode puster nok en gang lettet ut. Det har de ingen grunn til, for problemene partier som SD setter ord på består og forverres dag for dag. Jo lenger Europas ledelse later som noe annet, jo farligere blir situasjonen for oss alle.
Man skulle nesten tro vi befant oss i filmen «En ny dag truer» – hvor Bill Murray opplever samme dag om og om igjen – for Europas angivelig tolerante globalisters reaksjon på det svenske valget er nøyaktig den samme som de andre gangene.
– 2016 er endelig over, lallet kjente og ukjente kommentatorer etter det de utla som seiere i det franske og det nederlandske valget våren 2017. Bakgrunnen var elitens Trump- og Brexitsjokk, som de enda ikke har kommet over.
Så at Mark Ruttes liberalkonservative VVDs tilbakegang var for liten til å bli slått av den inderlig forhatte Geert Wilders Frihetspartis fremgang, ble utlagt som en kjempeseier. Man snakket helst ikke om at Nederlands arbeiderparti PVV ble direkte massakrert og gikk ned fra 25 til 5 prosent i samme valg. Man lot seg heller ikke merke med at Rutte i valgkampen lød som et ekko av Wilders; plutselig var førstnevntes retorikk kjempetøff på områder som Wilders stort sett hadde vært alene om. Det gjorde susen; Ruttes tilbakegang ble mindre, Wilders fremgang ditto.
Det samme gjaldt Frankrike, hvor Emmanuel Macron vant presidentvalget med 66-prosent mot Marine Le Pen 33,94 prosent (10,6 millioner stemmer, cirka halvparten av Macrons 20,7 millioner). 25 prosent av den franske befolkningen lot være å stemme, mens 8,5 prosent stemte blankt. Stemmeprosenten på 74,62 prosent var den laveste valgdeltagelsen på 47 år. Det forteller noe, men den innvandringsvennlige ledelsen vil ikke høre. Macron lovet å få fart på fransk økonomi, sørge for å at folk fikk en arbeidsplass og en lønn de kan leve av. Det innebar nødvendigvis en kraftig begrensning av innvandringen til landet, og Macron hørtes da også like barsk ut som Le Pen i sluttspurten når det gjaldt både innvandring og integrering. Hvordan har så det gått? Macron er i ferd med å bli den mest upopulære presidenten i moderne fransk historie, og de har litt å velge i, for å si det høflig. Til gjengjeld er han svært populær blant EUs grå eminenser og byråkrater samt media- og det er vel snart for en ulempe å regne for enhver politiker på hjemmebane.
Men bare Brexit-forhandlingene går på trynet og Storbritannias befolkning blir skikkelig straffet for å ha stemt feil, og Donald Trump blir stilt for riksrett og fratatt makten – med alle de negative konsekvensene det sannsynligvis vil ha for den allerede dypt splittede befolkningen i USA – så er jo mye gjort. Kan den liberale politiske, økonomiske og kulturelle elitens direkte fiendtlighet til ordinære folk utstilles bedre?
Og nå ser vi altså det samme i forbindelse med Sverige. Sosialdemokratene har gjort tidenes dårligste valg, valgresultatet er det reneste kaos med to blokker som må støtte seg på lekepartier som i ethvert sunt samfunn ville vært henvist til den radikale randsonen de faktisk hører hjemme i, og maktforholdene er blitt høyst uforutsigbare – med SD som tredje største parti og dermed en joker i Riksdagen.
Dette i en tid hvor landets situasjon er akutt og trenger en sterk og enig ledelse for å hamle opp med problemene og den påfølgende polariseringen og splittelsen i samfunnet som helhet.
Men hurra – dette er en seier, dere! For hvem? Ikke for den svenske befolkningen, i hvert fall. Men hos eliten er gleden ikke desto mindre stor. Den avdankede belgiske statsministeren og EU-føderalisten Guy Verhofstadt ekstremt grunne analyse forteller en hel del om den innvandringsliberale elitens virkelighetsfortrening:
– Vi kan ikke være fornøyd med det populistiske ytre høyres fremvekst i Europa, men vi bør sette resultatet i perspektiv: over 82 prosent av velgerne i det svenske valget aviste hat!, skriver han på Twitter og Facebook.
Han la kanskje heller ikke merke til at samtlige store partier i Sverige – da de innså at de ikke ville klare å holde innvandrings- og integreringsspørsmålet unna valgkampen – i stor grad adopterte SDs syn på sakene?
Med medienes hjelp har det politiske establishment lykkes i å undertrykke disse områdene i alle svenske valgkamper, men i år gjorde realitetene på bakken det plent umulig. Og det har gått fort; i Sverige har det nesten hersket full offentlig taushet om de økende problemene. Det siste året har avisene derimot vært fulle av dem, og flere partier har motvillig kommet på banen.
Det burde de da også, for flertallet er motstandere av den innvandringspolitikken de fleste vesteuropeiske land fører. I februar 2017 publiserte The Royal Institute of International Affairs, avdeling Chatham House, en omfattende undersøkelse av europeeres holdninger til muslimsk innvandring. Undersøkelsen omfattet 10.000 respondenter i ti ulike land, blant dem Tyskland, og viste at nærmere 56 prosent av Europas befolkning ønsker full stans av muslimsk innvandring. Kun 20 prosent er positive til fortsatt innvandring fra muslimske land. Chatham House tok i tillegg for seg elitens og befolkningens holdninger til innvandring og islam i de samme ti landene, og mens 57 prosent av eliten mener at innvandringen er og har vært bra for landet deres, mener små 25 prosent av befolkningen det samme. Majoriteten av sistnevnte (51 prosent) mener også at innvandringen har ført til verre kriminalitet og 55 prosent mener at den er en belastning på velferdssystemet. Hele 54 prosent av befolkningen synes at landet deres var et bedre sted å leve for 20 år siden.
I juli 2018 spurte det internasjonalt anerkjente YouGov rett ut: Er du for eller mot at ditt land skal ta i mot flere migranter? En stor majoritet svarer m o t. Også i Norge er en majoritet mot:
Kilde: YouGovs måling.
Tyskland: 72 prosent.
Danmark: 65 prosent.
Finland: 64 prosent.
Sverige: 60 prosent.
Storbritannia: 58 prosent.
Frankrike: 58 prosent.
Norge: 52 prosent.
I samtlige land svarer en majoritet at deres eget land skjøtter den utenomeuropeiske innvandringen dårlig (78 til 51 prosent), og at EU skjøtter den enda verre (83 til 56 prosent). Norge skårer lavest av alle syv land, men det er likevel ikke til å komme fra: Det er en majoritet.
Hva vil en ordinær velger gjøre i denne situasjonen? De vil velge det partiet som i størst grad representerer deres meninger og som de faktisk tror at har mulighet til å gjøre noe med saken. Det er et faktum at Sveriges politiske ledelse snudde på femøringen i dette spørsmålet etter den voldsomme asylinnvandringen i 2015. Fra at saken ikke skulle snakkes om, at det var uendelig med plass og mottakskapasistet i Sverige og at åpne grenser var det eneste anstendige, til erkjennelsen av at kapasisteten var sprengt, politikken mislykket og at grensene måtte stenges. Det skjedde på litt under et år. Så SD eier ikke lenger innvandrings- og integreringsspørsmålet, slik aviskommentatorer gjerne vil ha oss til å tro. Mange partier har fulgt på og lansert sine egne løsninger. Og når alle vet at de andre partiene ikke vil ta i SD med ildtang en gang, setter de sin lit til dem de håper og tror at får makt nok til å gjøre noe med tingenes tilstand. Når Sosialdemokratene og Moderaterna begynner å lyde som SD, er det klart at folk går til dem.
For det haster: Sverige har allerede enorme problemer og Migrationsverket venter ikke mindre enn 300 000 nye søknader om asyl og familiegjenforening til asylsøkere i perioden 2018-2021 – nærmere 300 000 nye innvandrere på under tre år. Til sammen venter Statistiska censtralbyr¨n at Sveriges befolkning vil øke med over 800 000 personer i løpet av de neste åtte årene. Dette krever blant annet nyoppføring av hundrevis av skoler og eldresentre. Presset på helsetjenester, rettsvesen og andre offentlige institusjoner vil bli enormt. Økonomisjefer i hver tredje svenske kommune tror at skattene må økes for å få råd til dette. Samtidig går skattegrunnlaget ned og sosialbudsjettene opp på grunn av stor asylinnvandring. Dagens problemer består og de blir verre for hver dag som går. Sverige er med andre ord på vei inn i en perfekt storm.
Men EU og landets selvgratulerende politiske, økonomiske og kulturelle elite er likevel såre fornøyd med valgutfallet fordi SD ikke fikk mer enn 18 prosent. Landets beste og folkets velferd er det tross alt ikke så farlig med, er det vel?