Skjermbilde: Dagsavisen.
Det er et visst oppstuss i sosiale medier over leder i Islamnet Fahad Qureshis kronikk i Aftenposten, hvor Qureshi mener at karikaturtegninger av «profeten» Muhammad fører til islamofobi og at det ikke har noe med ytringsfrihet å gjøre.
Nå kommer jo dette fra en fyr som mener at miniskjørt er en invitasjon til voldtekt og at steining er god familiepolitikk, så det bør ikke komme som noen overraskelse. Det er heller ikke overraskende at Aftenposten trykker rælet, ettersom de faktisk premierte den mest blatante voldsapologien som noensinne har stått på trykk i medier som ikke er den folkemorderiske nettsiden Antijihad bare tre uker etter at islamister slaktet redaksjonen i Charlie Hebdo – nettopp pga deres satiriske tegninger av Muhammed. Aftenpostens faste kommentatorer Kathrine Aspaas og Kjetil Røed var enige med premievinneren og helt med på budskapet som de spredte i sosiale medier. Avisen har så vidt jeg vet aldri hatt anstendighet nok til å beklage premieringen og Aspaas/Røeds påfallende forståelse for vold og illiberale oppfordringer til innskrenkning av ytringsfriheten (og dermed religionsfriheten) fikk så vidt jeg vet ingen konsekvenser for deres navn og rykte.
Det som derimot er overraskende, er at ikke flere ser at Qureshi bare gir uttrykk for en oppfatning som deles av så alt for mange både i og utenfor muslimske miljøer. Vi har en hel industri som får statsstøtte – for ikke å nevne en hel haug med journalister – for å spre samme budskap som Qureshi: at ord er handlinger og dermed kan likestilles med vold, at kritikk/latterliggjøring av islam er rasistisk hat eller hets og at ytringsfriheten derfor må innskrenkes (og dermed alle andres religionsfrihet). Media gir som regel disse typene fordelaktig behandling i ordskiftet. Så budskapet fra og til de alt for mange Qureshiene blant oss er selvfølgelig mottatt og forstått.
Derfor hersker det noen merkverdige forestillinger om ytringsfrihet og religionsfrihet i store deler av muslimske miljøer og dessverre blant alt for mange ikke-muslimer. Og det er ingen hjelp å få av skoleverket, skal vi tro den muslimske unge mannen Mohammad Ibrahim Ali som i Dagsavisen gir uttrykk for mildt sagt feilaktige og farlige forestillinger om ytrings- og religionsfriheten såvel som demokrati som styreform:
Å vise Muhammed-karikaturer i norske klasserom og henge dem opp på åpen gate i hovedstaden, er ikke en ytring som gagner demokratiet og den offentlige debatten når man har som formål å provosere, spre hat og skape splittelser i samfunnet. Det er rett og slett hatpropaganda, og en rasistisk motivert handling for å såre oss muslimer.
Ytringsfriheten bør bli brukt til å fremme menneskerettigheter og til å skape et godt og velfungerende samfunn for alle. Å diskriminere eller sjikanere utsatte minoriteter eller grupper hører ikke til her.
Enkelte gjemmer seg bak ytringsfriheten, mens de egentlig innskrenker andres reelle ytringsfrihet. Samfunnet må ikke la dem verne om ytringsfriheten og rettferdiggjøre seg ved å si at det er en del av det.
Les hele og du vil raskt se at hans holdning til begge deler ikke er vesensforskjellig fra Qureshi, som av de fleste oppfattes som radikal eller ekstrem. Når det gjelder særlig «fremtredende» (og ofte selvutnevnte) talspersoner for muslimske moskeer, foreninger og organisasjoners – samt deres ikke-muslimske støttespillere i ditto + medias – syn på ytringsfrihet, islamkritikk og religionsfrihet, er han uheldigvis ikke det. Ikke på verdensbasis, ikke i internasjonale forum som FN og EU. Og heller ikke i Norge.
Islams forhold til- og muslimske oppfatninger av ytrings- og religionsfrihet samt kritikk er og blir et problem. Et veldig stort og voksende et. Og det er på tide at myndigheter, medier og organisasjons-Norge erkjenner det før det vokser oss alle over hodet.