Et strukturelt rasistisk Norge?

Forfatter og Dag og Tid-skribent Kaj Skagen har tatt en nærmere titt på den ideologiske antirasismens opphav og utbredelse i Norge, og resultatet kan leses i den glimrende artikkelserien Sekstiåtternes makt og avmakt. Der et lite mindretall dyrket et venstresosialistisk verdensbilde basert på marxistisk rasetenking – hvite er alltid rike utbyttere; fargede er alltid fattige utbyttede – før 1968, fikk de plutselig kraftig gjennomslag i samfunnet fra begynnelsen av 1980-tallet.

Hva skjedde?

Da verdenskommunismen begynte å rakne med Maos død i 1976 og kulminerte med Sovjetunionens endelikt i 1989-90, etterlot den seg en traumatisert europeisk venstreside. Troen på at kommunisme var praktisk gjennomførbar forduftet, og venstreradikaleres identitet fikk seg en grunnleggende knekk. Hva nå?

Det marxist-leninistiske miljøet fant snart svaret. AKPs (m-l) leder i 1984-1988 Kjersti Ericsson gikk inn for et strategisk tilbaketog til «hverdagsperspektivet»: de måtte satse på kvinnekamp og antirasisme.

Programmet til Ericsson var å gå inn for ein kulturrevolusjon som kunne bane vegen for eit seinare politisk og økonomisk systemskifte. Hovudsakene var som sagt kvinnekampen og antirasismen – og den sistnemnde var i praksis ein kamp for innvandrarar og innvandring.

Skagen baserer seg på doktoravhandlingen Sosialmoralsk engasjement og politisk aktivisme fra 2007, skrevet av historikeren Knut Nydal. Han har gått gjennom fremveksten av den antirasistiske bevegelsen i Norge i perioden 1975-1988. Det er en detaljert skildring av hvordan to små miljøer på venstresiden var de viktigste utklekkingsanstaltene for mye av språkbruken, tenkemåtene og aksjonsformene som siden ble vanlige på feltet når det gjelder innvandring og rasisme. Disse to var AKP (m-l) og organisasjonen Immigrantkollektivet, som var en møteplass mellom intellektuelle innvandrere og sosialantropologer i Oslo. Begge miljøene koblet raskt rasisme til innvandring, og på denne måten ble enhver skepsis til innvandringspolitikken definert som rasisme.

Ideologisk ble Immigrantkollektivet sterkt preget av den norskpakistanske aktivisten Khalid Salimi, som var tilhenger av «tredjeverdensperspektivet», hvor den sentrale motsetningen er mellom industriland som utbyttere og utviklingsland som utbyttede. Det norske samfunnet ble følgelig bedømt utfra dette perspektivet. Gruppen utga tidsskriftet Immigranten, hvor det blant annet heter at Norge «er i dag et samfunn som består av flere raser», og at slike «moderne flerrase-samfunn blir minoriteter – som for eksempel innvandrere – neglisjert og fratatt de fleste rettigheter» (min uth.). Immigrantkollektivets målsetting var å påvise rasisme i Norge, som ble presentert som et land med en rasistisk historie, skriver Skagen:

«Vi har lang erfaring med diskriminering av andre grupper: 1. samene, 2. sigøynerne, 3. jødene, 4. fremmedarbeiderne» (sitert etter Nydal).

Den famøse «jødeparagrafen» frå 1814, som nekta jødar tilgang til riket, vart plassert i same kategori som innvandringsstoggen frå 1975. På denne måten vart diskriminerande handsaming av innvandring og framandarbeidarar definert som utslag av rasisme, samstundes som rasisme vart forklart som ein makt- og undertrykkingsreiskap som majoritetsbefolkninga strukturelt brukte mot minoritetar.

I politisk øyemed fremstilte man med andre ord Norge som et strukturelt rasistisk land.

Man hadde imidlertid en utfordring. Immigrantkollektivet oppfattet riktignok Norge som en del av et «globalt undertrykkingssystem som ytret seg som rasistisk», men resten av Norge oppfattet det jo helt ikke på samme vis. Det var da også en ubestridelig kjensgjerning at landet som helhet – med unntak av rasistiske/nazistiske grupperinger på ytterfløyen – tok godt i mot flyktninger og innvandrere. Heldigvis ble boken «Den nye rasismen» utgitt i 1981, hvor forfatteren Martin Barker omdefinerte rasismebegrepet, ga det et nytt, utvidet innhold og inkluderte blant annet kritikk av kultur – den såkalte «kulturrasismen». Nydal konkluderer med at mange oppfattet Barkers teori om nyrasisme eller kulturrasisme som ekstrem.

Det er verdt å merke seg at både Antirasistisk senter og SOS Rasisme sprang ut av disse miljøene og omfavnet Barkers ekstreme rasismedefinisjon.

Men fortsatt var miljøet lite. Gjennombruddet kom i form av høyreekstremister og nynazisters attentater på slutten av 70-tallet.

Danninga av det nynazistiske Norsk Front i 1975, bombeattentat og brannstifting mot Oktober-bokhandlarar i 1978 og terroren mot Faglig 1. mai-fronts tog i Oslo i 1979, førte til at AKP(m-l) og frontorganisasjonen deira, Enhet Mot Rasisme, kunne nå langt ut over eigne rekkjer når dei mobiliserte til kamp mot rasisme. Dei høgreekstreme gjorde det mogeleg for venstresida å mobilisere store delar av samfunnet i eit konfliktbilete som var dominert av politiske yttergrupper og skreiv seg frå eit verdsbilete svært få trudde på.

Eit avgjerande gjennombrot for den antirasistiske rørsla kom i 1983, då Sagene skule fekk ein bombetrussel i samband med barnetoget 17. mai, knytt til at born frå etniske minoritetar skulle gå i toget (VG 11. mai 1983). Det førte til ein allianse mellom venstreaktivistar og vanlege borgarar som reagerte med avsky mot valdstrugsmåla mot born.

I 1984 gikk Immigrantkollektivet fra å være en usynlig ideologisk leverandør til å utgjøre ledelsen for det nyopprettede Antirasistisk senter. Den lille kjernen ideologiske antirasister gikk fra å være randsonefigurer til å bli fortropp for storsamfunnet, skriver Skagen. Det var særlig trusselen mot innvandrerelever på Sagene skole som gjorde at både politikere og medier inntok samme posisjon som «avantgardistene i AKP (m-l) og Immigrantkollektivet». Dette ble blandet sammen med venstresidens skjerpede «nasjonalismekritikk» i det normale politiske miljøet.

Ei samanlikning som Nydal gjer mellom hovudartiklar skrivne av AKP-leiaren Sigurd Allern (Klassekampen 19. mai 1983) og Arbeidarparti-nestoren Per Brundvand (Arbeiderbladet 17. mai 1983), syner at den noko modifiserte antirasismen til venstresida fall saman med ein skjerpa nasjonalismekritikk i det «normale» politiske miljøet.

Brundvand snakka om «et ufordragelig nasjonalt hovmod» hos nordmennene som ikkje var «kultiverte mennesker» i høg nok grad til å leve fredelig saman med «nokre få tusen innvandrere på egen jord», og skildra dette som «et nasjonalt problem» som kravde at «vi nå tar oss selv i nakken og bevisst går inn for å rydde bort alle rasistiske tendenser, både i våre omgivelser og i oss selv».

Førestillinga om eller innsikta i at rasistiske haldningar var eit problem i det norske samfunnet, ser med andre ord ut til å ha spreidd seg frå den heimelaga protestavisa Immigranten og ml-organet Klassekampen til regjeringsorganet Arbeiderbladet.

Den antirasistiske bevegelsens definitive gjennombrudd kom med SOS Rasisme i 1985. Initiativet til organisasjonen kom fra Sosialistisk Ungdom, men prosjektet ble etterhvert ledet av Antirasistisk senter. Formålserklæringen fastslår uten videre at Norge er strukturelt rasistisk og bedriver en «systematisk diskriminering av innvandrere i Norge når det gjelder tilgang på bolig, arbeid, utdanning og rettsbeskyttelse». SOS Rasisme skulle således «rette søkelyst både på årsakene til og symptomene av rasismen i det norske samfunnet», og på «den offisielle diskrimineringen av innvandrere og turister med mørk hud».

I løpet av 1987 hadde SOS Rasisme over 60 lokallag, og ble støttet av Landsrådet for Norske Ungdomsorganisasjoner, NRK, Kong Olav og Jo Benkow. Vi vet hvordan det endte; i dag er flere av lederne for SOS Rasisme dømt til fengselsstraff for systematisk bedrageri med medlemstall og økonomiske støtteordninger. Ledelsen i SOS Rasisme har i mange år vært sammenfallende med ledelsen i den voldsfremmende marxist-leninistiske sekten Tjen Folket.

SOS Rasismes lettfattelige og mobiliserende logo og slagordet «Ikke mobb kameraten min» var en oppfordring hele nasjonen kunne støtte, men bak lå teorien om «nyrasisme» som paradoksalt nok definerte nasjonen som ble mobilisert mot rasisme som rasistisk, konkluderer Skagen.

Det er par andre paradokser her også, for hvor strukturelt rasistisk er egentlig Norge?

En av de mer fremstående eksponentene for dette tankegodset, og sentral i grunnleggingen og ledelsen av Immigrantkollektivet, det senere Antirasistisk senter, og SOS Rasisme, er Khalid Salimi. Han kom til Norge fra Pakistan i 1976. Søsteren Fakhra Salimi kom i 1979, og satt også i styret for Antirasistisk senter. I 1989 grunnla hun MiRA-senteret – Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn. For mange vil hun være mest kjent som den som i beste sendetid på NRK kalte leder for Norsk Organisasjon for asylsøkeres (NOAs) leder Anette Thommessen – av alle mennesker! – for mentalt omskåret og rasist i 1990. Det hadde vært en bølge av voldtekter begått av menn med innvandrerbakgrunn, og Thommessen mente at et kjønnskurs kunne være tingen. Sønnen Olaf Thommessen beskrev det slik:

Den 14. juli 1990 foreslo stifter og generalsekretær i Noas, og min mor, Annette Thommessen, at innvandrere som ikke forsto norske koder og normer skulle sendes på kjønnskurs. Som hun sa: «Hvis en muslimsk mann tar seg en tur på badestranden og ser 200 jenter ligge med puppene i været, behøver ikke voldtekt å være så veldig langt unna. Kvinner slik han kjenner dem, er dekket til med slør.» Utspillet vekket harme og ramaskrik og grove karakteristikker som «mentalt omskåret» og «rasist» haglet fra innvandrerrepresentanter. Hennes, min mors altså, utspill kom etter en bølge med voldtekter begått av menn med innvandrerbakgrunn.

Fakhra Salimi var en av dem. Hun fulgte opp i 2009, men denne gangen var det Karita Bekkemellom som fikk pepper: – Dette viser hvor mentalt omskåret de kvinnene som jobber for likestilling i Norge i dag er, sa Salimi til VG Nett.

At tankegangen fra brorens Immigrantkollektivet ikke er helt ukjent på MiRA-senteret, vitner tilnærmingen til den pågående debatten om muslimsk tildekning av kvinner om. I 2015 inviterte nemlig  MiRA-senteret i samarbeid med Visjon Forum og Pakistansk familienettverk til debattmøte, hvor de ville diskutere hijab utfra vinkelen: «Islamofobi og forakt mot hijab – et uttrykk for rasisme?»

Norge er altså så strukturelt rasistisk at et pakistansk søskenpar har levd nesten hele sitt liv i Norge på offentlige støtteordninger – og fått et prisdryss attpå – for å fortelle det samme Norge hvor strukturelt rasistisk det er.

Jeg vet ikke, jeg, men søsknene Salimis liv i Norge får ikke akkurat landet til å fremstå som så rasistisk og undertrykkende de samme Salimiene har gjort karriere av å fremstille det som. Men det er kanskje bare meg?