Det heter seg at pennen er mektigere enn sverdet og det er den jo, men det forutsetter selvsagt at man h a r en penn. Min trofaste penn i krigen har imidlertid takket for seg og iPad etc. fungerer ikke som arbeidsverktøy fordi slike tastaturer er laget til folk som ikke har butte pølsesnabb-fingre med lange negler på. Men fordi iMac i likhet med gode råd er dyre, har man vært en smule opprådd den siste uken.
Var nødt til å forklare saken på FB på grunn av fravær og/eller unormalt korte artikler (bare 19 673 tegn da, gitt!), og en vennlig leser foreslo kronerulling. Da var det at ens eldste arving fikk en idé og la ut noe nymotens greier man ikke en gang ante at eksisterte: en såkalt spleis. Oppfinnsomme Rikke satt grensen på 25 000 – og jeg ble rørt til snørr og tårer bare av selve omtanken og hjelpsomheten. Strømmen av snørr og tårer skulle snart bli verre: på bare 7 timer var «spleisen» mer enn 60 prosent fullført og 17 timer senere mangler «spleisen» bare 500 kroner på å være ferdig. 25 000 på bare et døgn. Til meg. Så jeg kan fortsette å skrive. Det er så jeg nesten ikke tror det er sant. Var jeg rørt fra før, så er jeg helt satt ut nå.
Giverglade lesere har ikke bare gitt penger; mange har også tatt seg tid til å skrive noen hyggelige, oppmuntrende ord. Det er vanskelig å sette ord på hvor glad jeg er for å høre at skrivingen min betyr noe for noen; at folk jeg ikke kjenner er villige til å betale for at jeg skal kunne skrive videre. Jeg er et heldig kvinnfolk!
Skulle ønske jeg hadde mer å bidra med enn noen fattige takk til alle som raust gir penger og alle som raust gir av seg selv i form av støttende, oppmuntrende ord, men det har jeg dessverre ikke. Så her kommer det fra en rørt debattkriger:
Takk, alle dere fine folk. Tusen takk!