Danmarks svar på NRK (DR) har laget dokumentaren «Mor, han er dansker» om unge fra den islamske kulturkretsent som forsøker å integrere seg i det danske samfunnet. En av dem er muslimske Zahraa, en 26 år gammel kvinne som vil gjerne vise at det finnes andre måter å være muslim på, som går på byen med venninner og har uttalt at hun ønsker å gifte seg med en dansk mann. Det er ikke blitt godt mottatt i hennes eget «bakland»: Zaharaa får trusler om voldtekt og dødstrusler for sin uislamske livsstil, mens andre muslimske kvinner mener at hun er «verdens største ludder». For å ville gifte seg med en dansk mann. I Danmark.
En av truslene lyder at hun skal voldtas og skjæres i småstykker.
26-årige Zahraa bliver ofte fortalt, at de ting, hun foretager sig, er imod islam.
Som de fleste andre unge går hun nemlig ofte i byen med sine veninder – og så vil hun gerne giftes med en dansk mand. Zahraa har modtaget dødstrusler for at stå frem med sit liv og sine meninger, og hun har mødt muslimske kvinder, der synes, at hun er ‘verdens største luder’, som hun siger det.
Truslene fra både muslimske menn og kvinner er så mange og alvorlige at hun i dag lever på hemmelig adresse og har hemmelig telefonnummer.
Zahraa og hennes familie har førsthånds kjennskap til den utbredte sladderkulturen som er påvist i islamske miljøer i Europa og som er sterkt medvirkende til den utbredte negative sosiale kontrollen disse miljøene utsetter hverandre for. Da Zahraa ble hardt skadet i en bilulykke og havnet på sykehus, begynte ryktene øyeblikkelig å gå i miljøet om at hun var gravid og lå på sykehuset for å ta abort. 26-åringen begynte derfor å skrive artikler for å skape debatt om sex før ekteskapet:
Ét af de svære emner, hun har beskæftiget sig med, er, hvad der sker, når en kvinde med anden etnisk baggrund finder en dansk mand, og lige nu kan hun opleves i DR3-programmet ‘Mor, han er dansker’.
– Det er haram, hvis du finder en dansk mand, men det er mere haram, hvis dine forældre slår hånden af dig, siger Zahraa og opfordrer andre som sig selv til at følge hjertet.
Det er nok ikke så lett, for i den sladderkulturen som er fremherskende i islamske/æreskulturelle miljøer, er det familien og særlig moren det går ut over: – Det er ofte kvinner som sladrer om andre kvinner, og så har mannen makten. Så kan de si: «Hun der er et ludder, henne kan du ikke gifte deg med». Men uansett så er det kvinnen som bærer skammen. Det er et av disse kvinneundertrykkende parametre som kvinner selv opprettholder. Hvis jeg gjør noe galt, er det min mors skyld. Så er det hun som har oppdratt meg dårlig – aldri min far. Min familie får et dårlig rykte, og min mor blir ekskludert og blir sett stygt på. Det er der det rammer meg, for så føler jeg skyld, sier Zahraa til DR.
Problemstillingen er ikke ny, og det er et faktum at muslimske kvinner er medvirkende til den negative sosiale kontrollen de selv og andre blir utsatt for. I 2006 kom det frem flere kvinnelige muslimske universitetsstuderende på Syddansk Universitet (SDU) var i ferd med å gi opp sine utdannelser fordi de ble utsatt for massivt gruppepress og religiøs mobbing av en gruppe kvinnelige, radikaliserte muslimske studenter. De mottok blant annet trusler på sms, og det handlet hovedsakelig om bekledning; press for å kle seg mer islamsk. – Det handler bl.a. om påkledning. De må ikke gå i trange bukser, bluser eller sterke farger. De må ikke høre på musikk, fordi de andre sier at det er forbud iht islam. Det har avholdt flere av de moderate jentene fra å delta i sosiale sammenkomster fordi denne gruppen har advart dem mot å delta, sa amanuensis ved SDU Saliha Marie Fettah til Berlingske Tidende.
I 2009 bekreftet en undersøkelse foretatt for Velferdsministeriet at mange muslimske kvinner under utdannelse opplevde sosial kontroll og religiøs mobbing fra både mannlige og kvinnelige muslimske medstudenter. Den negative sosiale kontrollen gikk særlig på bekledning og press for å bruke hijab, men også annen adferd. En student beskrev muslimske medstudenter som rene spioner, og opplyste at hun i praksis ikke hadde noe privatliv på grunn av egen families nidkjære kontroll på tiden hennes, samtidig som hun ble utsatt for sterk kontroll av medelever på skolen.
I 2011 viste nok en undersøkelse omfanget av den negative sosiale kontrollen unge muslimer blir utsatt for av sine familier og nærmiljøer. – Jeg hadde overhodet ikke drømt om at det var så ille, sa daværende integreringsminister for regjeringspartiet Sosialdemokratene Karen Hækkerup, som kalte rapporten «nedslående og ualminnelig deprimerende lesning.»
Problemet øker åpenbart i omfang og antar nye former i Europa. En kommunal rapport fra de innvandrertette forstedene Tensta og Rinkeby i Sverige viser at æreskulturen både har spredt seg og gitt seg nye utslag: der det før bare var familien og slekten som utøvde den sosiale kontroll over jenter, er det nå hele områder. Det vil si at mønsteret vi kjenner fra Midtøsten og andre islamske klanssamfunn reproduseres og befester seg i Europa. Leder for Sveriges soscialdemokratiske kvinneforbund, Nalin Pekgul, har beskrevet kvinnene i svenske Tenstas situasjon som «verre enn Kurdistan for 50 år siden.»
Rapporter forteller om en utbredt «sladderkultur» og ryktespredning i miljøene. Den eller de som blir observert mens de bryter miljøenes medbragte og omplantede normer, blir raskt snakket negativt om i miljøet og/eller rapportert direkte til foreldre eller brødre. Tidligere svenske rapporter viser omfanget: i en statlig utredning i 2014 fremkom det at nærmere 100 000 unge mellom 15 og 20 år lever under æresnormer som begrenser deres hverdag. 81,9% av jentene opplever ganske mye til svært sterk sosial kontroll, mens 81,2% av guttene mener at de og foreldrene er ansvarlige for sine søstre. 55,9 prosent får sjelden eller aldri delta i fritidsaktiviteter hvor det er gutter tilstede. Det er meget vanskelig for disse jentene/unge kvinnene å integrere seg som frie, likestilte medborgere i storsamfunnet, og majoriteten klarer det sannsynligvis heller ikke fordi konsekvensene kan bli svært store for deres familiære og sosiale liv. Gutter er i så måte også ofre, for de innpodes fra de er små at de skal og må kontrollere kvinnelige familiemedlemmer.
Den danske rapporten »Familien betyr alt – Vold mot kvinner i etniske minoritetsfamilier« (2011), som fremdeles er den mest omfattende i sitt slag, peker direkte på miljøets sentrale rolle i negativ sosial kontroll og påfølgende vold på grunn av sladder og ryktespredning. Selve miljøet eller gruppen utgjør således en stor del av problemet. Og ta ikke feil: disse holdningene og den dertilhørende sladderkulturen dreper. Og når familien forsøker å opprettholde sin ære ved sosial kontroll over sine jenter og kvinner, og/eller voldsutøvelse i denne hensikt, gjør de det for å beholde æren i egen gruppes øyne – ikke de øvrige omgivelsenes.
Og de små kontrollantene begynner åpenbart tidlig. I 2014 meldte NRK om muslimske barns religiøs mobbing av andre muslimer helt ned i 7-årsalderen. En mor, som av hensyn til datteren ønsket å være anonym, fortalte at hun ble sjokkert over enkelte barns holdninger da datteren begynte i første klasse på en barneskole i Oslo. Moren er selv muslim, men ikke strengt praktiserende. Datteren bruker ikke hijab og går i shorts, og fikk følgelig beskjed av andre 7-åringer at hun ikke var en god muslim og at Allah ville straffe henne.
– De sa at hun som muslim ikke fikk lov til å gå i shorts og vise beina. De sa at det bare var kristne som fikk gå kledd slik. Det er snakk om sjuåringer. Hva vet de om islam? spør moren.
Minoritetsrådgiver i Groruddalen, Michael Cruz, opplyste at det er blitt vanligere at selv små barn oppfører seg som moralpoliti i barnehager, skoler og på lekeplasser. – «Hva slags religion har du?» er gjerne noe av det første barna spør hverandre om. De er blitt fortalt hjemmefra at det er best å leke med dem som er gode muslimer og som har et godt rykte, sa han til NRK.
– Barn helt ned i 1. klasse kontrollerer hverandre. Det gjør de blant annet ved å slenge kommentarer til hverandre om utseende, hva slags klær de går i og hvordan de snakker. «Du er en dårlig jente!,» kan de si til en som ikke går med hodeplagg. Dette er holdninger barna har lært av foreldrene. Dette er ikke meninger de har klart å komme på selv, sier Cruz.
Han mener den sosiale kontrollen øker på skoler der det bor mange med samme bakgrunn.
– I noen områder av byen bor det flest pakistanere, andre steder domineres området av for eksempel somaliere. Jo mer ensartet et område er, jo sterkere blir den sosiale kontrollen, sier Cruz til NRK.
Det hele er naturligvis mest skadelig for de individene og/eller familiene det rammer, men det er også skadelig for gruppen som helhet og/eller de som pga ytre karakteristika assosieres med den. For holdningene som fremkommer i disse sakene og rapportene, setter våre egne institusjoners toleranse for religiøst eller kulturelt betinget kvinnesyn, normalisering av hijab og støtte til muslimske internatskoler i et særdeles grellt lys. Det samme gjelder snakken om majoritetens såkalte kulturrasisme og/eller skepsis til islam/muslimer.
Når en tilvandret, svært synlig gruppe mener at et formodet medlem er et ludder for å ville gifte seg med en av landets opprinnelige befolkning; hva slags dynamikk tror man egentlig at oppstår da? Det er jo heller ikke noe marginalt fenomen: f.eks. oppdragelsesreiser for å plukke vestligheten ut av unge med islamsk kulturbakgrunn har vært kjent i årevis og det er ikke få foreldre – bosatt i det samme vestlige landet – som bedriver denne praksisen. De er selv bosatt og føder barn i et land hvor de mer enn gjerne nyter de økonomiske og sosiale fruktene – som statistikker samtidig viser at under halvparten av gruppen(e) bidrar til – men de ser ned på befolkningen som har fremskaffet samfunnet og økonomien de nyter godt av i den grad at de reagerer negativt på at barna deres vil være/bli en av dem. I tillegg tillater de seg å uopphørlig kritisere den samme befolkningens angivelige islamofobi og/eller furter over omgivelsenes avstandstagen. Dette får de utrolig nok støtte for av et utall organisasjoner som den samme befolkningen finansierer med sine egne skattepenger; organisasjoner som tydeligvis er ute av stand til å innse at det skal to til å for å danse tango.
Er det noen som ikke har tilbragt for mange år i ytre venstre-orienterte studiesirkler og mangfoldssekter på landets universiteter som tror at dette vil gå godt i lengden?